Brigflatts med mer…

Vi fikk puttet masse inn i siste dagen vår i Sedbergh. Fra engelsk frokost til «Fish&chips». Fra kuer til griser. Fra tur til Brigflatts til nyoppdagelse av golfbanen…

Reklamer

The Howgill Fells

Vi skulle til Hawes, det var markedsdag der, og en buss skulle ta oss både fram og tilbake. Det kom ingen buss, bare en vennlig sjel som opplyste oss om at man ventet forgjeves. Ingen buss til Hawes lenger, ingen tok den likevel…ja, ja…

Vi tok det med godt humør og nye planer «right away»! Sola skinte og høyden ventet. Nå ville man på fjelltur! Siden man plutselig hadde fått uendelig god tid uten noe som helst press, ruslet vi innom postkontor, godtebutikk og andre utsalg. Venninnen er glad i kort, og kort finnes overalt i vår lille by. Selv er man glad i barnebarn, og barnebarn trenger mye rart, det skjønner man på en slik mini handletur gjennom byens gater.

Etter innkjøp av litt av hvert, deriblant kjeks, frukt og brukt puslespill (i bruktbutikken ble det for øvrig et hyggelig gjensyn med en av kirkens damer fra søndag), bar det hjem for skifte av klær og nistepakking.

Så ar man i gang. Den hofteopererte var fryktelig spent på om hun dette året skulle nå toppen av Winder, og det gikk! Opp kom man. Skjelven i bena, svett og rød i fjeset som en av de tomatene man hadde på nista, men svært lykkelig! Nista kom fram, den ble nytt etter alle kunstens regler, og så la man seg takknemlig rett ut på ryggen for en fortjent hvil.

Etter en god rast gikk ferden til venstre over Winder og langt, langt nedover før man snudde for å nå Longbank Farm og iskremen som lages der. Så lang runde hadde man aldri før trasket, og innimellom lurte man på hvordan isen skulle nåes, men stien var riktig og godene ble nådd. Riktignok lurte venninnen litt på hvor trygg denne iskremen var å innta da vi sto ved porten til gården. Om noen har gått her før, forståes det nok hvorfor…

Denne dagen når man fulgte isskiltene besto hindringene ikke bare av port på port, men også av sauenes etterlatenskaper og sauene selv. Midt i den siste innhegningen, omringet av sauer, sto en erkeengelsk eldre herremann av arten bonde. Han hadde ikke veldig god hørsel (breking fra utallige sauer hjalp ikke), men til slutt fikk vi formidlet vårt ønske om is. Ikke godt å vite om veien til målet faktisk skal gå gjennom sauer. Han spurte oss om vi var redde for sauer, hvorpå vi straks forsikret ham om at vi elsket sauer! Så loste han oss som en skikkelig engelsk gentleman gjennom grindene, og ble med oss ut den siste for en aldri så liten prat. Det var «dosing» som foregikk, fikk vi vite. Vår trivelige gentleman forklarte at det var for å forhindre larver og allskens slike ubehageligheter. Vi trodde ham.

Heldigvis hadde han hjelp av en flittig ung mann, og hans like flittige kone som var iskremselger denne dagen, egentlig denne uka. Sønnen var nemlig reist på ferie og hadde overlatt gård og stell til sine snille foreldre. Hustruen var som sin mann av den trivelige sorten, og isen ble brakt oss med gode smil og vennlige ord.

Vi nøt desserten og kom oss slitne og fornøyde hjem!

Windermere og Bowness on Windermere!

Det er lykke å våkne i Sedbergh, ennå større lykke å våkne til sol i Sedbergh. Det var så man sprudlet av pågangsmot for dagen! Og vi skulle til Windermere og Bowness on Windermere!

Man hadde alvorlige planer om å introdusere Beatrix Potter for venninnen, men grunnet en overveldende mengde turister østfra, høyt støynivå og rester etter grisete (men selvsagt supersøte barn), måtte denne planen oppgis med sorg i hjertet.

