Ut i det blå!

Den siste turen vår fra Sedbergh, skulle gått til Ravenglass ute ved kysten. Vi skulle sett ugler og slott, vi skulle sett havet! Fra Englands kyst! Slik skulle det ikke gå. Vi fant etterhvert ut at det ville tatt veldig lang tid å komme seg ut mot havet uten bil. Det ville gå båder vinter og vår innen vi var framme…og ikke minst tilbake. Så vi måtte oppgi vår flotte plan, og finne på noe annet i stedet. Av sted ville vi uansett.

Etter å ha studert kartet til øyet ble stort og vått (eller noe liknende), ble vi enige om å prøve oss på en annen liten landsby langs kysten, bare en del nærmere. Vi bestemte oss for Ravenstown, det var liksom nesten samme navnet i det minste.

Tidlig torsdag morgen sto vi forventningsfulle utenfor biblioteketet for å vente på bussen. Kendal og rutebilstasjonen var målet, og trøtte og kaffetørste kom vi oss så langt. Som vanlig var vi ikke godt forberedt, men gikk ut fra at veien (bokstavelig talt) ville bli til mens vi gikk. Gikk gjorde vi, fram og tilbake over gata, for å forsøke å finne en sørgående buss. Det fant vi, men den gikk ikke den dagen, og den andre vi fant gikk langt ut på formiddagen. Fillern! Skulle vi ikke komme oss på tur? 

En smule nedslåtte, og ikke fullt så optimistiske trasket vi for siste gang veien for å få oss en tiltrengt kaffe fra «Tony’s Snacks». Tony viste seg å være en overraskende hjelpsom kar, som så på oss med alvorlige øyne, mens hans rett og slett sa: «You look lost?!». Vi falt selvsagt straks sammen, og tilsto vår ulykke. Mens han forsynte oss med kaffe (jeg forsynte meg selv med en sjokolademuffins, såpass mente jeg å fortjene etter en uvanlig nedstemmende morgen), hørte han på vårt ønske om å oppleve Englands kyst. Det viste seg at Tony slett ikke var enig i at havet og kystlinjen var den ulitmate opplevelse av hans Cumbria. Vi oppholdt oss tross alt i Lake District, og da er ikke hav det man bør ønske seg. Nei, det er innsjøer. Selvsagt.

Etter en rolig diskusjon, med oss, men mest av alt med en annen kunde over hodene våre, ble det raskt bestemt at beste by å besøke var Keswick! De sendte oss av gårde med glohet kaffe i isoporkopper mot bussen som faktisk akkurat da ville av gårde mot nettopp Keswick. Mens de informerte oss saklig om at dersom vi betalte £10, kunne vi hoppe av og på bussen hele dagen. Med andre ord kunne vi besøke ennå flere byer! Hvilket vi gjorde. Tilbake til glohet kaffe i isoporkopper, særlig de med plastlokk uten «drikkehull». Ikke ta de med på rullende busser. Bare et råd…

Uansett, kaffe eller ikke kaffe, vi startet med Keswick.

Keswick, hvor det var (vel er) en vidunderlig sjokoladebutikk. Vi gikk oss vill i sjokolade med alt mulig slags tilbehør, fra whisky til teddybjørner. 

Ambleside, hvor vi traff på den søteste, tykke kirke vi noen gang har sett. Det var også her vi fant ut at noen har hatt den brilliante ideén å skape Pimms for vinterbruk. Fabelaktig!

Windermere (andregangs besøk her), hvor vi stappet i oss nydelig indisk middagsmat. Tror jeg glemmer å fortelle at Windermere mest av alt er den største innsjøen i Lake District. Nå er det fortalt!

Så bar det med toget hjem til senga og hvile! Another day in Paradise…

Dette lille innlegg er skrevet søndag 30 september, og i morgen er vi på farta til Lillingstone Lovell. Av den grunn blir mine memoarer angående Warwick, hvor vi akkurat nå oppholder oss, ikke publisert på en ganske lang uke. Minst!

Advertisements

One thought on “Ut i det blå!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s