Jeg tror jeg må skrive i alle fall minst annenhver dag. Hvis ikke så er alt glemt! Mandagsturen er borte! Kanskje vi ikke gikk i det hele tatt? Hvem vet?
I går gikk vi ihvertfall. Siden jeg er barnehageleverer i tre uker (snart ferdig med første) valgte vi å gå i nærheten av barnehagen. Fornuftig nok. Det er et fint område hvor jeg har gått både med Maika og Bono i forgangne tider. Denne gangen var det Bono og jeg som satte av gårde. Det er flere fordeler med et sånt offentlig turområde. Først og fremst finnes det bæsjeposer (for hunden altså), og søppelkasse til disse. Jeg som har en hund som gjør sitt fornødne minst tre ganger i løpet av en tur, kunne dog trengt flere søppelkasser strategisk plassert rundt omkring.
Vakkert turområde
Søpplekasse med nedbrytbare poser!
Ulempene er at man faktisk må plukke opp bæsjen etter en hund som må så mange ganger. Dessuten kan man påtreffe mennesker både med og uten hund. Eller med staver. Bono oppførte seg utrolig bra, og framstod nesten som en vel balansert eldre hundeherremann.
Så er det lys. Altså det er lysløype. Absolutt en fordel i mørket. Jeg mener; man kan gå både sent og tidlig og midt i mellom. Dessuten er det flere merkede løyper bortsett fra den lyse. Her kan man ikke gå i mørket. Eller man kan om man tør, og har lommelykt. Den lyse løypa er bred og fin, men om man vil få skikkelig skogsstemning finnes det et mylder av småstier på kryss og tvers. Vi prøvde oss på en rekke av disse i går. Vi klarte selvsagt å gå oss en smule vill etterhvert, og havnet på en kirkegård. Hvilken var svært overraskende for mor. Hvor kom den fra? Var den plutselig vokst opp fra intet? Mange spørsmål fartet gjennom mitt lille hode. Hadde jeg ikke sett et skilt mot en gravlund? Var det her, så hadde vi gått langt og lenger enn jeg trodde. Det hadde vi!
Brede lysløyper er praktisk…
Nydelig utsikt, med plutselig nærværende boligfelt…?
Det meldes om bristeferdige liljekonvall-knopper i mengder fra hele Bamble!
Mystisk kirkegård? Neida, det er Eik Gravlund
Vi klarte på et vis, etter litt hit og dit på småstiene, og finne tilbake til lysløypa som ved et under. Som ved et nytt under valgte vi riktig retning og kjempet oss (utrolige bakker i Bamble) tilbake til bilen. Fin tur som skal gjentas! Mulig med kart og kompass…
Dagens tur gikk til Jyplevika igjen. Denne gangen gikk vi motsatt vei av det vi gjorde sist. Matmor tenkte det ville være enklere å gå opp bratte stigninger enn ned. Det hadde matmor rett i! Før vi tok fatt på kjetting og tau for å dra oss (meg) opp det verste stykket, så tok vi en sving nedenom steinstranda. Der var det grått og blåsende og vakkert! Ingen av oss ble fristet til å bade. Hunden synes nok vind og bølger ga for mye lyd. Undertegnede synes det var en smule kjølig.
Grått…men vakkert!
Stein, rett og slett…
Etter vårt ikke-bad bar det i vei oppover. Virkelig nydelig natur på toppen der. Fuglesangen fikk i dag konkurranse fra helikoptersang. En sterk sang som burde skremt den lettere nervøse hunden, men som av en eller annen grunn ikke påvirket ham det minste. Hunden er ikke til å forstå seg på, men man er glad så lenge han er lykkelig! Om noen lurer på hva helikopteret drev med, så tror man det fraktet materialer til en eller annen hytte.
Ny gjettelek! Finn helikopteret!
Dagens tur foregår også i sånt offentlig turområdet. Et naturreservat står det rundt omkring på fine små skilt. Så vet man det. Det betyr at det finnes blåmerkede løyper som vi selvsagt klart å miste. Ingen overraskelse her. Akkurat som i går klarte vi rimelig kjapt å komme oss i havn igjen, og fant faktisk et skilt som kunne bekrefte at vi var på rett vei. Til parkeringen!
På rett vei!
Snart var vi ganske riktig ved parkeringen og atter en gang på vei hjem til tørrfôr og havregrøt!
Nye eventyr venter i morgen…kanskje…
Min rosa verden...yeah right... 