17.mai og gåsegvilltur

17.mai er en viktig dag, og den starter gjerne minst dagen før. Kaker skal bakes, måltider forberedes og bunadskjorter skal strykes. Jeg valgte dette året, å  hverken vaske eller stryke sistnevnte, og det gikk over all forventning bra! Skorta var liksom ferdig krøllet, og rede for feiring…

16.mai skulle vise seg å bli svært så travel. Først måtte mormorfarmor kjøre som en gal, for deretter å løpe som en gal, slik at hun kunne rekke toget i prinsessens barnehage. Jammen klarte den svette, tungtpustende dama å få med seg siste rest av hurraropende unger. Hurra! Kan jo ikke gå glipp av slike begivenheter, ikke så lenge bena vil bære én iallefall.

Fint med pappa's hånd når man går i tog.

Fint med pappa’s hånd når man går i tog.

Videre til en  bittelitte mathandel, som raskt utviklet seg til en bitteliten shoppingrunde, med sushi som kjapp lunsj innimellom slagene. Me like!

Så skulle kaker bakes, for familie og for skole. Familiens marengsbunn var intet problem, disse (problemene) oppsto da sjokoladekake til skolens tilstelning skulle bakes. Av uante grunner nektet ovnen å steke denne type kaker 16.mai 2014. Første forsøk, vår velbrukte oppskrift på «Enkel sjokoladekake», ble helt og fullstendig flat og rå! Merkelig…

Piratene (altså gutta) var elleville denne dagen, må ha vært sterke forventninger innenfor kommende nasjonaldag, og vi fant at videre kakebaking burde oppgis. Senere, etter lettere hvile, tenkte denne erfarne husmor at et forsøk til var rimelig. Tross alt, familiens ære sto på spill. Som tenkt så gjort, og ut av ovnen en time senere kom nok en flat kake. Stekt, men flat. For flat. Nederlaget var fullkomment, og husmoren innså at spillet var tapt. Skolen fikk ingen kake fra familien Flatkake dette år! So be it…de måtte bare se å klare seg uten. (Hvilket de helt fint gjorde…sørgelig, men sant…).

Den 17. opprant med strålende sol og det samme forferdelig bråket fra skramletoget som vekker meg og bikkja hvert eneste år. Presis klokken 07.00 smeller det, så er de igang. Med korps først og unger etter. Og foreldre. Noen ganger synes det som om det er flere foreldre enn støyende unger. Mulig det er tilfelle også.

Så ble det kaffe, vask og påkledning. Saker og ting ble stappet inn i bilen, og dagen var igang. Den skred framover med barnetog, lunsj og glade bikkjer (som ble hentet av medlidenhet fra fjernt og nær!).

Skolegutten i skoletoget!

Skolegutten i skoletoget!

Hurra!

Hurra!’

Marley pynter kaken!

Marley pynter kaken!

Yeah! Pavlova!

Yeah! Pavlova!

Elise, pappa og tante tegnet paradis...

Elise, pappa og tante tegnet paradis…

Glade hunder!

Glade hunder!

Hyggelig var det alt sammen. Siste del av dagen besto av den tradisjonelle grillingen ved min sjarmerende svigersønn, assistert i siste innspurt av min egen yngstemann. Man skjønte det var kveldstid når samme yngstemann bemerket at kveldens vert var i dusjen, og moderen (altså undertegnede) hadde vitnet at vertinnen hadde gått til sengs med ungene på verandaen. For å vente på solnedgangen ble det uttalt. Like greit, man lengtet hjem til hvitvinen i kjøleskapet, og et aldri så lite stykke pavlova. Pavlova’n et resultat av gårsdagens marengsbunn. Et flott resultat om det skal sies, og det skal det jammen etter to elendige sjokoladekaker…

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Bø!!!

Bø!!!

Dagen derpå bar det i vei til skogs. Noah’n vår ville gå seg vill, så vi gjorde så godt vi kunne. Vi klatret og skled oss fram til en framifrå nisteplass, hvor vi inntok medbrakt spise. Et deilig, deilig sted, som duftet av skog og vår. Disse turene våre blir verre og verre synes det, eller så er det jeg som blir eldre og eldre. Det siste er svært sannsynlig. Bratte stup og lange omveier etter savnede langliner er slett ikke uvanlig.