I stedet tok vi turen til vannet og alle fuglene. Vi jobbet oss gjennom butikker med all slags fristende saker og ting, vi fant varm sjokolade med både marshmallows og krem og vi spiste suppe…igjen… Vi var innom et kunstgalleri hvor vi ble «pålagt» og velge et bilde som favoritt. Navn på bilde og kunstner skulle skrives ned på en lapp, og lappen puttes i en boks. Riktig høytidelig og alvorlig var det. Venninnen tok oppdraget seriøst og tryglet seg til å få velge seg et bilde til. Gallerimannen skjønte vel fort hvor umulig det ville være å nekte (han gjorde et godt forsøk), og ga seg rimelig fort for overmakten. En lykkelig venninne fikk ennå en lapp og det ble nok en rusletur gjennom vakker kunst. Vi var enige om at vår favorittmaler heter Jane (med glemt etternavn), og hun maler nydelige akvareller…

Det ble benyttet buss som transport om morgenen (bytte i Kendal), turen «hjem» gikk med tog og taxi. Det var en heldig dag regnmessig, man var i et tog eller under et tak når de verste bygene ramlet ned fra himmelen. Solstrålene ble nemlig store deler av dagen avbrutt av regndråper. Men…her har vært altfor tørt, bøndene er lykkelige for hver eneste dråpe (inntil faren for flom tar over faren for tørke antakelig)…her er nemlig mye vær…

Vel hjemme, etter en hvil og litt yatzyspill, ble venninnen invitert med på en kirkegårdstur. Hun takket ja på flekken, kirkegårder er en favoritt! Det ble en hyggelig kveldstur uten regn. Kirkegården er som engelske kirkegårder flest, en blanding av nytt og gammelt? Man merket seg uventede mengder av kunstige blomster av mer eller mindre god kvalitet, om det nå finnes god kvalitet når det gjelder plast- eller silkeblomster.

Til stor skuffelse for den ene vandreren var puben stengt da man kom så langt, men slik er nå engang livet. Den andre vandreren synes nok i grunnen det var helt greit…og en kan ikke gjøre alle til lags…

Kirkebesøk og tur i høyden

Man hadde lovet venninnen en kirkekaffe, men bare en…og det fikk hun. Vi valgte gudstjeneste i St. Andrew’s Church, der skulle det også være nattverd. Kirken var like vakker innenfor steinveggene sine som den er utenpå.

Man ble møtt med smil og nikk og salmebok med mere, så tuslet man til midten for å sette seg. Der ville man vel sitte litt i bakgrunnen var tanken. Sånn ble det ikke, resten av flokken ble i grunnen værende bak oss. Ja, ja…

Presten var både sympatisk og morsom, ordene hans var kloke og varme. Venninnen gikk etter litt overveielse til nattverd. Overveielse på grunn av felles beger til vinen. Venninnen er tross alt sykepleier…men hun tok seg sammen og lot etterhvert ikke slike bagateller stoppe seg! Litt morsomt synes man det var at etter endt nattverd passet presten på å få i seg resten av vinen (og dette var skikkelig vin i følge venninnen), her skulle tydeligvis intet gå til spille! Fornuftig nok.

Etterpå ble det vamt å drikke med kjeks attåt. Venninnen fikk en ny venn med irske aner. De drøftet brixit og annen slags politikk, og var så enige at det endte med en varm omfavnelse til avskjed.

Selv fikk man tips om en ny tur fra en umåtelig trivelig dame, som tok seg bryet med å finne papir og blyant for å skrive ned alt sammen. Man gleder seg allerede til denne turen som helt sikkert skal gjennomføres ved neste besøk til lykkeboblen. Og lurer noen på hvor turen går, så kan det nevnes The Settle – Carlisle Railway

Kirkebesøket ansees som svært vellykket!

Utpå ettermiddagen og etter det verste regnet var planen å vandre til Brigflatts for å vise venninnen et møtested vakrere enn de fleste. Sånn skulle det ikke gå. Vi havnet i høyden i stedet, og det var like greit. En vandring gjennom Millthrop og videre oppover er nemlig ikke å forakte! Hadde man hatt tid, så skulle man forklart denne forandring i planer, men alt hadde sin naturlig årsak, såpass har man tid til å nevne…også at undertegnende så for seg en helt annerledes, ny vei til møtestedet. Da Birk ble nevnt fra en hjelpende hånd fra Teie, skjønte man at man hadde vært på rett vei likevel…og det er alltid en trøst!

