Lillingstone Lovell

Så var det mandag morgen, og av gårde bar det atter en gang. Uten privatsjåfør, og med altfor mye baggasje klarte vi utrolig nok å komme oss uskadde til stasjonen, for å ta toget til Bicester. I Bicester ble vi møtt av Pete og Lynne, som ikke bare hentet oss, men også sørget for at vi fikk handlet inn mat for hele uka vår i Lillingstone. Hvilket ble en hel del mat. Og drikke.

Mulig det er nødvendig med litt oppklaring? Jane og Ian som eier Littel Thatch, og er nærmeste nabo, er på ferie. Pete (kan det være broren tro?) og Lynne passer hus og hage…og hund og katt. Hunden heter Jessie, og er en deilig stor golden retriever, katten er en norsk skogskatt ved navn Izzie! Jepp, vi snakker selvsagt norsk med katten…. Selv har Pete & Lynne en dvergpinchervalp, supersøt og hoppende som valper flest. Det hyggeligste er at vi kan ta med Jessie på tur når vi vil! Og det vil vi jo.

Hva skal man si om Little Thatch, som altså hytta heter. Den er som tatt ut av et eventyr. Når man setter foten over dørstokken er man i en annen tid, i en annen verden. Likevel finnes alle moderne «bekvemmeligheter». Kan ikke ønske seg mer. En liten ting, eller flere store, kunne jeg dog vært foruten. Edderkoppene, store som mus (bare en smule overdrevet altså), starter sin vandring når kvelden faller på. Siden denne dama har alvorlige problemer med store edderkopper, blir nettene ganske våkne. I natt sov jeg i badekaret, siden det er flislagt og hvitt som snø, fant jeg det som tryggeste tilfluktssted. Kan jeg bare si: Hjelp!!! Og hvorfor var ikke disse småspesielle kjæledyrene nevnt i informasjonen på nettet?

Bortsett fra disse udyrene, som før eller senere antakelig kommer til å ta over verden, så har vi det veldig bra. I går var vi på nærmeste pub, som ligger i Akeley. Det tok oss både tid og krefter å komme tid. Vi startet opp like etter JK show, og nærmest datt inn på puben akkurat da de åpnet dørene. Det vil si at vi var på veien en veldig drøy time for å få seg oss en pint!

Morsomt var det å finne puben også. Siden vi er evige optimistiske når det gjelder «snarveier», prøvde vi oss denne dagen på en som gikk gjennom et skogholt og over grønne marker. Nydelig liten snarvei, bortsett fra at vi ikke fant veien fra jordene ut mot veien da vi endelig skimtet landsbyen i det fjerne. Egentlig ganske nære faktisk. Etter å ha sneket oss over et gjerde, og brøytet oss gjennom en jungel av brennesler fant vi oss selv en halv meter fra veien. Hvilket jo var bra, bortsett fra at mellom oss og målet (veien) befant det seg et virkelig høyt gjerde…ops. Tilbake gjennom brenneslene, og over det første gjerdet tuslet og klatret det to slukørede jenter. Vi så forresten en gjeng med gjess, som Terese mente minte mistenkelig om henne og meg. De kjadret liksom på samme vis. Den gledelig nyhetene er at da vi tenkte oss en smule om, skjønte vi at vi hadde tatt helt feil sti over jordet, og selvsagt var det en grind! Akkurat der den skulle være.

Vi fant puben, spurte for sikkerhets skyld pubgutten hvor vi var, hvilket av uante grunner forvirret ham en smule. Vi derimot var lettet over at vi faktisk var i Akeley. Vi hygget oss med en velfortjent pint, før vi satte kursen hjem. Hjem til mat, rosévin og hvile. Vel, ikke helt hvile, vi klarte å stabbe oss avgårde med Jessie på en aldri så liten tur før vi tok kvelden for godt. Jessie var lykkelig over en ekstra tur, og vi var lykkelige over å ha med hund på tur igjen. (Vennligst ikke les dette høyt for Bono).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s