Vi gikk oss ikke vill denne gangen heller, atter en gang rutsjet vi på plass på vår gamle, gode vei. Hindringene var dog ikke over av den grunn. Noah måtte klatre etter en fastsittende sittepute (ja, litt underlig at de havner i trær i første omgang, men men…), og en huggorm skremte oss en smule, der den lå med løftet hode (klar til hugg?) i solsteiken. Mulig det ikke var noen huggorm, men det føltes veldig sånn akkurat der og da, og den var sort?

Litt skremt ble man som sagt, og det ble vurdert om framtidige turer skal forgå til strender for en aldri så liten periode. Med grøss og gru ble det tenkt over hva man kunne ha tråkket på og over under dagens vassing i blåbærlyngen. For øvrig kan det rapporteres om meget blåbærkart så langt!

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Nyter skogen?

Nyter skogen?

På vei!

På vei!

What?

What?

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området...

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området…

En liten venn? Eller ikke?

En liten venn? Eller ikke?

Resten av påsken

Påskeaften skulle det serveres middag til barn og barnebarn, og det gikk forsåvidt greit. Den ikke greie delen av dagen var kaken som ikke ville gjennomstekes, og derfor ble til kaker i stedet. Litt fantasi har man da? Dessuten overmannet etterhvert tretthet den ivrige husmor, og hun orket ikke engang dekke bordet, så gjestene måtte simpelten finne sitt eget servise og bestikk før maten ble gaflet i seg. Fungerte det også, og det viktigste er da samværet uansett! Tror jeg…

Tropisk aroma i små biter...

Tropisk aroma i små biter…

Bilder tatt denne dagen fungerte derimot dårlig, men må likevel vise fram denne engelen som ble så hoppende (bokstavelig talt) glad for en hjemmestrikket påskekanin.

Hoppende glad prinsesse!

Hoppende glad prinsesse!

Første påskedag ble det tur med Tessa (alias Fårefjolset, alias Terese), vi gikk i ville skogen så godt vi kunne. Vovsene koste seg, og vi fant en mur!

20140420_153322

Stor undring over gammel mur…

Ny tur andre påskedag, denne gangen en klatrende sådan. Av og til merkes alderen mer enn godt er, for å holde tritt med pirater på tur er sannelig ikke enkelt lenger. Det gikk på et vis, og den merkelige toppen ble nådd. Man nøt niste under en høyspentmast med utsikt mot Grenlands industri, så mye for naturopplevelser…

En slags topptur.

En slags topptur.

Vakker utsikt...på en eller annen måte...

Vakker utsikt…på en eller annen måte…

Stort alvor i ungt sinn.

Stort alvor i ungt sinn.

Mer alvor.

Mer alvor.

Mindre alvor, mer glupskhet!

Mindre alvor, mer glupskhet!

På vei ned.

På vei ned.

Snart nede!

Snart nede!

Hvitveisplukking.

Hvitveisplukking.

 

Nedover var om mulig ennå hardere for den aldrende kvinne, men bums var man nede, og hvitveis ble plukket med stor glede av store og små.

En riktig vakker, varm og solrik påske ble det, man vil minnes den med gode tanker i mange år.

Årets siste gule påskefrokost!

Årets siste gule påskefrokost!

Påskeminner.

Påskeminner.

 

 

Langfredag

Torsdag forsvant på et merkelig vis, må ha vært hodet? Fredagen derimot, ble en hyggelig dag!

Fårefjolset og fjolsefåret hadde invitert seg selv til formiddagsbesøk hos vår kjære Ragnhild, og presis klokken halv tolv sto Terese (Fårefjolset heter altså faktisk Terese, dersom man skulle lure på dette) utenfør døren, klar til Valletur. Nå har det seg sånn at dersom man har invitert seg selv til denne praktfulle, katteelskende damen, så man være forberedt. Selv forbereder jeg meg ved å ikke spise noe som helst før visitten. Det er best å være sulten som en ulv. Av den grunn kunne jeg nesten ikke vente med å stappe det første rosarekesalatrundstykket i munnen denne solrike fredagen.

