På ville veier! 

Vi var litt gale og ville i dag. Vi ville prøve en helt ny tur. Ny for oss i alle fall. Etter heftige, men vennskapelige diskusjoner ble vi enige om å på en måte fortsette på gårsdagens kveldstur. Veldig spennende for oss to, det var jo ikke godt å si hvor vi ville ende, eller om vi i det hele tatt ville finne tilbake til hjemmets lune skjød. 

Tanken var muligens å holde retning mot Dent, man husker ikke helt…Uansett er det spennende å bare sånn helt uten videre gå ut i England! Det gikk utrolig bra…lenge. Vi hadde noen små feilskjær, havnet i en skog hvor det helt sikkert har stått et herskapshus i svunnende dager. Det som var igjen av porten var i alle fall imponerende. Vi ville ikke til skogs i dag, så en rask snuoperasjon ble iverksatt, og vi tuslet i stedet bortover veien mot før nevnte Dent. 

Port i skogen.


Like nede i veien støtte vi på en bro hvor to biler på ingen måte kunne møtes, altså utrolig smal. Etter i lettere angst å ha krysset broen (svært trafikkert bro), fant vi rundt hjørnet et skilt. Millthrop sto det! Ja, det hadde vi da virkelig lest på et eller annet kart…eller fler. Plutselig ble det helt nødvendig for oss to eventyrlystne å oppsøke dette stedet. Som tenkt og sagt, så gjort. Det var lekende lett å finne fram til, og nydelig var det der. Kartet ble plukket fram og rute videre bestemt. Man var ganske sikker på at fra Millthrop kunne en komme seg til Farfield Mill. På en eller annen måte. En dame vi traff var helt enige i vår avgjørelse, og frimodige la vi i vei. 

Nyttig skilt.


Millthrop


Det bar oppover et stykke før vi svingte inn på halville, og en smule forblåste heder. Landskap og utsikt var storartet. Sauene hyggelige som sauer flest. Så langt alt vel. Dette skulle gå som en lek! Vi gikk og vi gikk…og vi gikk. Det må påstås at skiltingen var minimal. Stier i dette eventyrlandet er som oftest merket etter alle kunstens regler. I alle fall med et lite rundt merke påskrevet Dales Way eller public footpath. Svært ofte også med trivelige veibeskrivende treskilt. Intet å se der oppe på heden. Var vi en smule på ville veier? Med Wuthering Heights i minne senket en liten dysterhet seg over de to norske damer. Alle vet jo hvordan det gikk med Catherine og Heathcliff. Men neida, ingen grunn til mismot! Nede i bakken sto det helt plutselig en trapp! En trappegrind rett og slett. 
Med nytt mot småjogget vi nedover skråningen mot denne sjarmerende innretningen. Hvem andre enn engelskmenn kan finne på å bygge trapper for å få vandrere over steingjerder? Det var et vakkert syn som møtte oss på andre siden. En liten bekk trillet muntert forbi et staselig eiketre, som bredde grenene sine akkurat passe utover vannet. Det perfekte sted for trette føtter å raste. Så det gjorde vi! En liten bit lykke å sitte med ryggen mot en trestamme og nyte ens gode niste. 

Trappegrind.

Idyll til maten…

Men! Vi måtte videre. Man skulle jo finne yndlingsmølla og muligens få seg et velfortjent kakestykke. Kake er viktig…

Det var enklere sagt enn gjort. Eplekjekke så vi for oss en forholdsvis enkel tur til målet. Vi visste da retningen! Fornøyde med livet og oss selv tuslet vi oss over neste «trapp». Etter det gjennom en noe vrien grind. Det var da vi løftet blikket etter denne lille vanskeligheten vi oppdaget dem. Hvor de kom fra vet ingen, i alle fall ikke vi. Plutselig sto de der og kikket nysgjerrige på oss. To hester store som…vel hester…Man er svært glad i hester, men disse to totalt ukjente ga oss en støkk i livet. En ventet sauer. Sauer som løper når en ser på dem. 

Hest er best!


