Stakkars Bono…

Kjære Kaisa og Lisabetten!

I dag tok vi (vel jeg) en dårlig avgjørelse. Vi hadde så fryktelig lyst til å gå en lang tur sammen med datter’n og Kenyavovsen, men det var ikke lurt. Langt ute i tredje uke av løpetiden sin, var Kenya fortsatt attraktiv i Bono’s øyne.

Datter’n foreslo en tur hun nylig hadde oppdaget, og vi tenkte at den som intet våger intet vinner! Vi vant ikke. Langt ut i skogen innså vi at slaget var tapt for denne uken, og Bono og mor snudde for deretter å tusle slukørete tilbake gjennom busk og kratt (var ikke akkurat noen ryddig sti datter’n hadde funnet), mens Kenya og hennes matmor forsvant dypere inn i samme busk og kratt…i motsatt retning altså…

Ja, ja sånn kan det gå, og det gjorde vi, gikk altså. Vi to som nå alene vandret tok en av våre «gamle» runder, og heldigvis var skogen full av hvitveis, så trøsten var nær for mor. Verre for Bonogutten. Det tok litt tid før han roet seg nok til å nyte duften av både det ene og det andre langs stien. Magen var heller ikke helt bra på minst en halv time. Stå i ro så mor kunne plukke av skogens hvite var heller ikke populært, men hun klarte da å få rasket til seg en minibukett.

Man lærer som kjent så lenge man lever, og det er virkelig dagens sannhet! I morgen går vi helt alene på kjente stier, og helt uten fristelser av noe slag. Best for både menneske og hund…og kanskje neste uke er vi alle klare for samvær igjen?

Ensomme, men med vakker utsikt...

Ensomme, men med vakker utsikt…

17198559535_663bb73a7b_o

Hvitprikket skog!

Skogens skjønnhet...

Skogens skjønnhet…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s