Man vet hva man går til. Rundstykker med ost, rosa rekesalat (som nevnt), og egg med gaffelbiter/ansjos/eller hva det nå heter. Noen ganger serveres også laksepostei. Livet under dette måltidet er blitt meget enklere etter at Terese igjen startet opp fiskespising. Jeg er ikke lenger alene om rekesalaten og fiskebitene! Hurra!

Det serveres også kake (gjerne formkake), druer og sjokolade. Sjokoladen var for øvrig denne dagen innepakket hver for seg, fordi niesene (altså Ragnhilds) hadde påpekt viktigheten av dette. Sist, men absolutt ikke minst blir man behørig traktert med kaffe og solo. Hadde vi ikke fått solo, hadde vi nok simpelten grått! Jeg drikker aldri solo, altså bortsett fra hos Ragnhild, men der drikker jeg det da også i store mengder.

Når dette er sagt, må det også sies at vi begge to elsker det vi får, og vi hadde nok ikke taklet forandringer i menyen på noen som helst måte. Mens man spiser går praten lett og hyggelig mellom de tre generasjoner. Noen emner (som rørleggernevø og busssjåfører) går ofte igjen, mens det også kan oppstå ganske livlige diskusjoner om verden for øvrig. Denne spesielle dagen, ble for eksempel tro og religion sett på innefra og ut.

Så måtte vi avslutte selskapeligheten, rett og slett ikke bare fordi tiden var inne, men også fordi Terese skulle videre til neste. Selskapelighet altså. Lillesøster Andrine fylte år, og det skulle feires på alle måter.

Man rakk en liten tur før neste besøk...

Man rakk en liten tur før neste besøk…

Ikke mange timene senere sto Fårefjolset atter utenfor døra, nå klar for suppe og vinkveld! Oppskriften på ostesuppe hadde man fått tilsendt fra Canada opptil to ganger, mulig det var derfor den ble så god. Noe vin hadde man, men storesøster Monica hadde sendt med en stooor flaske rødvin, og denne ble satt uendelig pris på utover kvelden. Vi koste oss til langt på natt!

Ostesuppeforberedelser.

Ostesuppeforberedelser.

Vin fra Monica!

Vin fra Monica!

Ja, så hyggelig ble det.

Ja, så hyggelig ble det.

Ostesuppe som Merv lager den (nesten).

Ostesuppe som Merv lager den (nesten).

Oppskriften...

Oppskriften…

Lykkelig og vakker!

Lykkelig og vakker!

Tirsdag etter Palmesøndag

husker jeg ingenting fra? Onsdag derimot var vi på tur igjen! Line, gutta, vovsene og undertegnende. Turen gikk mot Sortebogen, og vi kjørte langt og lenger enn langt. Deretter forsøkte vi å finne igjen plassen vi parkerte på for hundre (noe overdrevet) år siden, og jammen gjorde vi det. Fant den igjen…Det ble parkert, og alle veltet ut av bilen. Bokstavelig talt.

Så tuslet (og løp) hele denne mer eller mindre energiske gjengen gjennom skogen mot Asdalvann. Man er alltid litt spent på om rett sti er funnet, eller om den i det hele tatt går et eller annet sted, denne stien man går på. Stier i Bamble har en hang til å stoppe opp på de underligste og minst hendige steder. Nemlig! Denne stien var rett sti, og førte oss til dagens mål, altså som før nevnt; Asdalvann…

På vei!

På vei!

Skjønn gutt i stor skog...

Skjønn gutt i stor skog…

 

Man var svært spent på om baby Kenya kunne være like interessert i en svømmetur eller flere, slik som onkel Bono, og det skulle vise seg at lysten nok var der, men motet sviktet! Det ble vassing og “nesten”bading!

Hva gjør du onkel Bono?

Hva gjør du onkel Bono?

 

Kom tilbake!

Kom tilbake!

Å ja! Du skulle bare hente pinnen til meg!

Å ja! Du skulle bare hente pinnen til meg!

