På tur igjen!

Litt forundret over formatforandring fra Open Office til WordPress, men får ordne det når jeg har tid!

Etter Lancasterturen vår våknet vi, både lørdag og søndag, opp til deilig sol! Sol vil si TUR her i lille, koselige Sedbergh. Det er nemlig ikke hver dag den (solen altså) skinner fra skyfri himmel, og jeg vil ikke anbefale noen (bortsett fra fjellvante sauer), og legge turen opp i fjellheimen i regn- eller tåkevær. Grøss og gru for glatte fjellsider og bratte stup.

Lørdag ble det altså fjelltur. Jeg forstår utmerket godt at fjellet her antakelig ikke kan sidestilles med hjemmelige trakters fjell. Howgills består av flere topper og en uendelighet av gå/klatre muligheter, med høyeste topp sånn omtrent 2200 m over havet. Ingen snø på toppene. Iallefall ikke ennå. Jeg nevner klatremuligheter fordi akkurat denne dagen bestemte vi oss for å ta en annen vei enn tidligere. Det vil si retning høyre i stedet for rett opp. Høyre viste seg også å være rett opp. Faktisk mer rett opp. Over bekken, og oppover bar det. Snakk om stigning for slappe kropper. Vel, vi skylder på stigningen. Ikke kroppene. Etter mye pes og hard hjertebank nådde vi til slutt toppen….trodde vi. Men nei, røde i toppen og forstatt mer pesende enn pustende innså vi at vi var lurt av en «mellomtopp». Vi ga oss dog ikke, videre igjen, mot neste topp. Klarte det gjorde vi med et nødskrik, og det var ikke snakk om annet enn å innta lunsjen der og da! Wraps med cheese savoury og varm te (fra en evig lekkende termos). Gjett om det smakte?

Egentlig hadde vi tenkt oss mot «The Calf», 2220 m over havet. Smaken av blod og dirrende lårmuskler gjorde at vi i steden valgte noe vi trodde var en hyggelig rundtur, en vi hadde registrert at ganske mange glade fjellvandrere benyttet seg av. Det var virkelig en hyggelig tur. Etter vårt slit for å komme opp, var det rene søndagsturen. Da snakker vi relativt avslappende søndagstur. Vi nådde vårt mål, toppen, her også. Som vanlig ganske fornøyde med oss selv, så vi oss rundt for å finne veien nedover. Det var tydligvis to alternativer. En slakk lang runde, og en bratt kortere vei sånn cirka rett ned. Gjett hvilken vi valgte? Helt riktig. Nedover bar det, og jeg tror ikke vi forsto før vi var nede hvor bratt det egentlig var. Det var oss og sauene…La meg også nevne at Terese i disse bratte bakker insisterte på å prøve bakkerulling! Hvilket hun gjorde, hun hylende av latter, jeg hylende av skrekk!

Vel nede hadde vi en ganske lang vei å traske langs et langt, langt steingjerde. Dette for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, og til veien gjennom grinder ned til landsbyen. Heldigvis møtte vi en alldeles nydelig slags border collie hund, som ga oss gode kysseslikk. Dette ga oss nye krefter, og hjem kom vi oss til slutt. Utslitte, og med enpåflekken avgjørelse om en mindre slitsom morgendag.

For en fantastisk tur på en fantastisk dag!

 P.S. Topper vi har vært på: Winder, Crook og Calders. Tror jeg…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s