Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s