Wicken og Deanshanger

Etter onsdagens heldige utflukt til Akeley, bestemte vi oss overmodige for å prøve å nå nye mål torsdag. Etter en grundig undersøkelse av kartet, var planen klar. Til min fryd finnes det nemlig et detaljert kart over området i hytta. Jeg liker kart, kart er bra. Etter å studert flere ganger nevnte kart nøye, fant jeg ut at vi kunne jo gå til Wicken! Og fra Wicken var det slett ikke langt å gå til Deanshanger! Terese er aldri vanskelig å be, så hun ble lykkelig med på planen. La meg med en gang si at jeg tok bilde av kartet, så vi skulle ha noe å orientere oss etter, dersom det skulle være behov. Skjønt det hjalp ikke stort etterhvert, mobilen min var raskere enn tenkt tømt for strøm. Vel, det var en god idé?

På vei...

På vei…

Vi gikk feil en liten gang, men det gjorde ingenting. Etter å ha spurt en hyggelig mann, som ikke visste mer enn oss, men som var mer enn normalt bekymret for veivalget vårt, tok vi sjansen og tok veien gjennom skogen. En halvtimes skog, og vi sto foran jorder så langt øye kunne se. Dette så ikke bra ut. Vi bestemte oss for å rusle langs jordet til nærmeste sving, og se hva som ville møte oss der. Akkurat i det vi lurte på å gi opp og snu, fikk vi øye på et menneske i det fjerne. Mennesker gir alltid nytt håp. Mennesker som forhåpentligvis vet hvor de er, og kan lede oss to så ofte bortkomne kvinnemennesker på rett vei. Dette menneske kunne. Det viste seg at hun kunne enkelt som bare det føre oss i retning, nemlig mot Wicken. Og hun hadde to hunder. Hvilket betyr hjelp óg slikk. Sånt liker vi godt.

Uten problemer ankom vi Wicken, og her var det meget å se og oppleve. Vi fant ingen pub, eller vi fant, men den var stengt som bare det. Merkelig?

Vi fant en okse! En helt ordentlig, nydelig, rød okse med pannelugg og ekstra lange horn. Jeg forelsket meg sporeneks. Vi var først litt bekymret for å åpne en grind, gå inn til en okse (public footpath gikk faktisk gjennom «hans» område), liste oss langs gjerdet, for deretter gå gjennom en ny grind. Spennende som bare det! Det gikk helt bra, og jeg lurer på om han kan ha vært fetteren til Ferdinand, eller noe sånt…

20121004_120526Vi så Wicken Manor, som var veldig fint, og tilogmed hadde en fontene i hagen. Det hørte en katt til huset også, en søt og kosete katt. Ikke rart turene våre blir lange og lenger enn lange.

En katt!

En katt!

Vi besøkte kirkegården. Kirken var vakker (og stengt med hengelås). Kirkegården var velstelt her og der, med ikke få gamle gravsteiner. Et gravsted måtte vi ta bilde av, av den gode grunn at vi aldri har sett noe liknende. Det så rett og slett ut som en kjempestor halloweendekorasjon. Ikke pent sagt (skrevet), men faktisk sant.

Happy Halloween gravstøtter!

Happy Halloween gravstøtter!

Vi fant en like kjempestor benk, hvor vi hvilte bena før vi trasket videre mot Deanshanger. En engelsk mil skulle vi da klare? Det gjorde vi, og denne landsbyen hadde både Sparbutikk, postkontor, en herlig ridgeback jente og TO puber. Vi inntok lunsj, hvilte oss en smule, for derettter å sette kursen tilbake. 

Tilbake kom vi, med slitne ben og lengsel etter te og crumpets. Smakte smaskens! Ble ikke noe tur med Jessie i kveld, etter 6 timer på tur var vi totalt uslitte begge to. Hviledag i morgen. Helt sikkert.

Må bare få med at i løpet av to dager har vi vært innom Buckinghamshire (vel det er jo der vi «bor»), Cambridgeshire og Northhamtonshire! Weird…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s