Disse to, vel en av disse to var umåtelig vennlig, og etter å ha hilst nærmest hjertelig på forfatter av disse ord, ble Lisabethen fotfulgt over havna. Hun trippet lettere nervøst mot neste port med den vennliges pust i nakken, mens hun mumlet Anna med svak redsel i stemmen. Man tenkte jo at siden man selv ble reddet av den kuvante i går, ja da måtte den mer hestevante trå vakent til i dag. Ikke helt sikker på hvordan man skulle stoppe den selskapssyke koseklumpen satte man farten opp. Siden det ikke fantes noen direkte redningsplan var det like godt at gutten (altså hesten) akkurat da bestemte seg for å gi opp sitt forsøk på nærmere bekjentskap, og lot Lisabethen gå videre hesteløs. Hva den andre hesten tenkte, ja det forblir et av livets store mysterier…
Vel gjennom neste grind, litt nedover veien fant vi endelig et skilt som passet oss bra. Farfield Mill sto det! Det pekte riktignok inn mot en gård, men pytt. Vi lette gården rundt etter en åpning som kunne føre oss videre, det eneste vi fant var en fasan!? Vi konkluderte med feilskilting og trasket videre i håp om nye muligheter. Veien var rett og slett sjarmerende, men den førte oss ikke til mølla, eller noe annet sted for den saks skyld. Tilbake måtte vi, og jammen fant vi nå som ved et under, veien gjennom og ut fra før besøkte gård. 

Vakker, men helt feil vei!


Igjen fornøyde med oss selv fortsatte vi ferden. Det varte ikke lenge før vi hørte veldig buring bak oss. Forskrekkete snudde vi oss, og ikke kuer, men okser ( bare okser burer sånn) lå lett henslengte bak oss. Bortsett fra den ene som sto, og han sto klar til avgang så og si. De fleste fulgte oss med blikket. Nå hjalp det ikke hverken å være budeie eller cowboy! Her måtte skinnet reddes! Og det fort! Vi løp listende mot trygghet med hjertet i halsen og skrekk i blikket. Det bar over et uendelig langstrakt jorde mot trygghet. Det ble bom stopp i enden av jordet, det hadde ingen utgang! Akk og ve! Smygende som indianere beveget vi oss tilbake på jakt etter mulige åpninger. De fantes ikke. Mellom oss og sikkerheten (i form av en utrolig vakker blomstereng) befant det seg et åpenbart fiendtlig piggtrådgjerde. Den reddeste (nemlig undertegnede) ville over. Den mer kuvante nølte. Men den reddeste ga seg ikke. Det gikk bedre enn forventet, over kom vi. Er man redd nok får man superkrefter, det er herved bevist. Det må vel nevnes at ikke en eneste okse hadde beveget seg i vår retning. Antakelig var vi kun livlig underholdning på en ellers hverdagslig tirsdag…Av selvsagte grunner finnes ingen bilder av oksene.
Etter alle disse farer var vi nå svært bestemte på å finne mølla. Vi trasket over enger og klatret over gjerder, opptil flere ganger var vi sikre på at målet var innen rekkevidde. Opptil flere ganger tok vi feil. Så endelig, etter å ha klatret over et gjerde hvor vi nærmest datt ned på en bilvei, fant vi atter en gang et «riktig» skilt. Ennå et gjerde og vi befant oss på en eng  hvor vi i ren lettelse lot oss falle ned i blomsterprakten. Utslitte og utsultede (igjen) måtte vi samle krefter til det siste stykket over enga mot mølla. Og denne gangen var det virkelig mølla! 

Her kommer jeg!

Bare litt sliten nå…

Public footpath.

Nyklippet og nysgjerrig sau!

Siste hindring…nesten…

En over-gjerdet metode.

Desperat sult.

Velfortjent hyggestund…

Det kan fortelles at vel fremme vanket det både sjokoladekake og karamellkake med valnøtter. Fordi vi fortjente det!

Dette var vårt siste eventyr Sedbergh. Det er ganske trist, så trist at man tenker man trenger kake i morgen også…det kan nok skaffes til veie i London, som er neste og siste stoppested før hjemreise til gamle Norge…

Noen avskjedsbilder:

Mor og barn.

Ullkunst…

Sedbergh

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s