Turer

Fredag ettermiddag, gikk vi oss en aldri så liten tur før mat. Hvilket vil si at vi ruslet litt rundt før vi stakk innom Storespar for middagsforsyninger. Etter å ha utforsket nye omgivelser, fant vi en sti innimellom sauer og hus. Der traff vi en umåtelig trivelig mann som jobbet i hagen sin. Vi kom i prat (lang prat), og vi endte opp med en bærepose inneholdende hjemmedyrket salat, to like hjemmedyrkede gulrøtter, og tilslutt et glass med solbærsyltetøy! Ikke la meg glemme hunden hans, en skjønn liten Jack Russel. Ja, ikke at vi fikk hunden hans altså…fikk bare et slikk…av hunden…

Jepp, jeg skulle bodd her. Menneskene er akkurat så hyggelige som jeg trodde de ville være. Mulig hyggeligere. Selvsagt er de det, de er engelske!

I dag, lørdag, har vi vært på en laaaang fjelltur. Vi gikk til den toppen vi nådde sist, og så til ennå en topp. Det var en skikkelig topp. Veldig, veldig bratt! Nevnte jeg bratt? Opp kom man, og det var vel verdt slit og svette. Utsikten var fantastisk! Jeg tok bilde på bilde, sånn omtrent femti like, man kan ikke la være. Det er så vakkert, og jeg innbilder meg hver gang at jeg kan klare ved hjelp av kameraet, og formidle skjønnheten. Tror kanskje ikke kameraet på en Samsung Galaxy er tingen, men minnene har jeg, og de skal jeg jammen holde på…

Det skal ikke mye til å glede meg på veien, og heldigvis lar Terese seg glede av de samme, mulig teite tingene. I dag traff vi blant annet på noen biller, hvilket vi begge fant uhyre interessant. Jeg antar det var et billemøte på fjellet idag?

Høydepunktet på turen idag var dog ikke biller. Det var hester! Fire hester gressende helt alene seg selv på andre sida av juvet (heter det juv montro?). Vi ble gale begge to, tok selvsagt masse bilder og sto og glodde med øyne store som de berømte tinntallerknene. Lunsjen ble inntatt med utsikt til de samme miraklene. Ikke at vi ikke setter pris på sauer lenger, tvert i mot, sauer er flotte skapninger. Faktisk beitet det en sau eller to sammen med hestene, hvilket gjorde alt ennå mer vidunderlig for oss to «lett å røre» mennesker. Ikke la meg glemme de to søte, små vovsene som stakk bortom oss mens vi spiste. Vel, i det minste en av dem stakk bortom. Etter en bitteliten ostebit (jeg kunne altså ikke motstå de øynene), løp hun lykkelig og flagrende etter venninnen sin. Sånne øyeblikk liker man.

La meg også nevne joggere. De hører jo også på en måte til dyreriket. Hva jeg for mitt bare liv ikke kan forstå, er at noen kan småløpe oppover disse fjellsidene. Men, det gjør de. Jeg føler at vi bare står og måper når de passerer oss, og det gjør de ganske enkelt! Ja, ja hver sin lyst…

Tror forøvrig jeg kommer til å kjenne leggmusklene min ganske bra i morgen…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s