Uansett, jeg ønsker striper av sol akkurat nå. Lys som kan løfte sjelen en smule. Kanskje i morgen?

Godt man har noen som kan lyse opp i alt det grå;

Ut på tur! Aldri sur!

Preget av stundens alvor?

Ikke fullt så preget av stundens alvor...

Altså bytur. Vet ikke hvem som var mest slitne da vi endelig satt i bilen på vei hjem. Minstemann sovnet, og resten av oss var litt mer stille enn da vi kjørte andre veien…mot by og butikker.
Hyggelig var det uansett. Vi fant hva vi skulle, og hadde ennå tid til andre ting. Sånn som barnemeny fra Bergbys, vår “lokale” MacDonalds. Man støtter da lokalsamfunnet ja!
Chips og kyllingnuggets ble smuglet inn på mor’s og mormor’s foretrukkede spisested. Ok da, så spurte vi først. Man er jo ganske veloppdragen tross alt.

Utslitte!

Ny smak! Ny for meg altså, men ganske ny for resten av verden også. Denne varianten er laget spesielt med tanke på den norske kysten og oljesøl. For hver boks som selges, går 1 krone til WWF’s Ren Kyst prosjekt! Ikke verst! En iskrem som beskytter kysten vår, og gir glede til ens egen kropp og sjel. 

Stakkars elgen tenker jeg…og nei, jeg kommer ikke til å forandre mening. Stakkars elgen! Jeg mener det selv om jeg spiser kjøtt. Ja, jeg er en hykler. Likevel står jeg på mitt. Jeg liker ikke jakt! Det finnes antakelig drøssevis med gode argumenter for å jakte. Holde bestanden nede er et populært, ofte hørt argument, som jeg på en måte kan forstå. Flotte dager i naturen er et annet. Hm…sikkert. Godt kameratskap ville jeg også tro er en god grunn. Gutta samlet liksom. Selvsagt skal vi ikke glemme hunden. Jakthunden, og det fine samarbeidet mellom mann (kvinne en sjelden gang) og hund.

Det jeg ikke forstår er evnen til å stå foran et dyr å skyte det rett ned. Disse fantastiske skogens konger, som jeg synes det er et mirakel å få et glimt av. Ikke bare skogens konger, men bare å se rumpa på et rådyr gjør meg lykkelig! Hvordan kan noen slukke livet i øynene deres. Ubegripelig. Og nei, jeg kunne ikke jobbet som slakter heller. Før eller siden ender jeg opp som vegetarianer. Planene er i hodet. Når alle barn er ute av huset, og det er bare meg. Ja da, kommer svært lite kjøtt til å tilberedes på mitt kjøkken!

Men, jeg snakker meg bort. Altså! Nå har det seg sånn at min gode venn Terese og jeg, vi har funnet en  løsning på hele greia. Naturgale menn sendes ut i den samme naturen med fotoapparat i stedet for gevær. Dette er selvsagt ingen ny idé. Men vi går et steg lenger; for å kunne holde bestanden nede, har vi funnet ut at man kan faktisk kastrere en del elgokser. Brilliant! Hvordan dette skal kunne gjennomføres er ikke helt uttenkt ennå, men jeg er sikker på at om viljen er til stede, kunne underet skje! Grønnkledde menn med kameraer på jakt etter gode blinkskudd. Uten kuler og krutt! Kameratskap, hunder (veldresserte, uten blod på tann), øl og frisk luft. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Og jeg trengte ikke være redd for å gå i skogen om høsten lenger…

Med disse svært så brukbare gensere vil jeg herved slå et slag for “billig” garn. Garnet jeg har brukt er fra Europris, og det har fungert kjempebra. Godt å strikke med, og det virker som plaggene kan brukes flittig også. Jeg mener, uten å falle fra  hverandre sånn med det første. Helt sikkert supert med alt fantastisk garn som kjøpes inn for masse penger, greia er bare at alle ikke har råd til bunt på bunt med dyrt garn i lengden.  Med andre ord; jeg har ikke råd til dyrt garn hele tida! Skal jeg strikke, og det skal jeg jo, så må jeg finne alternativer. Denne gangen superwash ullgarn fra Europris. Husker ikke hva det heter, men det er bilde av sauer på etiketten. Det holder vel?

Egentlig ville jeg bare vise fram noen fine barn og hund bilder fra den siste tiden. Barnebarn og hund bilder, burde jeg vel heller si (skrive). Nå er det vel muligens kun ett menneske som leser ordene mine nå og da, men jeg vet at hun er like glad i hunder som meg!

Før, da jeg var ung og sprek, pleide jeg alltid å plukke blåbær. Jeg pleide å fryse ned, for hygge gjennom vinteren. Jeg lurer veldig på hva som skjedde? Det kan da ikke ha blitt vanskeligere med årene å få rasket til seg noen av disse herlige bærene, jeg er da tross alt i skogen (nesten) hver dag?
Hvert år sier jeg til meg selv, og til min kjære datter; Neste høst, da skal vi plukke blåbær da! Mange, mange! Og hva skjer? Ingenting dessverre. Blåbærturen utsettes og utsettes, til det er ganske for sent…
September er snart slutt, for sent for mine blå bær i år også…trodde jeg. Helt til i dag, i skogen, på jakt etter elg bæsj (ja, helt riktig, på jakt etter bæsj fra elg), hva fant jeg, om ikke blåbær! Mange blåbær, ikke ett, ikke to, men tusenvis (ok, kanskje litt overdrevet)…
Ivrig bøyde gamla seg ned for å plukke og spise. Ganske skuffende måtte den samme gamla erkjenne, at det smakte ikke helt bra. Slett ikke så bra som det burde. Blåbær blir tydeligvis overmodne etterhvert, ikke søte bløte, men syrlige og litt stive i formen. Gamla gikk hjem med rødblå hender og tenner uansett smak, men uten bøtter med bær. Ikke det at jeg hadde medbrakte bøtter uansett.
Konklusjon? Neste høst, da skal vi plukke blåbær da!