17.mai og gåsegvilltur

17.mai er en viktig dag, og den starter gjerne minst dagen før. Kaker skal bakes, måltider forberedes og bunadskjorter skal strykes. Jeg valgte dette året, å  hverken vaske eller stryke sistnevnte, og det gikk over all forventning bra! Skorta var liksom ferdig krøllet, og rede for feiring…

16.mai skulle vise seg å bli svært så travel. Først måtte mormorfarmor kjøre som en gal, for deretter å løpe som en gal, slik at hun kunne rekke toget i prinsessens barnehage. Jammen klarte den svette, tungtpustende dama å få med seg siste rest av hurraropende unger. Hurra! Kan jo ikke gå glipp av slike begivenheter, ikke så lenge bena vil bære én iallefall.

Fint med pappa's hånd når man går i tog.

Fint med pappa’s hånd når man går i tog.

Videre til en  bittelitte mathandel, som raskt utviklet seg til en bitteliten shoppingrunde, med sushi som kjapp lunsj innimellom slagene. Me like!

Så skulle kaker bakes, for familie og for skole. Familiens marengsbunn var intet problem, disse (problemene) oppsto da sjokoladekake til skolens tilstelning skulle bakes. Av uante grunner nektet ovnen å steke denne type kaker 16.mai 2014. Første forsøk, vår velbrukte oppskrift på «Enkel sjokoladekake», ble helt og fullstendig flat og rå! Merkelig…

Piratene (altså gutta) var elleville denne dagen, må ha vært sterke forventninger innenfor kommende nasjonaldag, og vi fant at videre kakebaking burde oppgis. Senere, etter lettere hvile, tenkte denne erfarne husmor at et forsøk til var rimelig. Tross alt, familiens ære sto på spill. Som tenkt så gjort, og ut av ovnen en time senere kom nok en flat kake. Stekt, men flat. For flat. Nederlaget var fullkomment, og husmoren innså at spillet var tapt. Skolen fikk ingen kake fra familien Flatkake dette år! So be it…de måtte bare se å klare seg uten. (Hvilket de helt fint gjorde…sørgelig, men sant…).

Den 17. opprant med strålende sol og det samme forferdelig bråket fra skramletoget som vekker meg og bikkja hvert eneste år. Presis klokken 07.00 smeller det, så er de igang. Med korps først og unger etter. Og foreldre. Noen ganger synes det som om det er flere foreldre enn støyende unger. Mulig det er tilfelle også.

Så ble det kaffe, vask og påkledning. Saker og ting ble stappet inn i bilen, og dagen var igang. Den skred framover med barnetog, lunsj og glade bikkjer (som ble hentet av medlidenhet fra fjernt og nær!).

Skolegutten i skoletoget!

Skolegutten i skoletoget!

Hurra!

Hurra!’

Marley pynter kaken!

Marley pynter kaken!

Yeah! Pavlova!

Yeah! Pavlova!

Elise, pappa og tante tegnet paradis...

Elise, pappa og tante tegnet paradis…

Glade hunder!

Glade hunder!

Hyggelig var det alt sammen. Siste del av dagen besto av den tradisjonelle grillingen ved min sjarmerende svigersønn, assistert i siste innspurt av min egen yngstemann. Man skjønte det var kveldstid når samme yngstemann bemerket at kveldens vert var i dusjen, og moderen (altså undertegnede) hadde vitnet at vertinnen hadde gått til sengs med ungene på verandaen. For å vente på solnedgangen ble det uttalt. Like greit, man lengtet hjem til hvitvinen i kjøleskapet, og et aldri så lite stykke pavlova. Pavlova’n et resultat av gårsdagens marengsbunn. Et flott resultat om det skal sies, og det skal det jammen etter to elendige sjokoladekaker…

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Bø!!!

Bø!!!

Dagen derpå bar det i vei til skogs. Noah’n vår ville gå seg vill, så vi gjorde så godt vi kunne. Vi klatret og skled oss fram til en framifrå nisteplass, hvor vi inntok medbrakt spise. Et deilig, deilig sted, som duftet av skog og vår. Disse turene våre blir verre og verre synes det, eller så er det jeg som blir eldre og eldre. Det siste er svært sannsynlig. Bratte stup og lange omveier etter savnede langliner er slett ikke uvanlig.

Vi gikk oss ikke vill denne gangen heller, atter en gang rutsjet vi på plass på vår gamle, gode vei. Hindringene var dog ikke over av den grunn. Noah måtte klatre etter en fastsittende sittepute (ja, litt underlig at de havner i trær i første omgang, men men…), og en huggorm skremte oss en smule, der den lå med løftet hode (klar til hugg?) i solsteiken. Mulig det ikke var noen huggorm, men det føltes veldig sånn akkurat der og da, og den var sort?

Litt skremt ble man som sagt, og det ble vurdert om framtidige turer skal forgå til strender for en aldri så liten periode. Med grøss og gru ble det tenkt over hva man kunne ha tråkket på og over under dagens vassing i blåbærlyngen. For øvrig kan det rapporteres om meget blåbærkart så langt!

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Nyter skogen?

Nyter skogen?

På vei!

På vei!

What?

What?

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området...

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området…

En liten venn? Eller ikke?

En liten venn? Eller ikke?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s