Begge firbente ble uansett ganske våte, og siden alle våte hunder foretrekker å riste seg på mennesker, og også gjerne hoppe over eller sette seg på medbrakt nistemat, tok vi turen til andre siden av vannet. Den halvgamle damen kunne nemlig love den unge damen at der fantes en form for trebenk, hvor man kunne plassere både seg og maten. Følgende bilde er vist med risk for reprimande fra den unge damen, siden den unge damen ikke liker offentliggjørelse av bilder hvor det tygges. Det eldste barnet er svært alvorlig, han tenker muligens på Minecraft, og hvordan i all verden han så snart som mulig skal få mulighet til å spille, eller iallefall snakke om dette for tiden svært så populære spillet. Med spill menes her alt som kan spilles på telefon, nettbrett eller pc. Nevnte Minecraft kan også observeres via uendelig kjedelige videoer på YouTube.

Minstemann er årsak til at bildet legges ut til alment skue, han er her nemlig overlykkelig over å ha mottatt brødskiver, kaviar og TO egg! Hvilken lykke, og hvem sier at barn ikke setter pris på de små ting i livet? Ikke jeg iallefall!

Lykken er kaviar!

Lykken er kaviar!

Etter mat bar det hjemover i hui og hei! Ikke mer å si om den saken…

Eller jo det er det da! Det ble studert sopp på trær, og også utført balanseøvelser, sånn i tilfelle en av hundene vurderer å rømme med et eller annet sirkus. Eller noe…

Dype studier i de dype skoger...

Dype studier i de dype skoger…

Snart klar for sirkus...

Snart klar for sirkus…

Hva man gjør for en skarve leverbit...eller to...

Hva man gjør for en skarve leverbit…eller to…

 

Mandag etter Palmesøndag

Egentlig burde jeg vel skrive side opp og side ned om Barcelona først, men det vil komme etterhvert! Nå påske…

Denne dagen hadde Bono og jeg en veldig hyggelig (og lang) tur rundt Asdalvann. Vi fant endelig den “gamle” veien gjennom skogen; fra bensinstasjonen, under veien og opp gjennom det ganske nyhogde feltet til høyre. Skjønner?

Uansett så har vi ikke ruslet denne veien på lenge, har liksom vært for lat til å finne fram. Nå lot jeg Bono ta ledelsen, og det gikk finfint! Han er kanskje ikke verdens mest lydige hund, men stifinner, det er han…

Til alle som i disse dager er så inderlig opptatt av riktig føde og massevis av trening, kan jeg fortelle at turen kom på 10 km og 13791 skritt!  Beklageligvis inkluderer dette opplegget ikke lavkarbo, eller noen form for styrketrening, men frisk luft og vakker natur følger med i store mengder! Gratis!

Bilder sier mer enn ord:

En ganske vill lørdagstur

Det var sol, og det var vår i lufta. Alt lå til rette for en deilig tur i skog og mark med tre unger, tre bikkjer og tre kvinnemennesker. Alt fra pølser og saft, til nybakte kanelsnurrer og like nybakte proteinkjeks skulle fortæres. Det skulle ikke gå helt etter planen.

Første hindring inntraff ved første anledning. Vann og jord blir søle, og søle spiser sko når barn insisterer på å løpe fram og tilbake over den. Mens tre gale hunder ble sluppet sammen for første gang , ble situasjonen vurdert, og man bestemte seg for å like godt gi opp all trasking og forbli på jordet. Tross alt hadde man allerede et barbent barn og ta hensyn til.

Som sagt så gjort. Engangsgrill ble funnet fram og forsøkt tent av opptil flere deltagere på turen. Etter iherdige og langvarige forsøk lyktes vi tilslutt, og pølser ble rullet rundt på varmen. Nå må det sies at innen dette skjedde, så hadde de fleste allerede inntatt diverse deler av måltidet. Likevel klarte da ungene og få stappet en del pølse ned i magen. Nevner spesielt eldstemann, som har en riktig pølsemage! Så satt vi der da, i sol og hygge.

I dette øyeblikk av velvære og glede over å være sammen, ble det oppdaget to menn gående i skogkanten, nedover mot vår lille gruppe. To av hundene var heldigvis trygt forvart, bundet til et tre (den ene fordi hun uten særlig opphold insistere på å hoppe over grillen, den andre fordi han vel aldri har vært mer sølete. Og for den som kjenner denne hunds hang til bading i søle, så sier det en hel del). Tredje hund ble raskt tilkoblet kobbel, og i vårt indre takket antakelig alle vi tre kvinner høyere makter for at ikke vårt nye selskap hadde ankommet mens villdyrene løp i rebelsk fart over jordet.

