Kendal

Vi har bestemt oss for å være litt aktive denne uken, hvilket vil si at vi faktisk har skrevet ned en liste over hva som bør gjøres i løpet av de to siste ukene våre her.

Først ute var Kendal, en av de nærmeste småbyene, liggende nesten oppå Oxenholm, hvor vi pleier å ta toget fra.

Presis klokken 10.05, sto vi oppstilt foran biblioteket og ventet på bussen som skullle bringe oss til Kendal. Været var bra (alltid totalt uforutsigbart her uansett), så vi var ved godt mot, og så med glede fram til dagens utflukt.

Av en eller annen grunn hadde vi tenkt oss at Kendal var på størrelse med Sedbergh (uttales sånn omtrent Sedbø har vi nå funnet ut, men det er en annen historie), og ble ganske overrasket over å oppdage. at neida, Kendal var rene storbyen (ha i minnet her, at alt er relativt). Det som skulle være en hyggelig vandring i trange smågater, utviklet seg raskt til en shoppingdag! Ja, ja må man, så må man…

Her fantes Next, New Look, en nedlagt Past Times, TKMaxx og en uendelighet av veledighetsbutikker for ulike formål. Pluss en mengde småbutikker fulle av de søteste ting for enhver smak. Ikke la meg glemme shoppingsenteret, med One Pound butikk og masse mer.

Vi koste oss virkelig, var innom en utrolig hyggelig, og svært travel kafé før vi startet handlerunden vår. Må liksom ha en kanne med te innimellom, man er da i England…after all…

Hjemveien ble spennenede. Vi hadde den brilliante idéen at dersom vi sto på andre siden av gata fra der vi ble sluppet av bussen, da ville den sikkert stoppe der på «hjemveien». Nope! Etter litt undring, litt halvpanikk (dette var tross alt siste bussen hjem for dagen), hvor jeg tenkte drosje, Terese tenkte sykkelkjøp (hm… ja hun er nok litt gal), fant vi plustselig ut av veien var enveiskjørt. Med andre ord, dette ville og kunne ikke virke! Som ved et under dukket plustselig bussen vår opp fra «feil» vei. Jeg kjente igjen sjåføren, Terese nummeret på bussen, og begge satte etter den med vinking og lykkelige hvin. Den snille, snille sjåføren vår oppdaget oss faktisk, stoppet, lot oss inn, og innformerte oss om at her skulle han egentlig ikke stoppet. For å sitere gullgutten: «You were lucky now!»

Det endte godt, måtte bli med til endestasjonen i byen, fikk lov til å betale for oss, så bar det hjemover med stadig tilbakevendende latteranfall. Vi klarer visst stadig å skjemme oss ut, men pytt, ingen kjenner oss likevel!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s