Mosjon i skogen

Tur sammen er kos, det kan alle enes om. I dag lurte barnet mitt på om jeg ville se et nydelig sted hun hadde kommet over da vi vandret i skogene hver for oss de siste ukene. Mor er aldri vanskelig å be når det gjelder naturens under, så avgårde bar det.

Tiden var ikke på vår side, barnet hadde lovet å hente sitt eget barn tidlig i barnehagen. Med forrige visning (gjennom busk og kratt med elskovssyk hund) friskt i minne, lurte jeg forsiktig på om det fantes en sti? Jo, det gjorde det forsikret turens leder, og hun hadde rett lenge. Vi fulgte en nydelig sti, over jordet og inn i skogen hvor alt var hvitt av hvitveis. Barnet kikket på klokken og uttalte urolig at tiden var knapp.

Snu er jo aldri et alternativ, så man slang ut at ja, ja da får vi jogge! Dette var i utgangspunktet ment som en spøk, men ble kvikt oppfattet på ramme alvor. Snart var jeg i farta gjennom skogen, tross alt må man holde følge med fronten om man vil fram til målet. Etter mange mil med jogging (vel, kanskje ikke mil) tok barnet av fra stien og nå gikk det oppover. Gjennom blåbærlyng, over stein og stokk, rask som en vind danset datteren min mot toppen. Man fulgte på så godt man kunne, og lurte på hvor i all verden ens barn har fått denne trang til ville skogen? Så må man smile, for svaret er enkelt. Hun har det fra meg! Før datteren kom måtte denne mamma’n lure naive venner og slektninger ut på slike eventyr. Og jeg, jeg har det fra min mamma! Hun ble aldri lei av å fortelle om den gangen noen hadde fortalt henne; du er som en fjellgeit du Astrid! Jeg husker godt våre turer. Når ungene mine var små dro vi de med til skogs og klatret og koste oss glugg i hel. Vemodig og godt å tenke på.

Tilbake til dagens tur! Nå skal det sies at vanligvis har ikke undertegnede noe i mot å følge en kurs uten sti, hun liker det egentlig ganske godt…så lenge hunden er from som et lam. Det var han i dag. Det gikk greit, og jeg kom opp. For stedet som skulle vises fram var en topp, og nydelig var det der. Utsikt mot Bamble kirke og sju blåner. Vel verdt slitet med andre ord. No time for the wicked! Ingen hviletid, etter et par blinkskudd føk vi nedover for å plukke opp Bølla (ikke mitt ord)…

Det gikk fint helt til vi hørte ville hyl fra dypeste skogen. I samme øyeblikk skjønte vi at Kenya var borte. Hun hadde bånd, helt sant, langt bånd! De skumleste fantasier gikk gjennom hodene våre, hundetyver, indianere, gale, sinte bønder og det som verre var. Nå jogget vi ikke, vi løp som gale. Ganske snart skjønte (håpet) vi begge at hun rett og slett hadde satt seg fast, og heldigvis kan hunden hyle. Det var ikke vanskelig å høre henne, men ganske vanskelig å høre hvor hun var. Snakk om nål i høystakk, eller rettere sagt i skogen.

Det var da Bono ble dagens helt! Linedatter skjønte plutselig at løsningen var å følge ham med tro og tillit. Så fort bena kunne bære henne løp hun etter helten, og selvsagt fant han fram. Der sto hun, det lille beistet, glad som en lerke og klar for nye eventyr. Nye eventyr ble det ikke denne dagen. Båndet ble holdt godt fast hele veien hjem. Ingen sjanser ble tatt. Og Bono gikk stolt gjennom skogen…

På toppen!

På toppen!

Bamble kirke er faktisk midt i bildet...

Bamble kirke er faktisk midt i bildet…

Syv blåner...eller noe...

Syv blåner…eller noe…

Hjemover før hundejakt

Hjemover før hundejakt

Hvitt i skogen!

Hvitt i skogen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s