Mennene ble raskt identifisert som søppelplukkende bønder, og det viste seg at den ene var selveste eieren av vårt piknikområde. Etter lange og inngående samtaler i mange ulike emner (tolket av oss som sterke forsøk på høflighet og overbærenhet), ble det klart at vi var svært uvelkomne der på gresset. Vi fikk en belærende forklaring på forskjell mellom innmark og utmark, og en vennlig oppfordring om aldri å forsøke noe slikt som å sette oss på hans jorde igjen. Ever! Nå skal det sies at vi alltid rydder opp etter oss, dette jordet består 50% av vann for øyeblikket, og det er svært vanskelig å se hvilken stor ødeleggelse vi kunne har forårsaket denne solrike lørdagen. Men. Prinsipp er prinsipp, og må visstnok etter loven etterstrebes av norske bønder. Så da så…

Mens gamla forsøkte å forvirre bonden med samtaler hun var helt på jordet (bokstavelig talt) med, ryddet de unge kvinner opp i rekordfart. Vi samlet troppene og forlot området i raskt tempo. Vi kommer nok ikke tilbake, hvilket er sørgelig, for i flere år har man tuslet på stier i nærliggende skog. For øyeblikket finnes dog ikke snev av lyst til å møte bondemannen igjen, hverken i skog eller på jorde. Uansett så hadde vi hatt en god stund i solen. Ungene hadde kost seg, og bikkjene like så. Altså ikke en helt fånyttes tur, snarere tvert i mot. Man er ved godt mot, men undrer på hvor vi skal plassere oss neste gang turlysten kaller?

Hygge i solen

Hygge i solen

Mer hygge i solen

Mer hygge i solen

Noah og Maika i stille undring over vårens under

Noah og Maika i stille undring over vårens under

Slipp oss fri! Vi vil ha pølse!

Slipp oss fri! Vi vil ha pølse!

Kjære bondemann, tilgi oss om du ser dette bildet!

Kjære bondemann, tilgi oss om du ser dette bildet!

Siste del av denne dagen ble for min del tilbragt sammen med min gode, gamle venninne Bente. Etter horn med ost og skinke, stakk vi innom Skien kirke for å overvære et herlig svensk band’s tolkning av Johnny Cash. Flinke var de! Tilbake til mer hygge med kake og te, for ikke å snakke om inngående fordypelse i de amerikanske presidenter (og noen få svenske statsministre). Omsider rullet denne trette dame hjemover til senga (og et glass rosa vin). En god lørdag var over, man håper på mange fler.

20140329_200543

Te, kaker og presidenter: bra kombinasjon.

Johnny forever!

Johnny forever!

Nålebrett

Elller nålebok? Hva det enn heter så har jeg fått dilla…
Jeg liker smått og søtt, og jeg liker sånt som faktisk er praktisk å ha, som kan brukes. Etter min mening trenger absolutt alle et nusselig sted å oppbevare nålene sine. Har man ikke nåler, så får man rett og slett skaffe seg noen.
Jeg har en annen dille også, et ganske nytt sy og quilteblad. Engelsk sådann. Jeg bare må ha det. Det går opptil uker fra bestilling til ankomst,  men jeg kikker like optimistisk i postkassa hver dag.  Når det endelig ligger der, uvitende om hvilken lykke det skal gi denne halvgale sydamen, ja da er dagen full av sol og varme. Da kan regne flomme, snøen lave ned eller vinden skremme vettet av meg. Lykken er for det øyeblikket ugjennomtrengelig!
Til saken! I forrige etterlengtede nummer fantes der et lite «kit», og her er det ferdig laget med dyp og inderlig kjærlighet.  En nålebok!

image

image

Det skal gis noen, med samme type kjærlighet. ..
Man har tråklet sammen et annet også, på frihånd kan man si ( eller heter det egentlig det?). Dette skal noen andre få, og håpet er at noen blir glad!
image

image

image

image