Dagen endte med nydelig «take away» fra den lokale italienske restauranten (og utprøving av den like lokale lekeplassen), så ble det senga. En tur i høyden gir masse frisk luft og trang til dyp søvn!

Markedsdag og tur til «mølla»

Vi hadde en over all forventning hyggelig og ganske tørr lørdag. Regnet gjorde det, men i små, passende porsjoner. Sedbergh’s trivelige gater var fulle av boder med alle slags goder til salgs. Riktignok var vindkastene så voldsomme innimellom at bodenes innehavere måtte bruke all sin energi på holde både salgsvarer og teltduker på plass, men intet ble tatt av vinden, og sola tittet fram i ny og ne…

Denne hundeelskeren var overlykkelig over å hilse på matfar til selveste Ollie Collie, og jammen klarte man å smugta et bilde av boden hans. Hyggelig ung mann.

Etter endt handel gikk turen til Farfield Mill, hvor suppelunsj og kake ble fortært med stort velbehag. På veien til og fra møtte man alt fra høner til verdens nydeligste sauer!

Kvelden endte med en liten Shandy på stampuben, og venninnen er fortsatt fornøyd!

Sedbergh Town Band spilte vakkert på markedsdagen

Nye Ollie Collie luer på jentene!

Lille Bæ på Farfield Mill…igjen…

På vei til Sedbergh

Det er ikke lett å være på vei. Det tar tid. Det tar krefter, men jammen er det verdt det når først man er framme. Og framme er vi. I Sedbergh…

Bil og fly gikk greit. Det var togturen det gikk rent galt med…eller ikke, for det endte for så vidt godt til slutt.

Undertegnede som gjerne driver reisevirksomheten sin med jernkontroll presterte å gjøre tidenes tabbe. Vel, så galt var det kan hende ikke, men det føltes sånn der og da. Toget skulle gå ti over fire, og de reisende damer hadde utrolig god tid, merkelig god tid, ikke til å forstå god tid egentlig. Det ble pratet, lest og tisset. Yatzy ble vurdert.

Så fant man ut at det kunne være lurt å finne plattformen dette toget skulle kjøre fra, og dermed ble det tuslet mot inngangen til disse. Plattformene altså. Det betydde at billetter måtte rotes fram fra veska. Reiselederen med kontroll på det meste ga fra seg billettene til sin medreisende. Denne utbryter med skrekk og vantro at togets avgang var ti over tre! Joda, kontrollen var brutalt revet ut av denne skrekkslagnes skjelvende hender. Toget var gått!

Etter dyp og lettere overgitt samtale kom man fram til å spørre en ung, hyggelig utseende stasjonsbetjent om hjelp. Var det sjanser for å kunne bruke billettene på neste tog? De var nemlig utstedt kun for sin påtrykte tid. Ti over tre en varm fredags ettermiddag fra Manchester. Den unge mann var galant og forståelsesfull, og ba oss ta neste tog uten nøling. Vi nølte…men vi gjorde det. Ville vi bli bli nødt til å kjøpe nye billetter når billettmannen kom?

Mannen kom aldri! Toget var så fullt som denne skribenten aldri har sett et engelsk tog. Det var mennesker og kofferter over alt. Det var fromme amerikanere på vei til Edinburgh. Det var en stor rød sykkel. Ingen billettør våget å forsere alle disse hinder, og vi ramlet lettede ut på plattformen i Oxenholme. Reddet fra skammen!

Resten var fryd og gammen. Det måtte ringes etter taxi, men det gikk fett. Venninnens første besøk i Sedbergh var i gang, og venninnen var fornøyd, mer enn fornøyd. Så ble det mat og drikke, med påfølgende innkjøp på Storespar…og i morgen er det marked (og antakelig regn).