Til fjells!

Våknet til nydelig vær i dag (lørdag). Vi var straks i gang med kattevask og lynrask sekkpakking. Det gjaldt å komme av gårde før himmelen omstemte seg og ga oss regn i stedet for solstråler. Vi trasket superfornøyde oppover Joss Lane (som gata heter), mot grinda som fører til «the fells». Man hadde ikke tenkt seg langt. En hyggelig benk var målet. En benk plassert akkurat der hvor den skikkelige stigningen tar fatt. Der skulle man kose seg med både det ene og det andre! Kake, kaffe, vin, bok med mere…


Til benken kom vi, og kaffen ble sjenket. Uhyre glad over å nådd såpass langt opp måtte den «gamle» gråte en stor skvett. Det er mistanke om at himmelen følte stemningen, for jammen om ikke den satte i gang med å stortute den også. Vi får tro det var gledestårer! Vått ble det uansett, men Fåret og Fjolset lar seg ikke stoppe så lett! Nista ble spist, vinen ble drukket, boka ble dog ikke lest…

Etter denne våte pausen bestemte vi oss for å traske bortover veien et stykke. Tårene fra oven ga seg ganske rask og de glade vandrere kunne fortsette sin ferd i solskinn atter en gang. Man så hester! Med føll! Sånt krever lang pause og knipsing av utallige bilder. Vi fant utsalget til selveste Howgill Fellside Ice Cream! Is ble spist til en nesten sprakk…deilig…!


Så bar det hjemover til varm dusj og klesskift. Man skulle nemlig innta Afternoon Tea på Mad Hatters Tea Room! Fortryllende og mettende. Riktignok med clotted cream på glass. Vel, i alle fall; magene var fulle igjen…


Etter en ny tur som førte oss til Millthrop Bridge avsluttet man dagen med middag på «stampuben» Red Lion. Der er det godt å være. Og mette ble vi…igjen…



I morgen vurderes det å tilbringe dagen ikke fullt så mette…

Litt sol!

Selv om Fåret og Fjolset setter pris på all slags vær, er det hyggelig med sol. Det har vært tendenser til sol i Sedbergh i dag! Sol gir energi, så vi har rukket masse! 
Tur til Kendal med shopping og te. Ettermiddagstur i Sedberghs gater (les: shandy på Dalesman og kake «hjemme» i vår egen lille bakgård). Til slutt en strålende ettermiddagstur langs elven! 

Mange hyggelige mennesker er truffet, spesielt mannen som forklarte oss det meste om Bedlington Terrier. Takk til deg! Og takk til hunden din som så gladelig hilste oss med snus og kos! Takk også til en utrolig blid og imøtekommende busssjåfør! 

Ettermiddagsturen gled langsomt over i kveldstur, den ble en smule lenger enn forventet. Det gikk bra, man fant fram og rakk Storespar før mørket falt på… Dessuten hadde man lært om Akay House og Pepperpot!

Dagen ble avsluttet med ferdigpizza og rødvin, vi koser oss…

Lille Bæ får «crumpets» med syltetøy…

Spasertur i Kendal


Herlig sukker!

Gjensyn med Farfield Mill

Etter å ha blitt trygt installert i Tardis, som hytta vår heter, ruslet vi ned på Storespar for å handle. Deretter ruslet vi litt til. En liten tur nedover Vicarage Lane med tilhørende runde i saueland…og vofseland. Snakket med hyggelig hundedame og hundene hennes. To franske bulldogger og to pointere! Tessa forelsket seg håpløst i de to sistnevnte…

Vi var innom (nesten) alle butikker, og fant sauebadge til hun som ingen hadde! Det ble mat på puben med påfølgende pusling…

 Dagen derpå var vi svært innstilt på en tur til Hawes, bussen gikk kun tirsdager og vi forsikret oss overdrevent mange ganger om riktig tid og riktig sted, som jo er ganske greit å ha styr på. Tessa var tilogmed innom puben og spurte om bussen til Hayes. Hvilke naturlig nok kun vekket forvirring hos pubdamen. Det viste seg at det hadde vært ganske greit og hatt styr på dagene også! Etter å ha ventet vel og lenge på den lille hvite bussen som skulle komme, ga vi rett og slett opp. Forundret og en smule skuffet bestemte vi oss for mølletur i stedet. Man har da muligheter!

På vei nedover Main Street ble vi oppmerksomme på at det tydeligvis ble gjort klart til marked i vår «egen» by. Det var da sannheten slo ned i oss som et gnistrende lyn; feil dag! Det var slettes ikke tirsdag. Det var onsdag! Sånn kan det gå når Fåret og Fjolset får reise på tur alene…

Uansett.  Alternativet ble mer enn vellykket. Vi møtte mange nye venner på vår vei. Høner, de herligste kuer, esler (eller liknende) og masse sauer av tydeligvis ulike arter. På hjemveien traff vi to nye hundedamer og ble invitert på te neste gang vi var på disse kanter. De hadde mye å fortelle om det meste!

Ellers har det vært hunder på pub, pusling og hygge!

På plass.


Reisedagen vår til Manchester var slitsom, det skal innrømmes. Sen flyging og kald venting på taxi gjorde sitt. Min tøffere halvdel måtte ringe hotellet tre ganger før man ble plukket opp. Skal sies at tredje ring var unødvendig da drosjen allerede var på plass, men ingen av oss vet hvordan en Skoda ser ut! Mannen kunne vel ha orientert seg en smule blant de ventende? Uansett og på tross av ringerens svarte samvittighet, så skaffet episoden oss gratis skyss tilbake dagen derpå!
Holiday Inn Express Manchester Airport kan egentlig anbefales. På tross av litt vent og elendig nattmat (hva kan man vente seg rundt midnatt?) var de reisende fornøyde med deilige senger, hyggelig betjening og helt all right frokost…



Togturen videre var hyggelig. Man liker togturer i yndlingslandet. Litt panikktendenser oppsto før avgang, hverken fåret eller fjolset hadde adgang til Internett, hvilket gjorde det umulig å hente fram billettkoden! Hjelp! Ipad’en kom til unnsetning, den sviktet ikke, hele arkivet av «brev» var tilgjengelig. Puh…

Nye problemer oppsto ved automaten, men som vanlig på disse kanter av landet dukket en engel opp og overtok showet. Hun rasket til seg både bankkort og iPad, og ga seg ikke før vi hadde billettene trygt i hende. Bless her!


Etter en fredfull togtur (med en i siste liten matogdrikketralle), ble vi møtt av en mer enn hyggelig kar og den lysegrønne jeepen hans. I full fart og full prat gikk det ikke lenge før Sedbergh var nådd. Der ble man møtt av en den like hyggelige kona til den hyggelige mannen.

Det viste seg at Sue og Neil hadde vært omtrent all over Europe i bobilen sin, og jammen om ikke Norge var et kjært besøksmål! Der hadde de vært flere ganger, og var sååå fornøyd med mottagelsen fra det norske folket! Veldig godt å høre! Litt forvirrende, man trodde kanskje ikke nordmenn var ekstremt gjestfrie, men fint å høre…


Fortsettelse følger…

På ville veier! 

Vi var litt gale og ville i dag. Vi ville prøve en helt ny tur. Ny for oss i alle fall. Etter heftige, men vennskapelige diskusjoner ble vi enige om å på en måte fortsette på gårsdagens kveldstur. Veldig spennende for oss to, det var jo ikke godt å si hvor vi ville ende, eller om vi i det hele tatt ville finne tilbake til hjemmets lune skjød. 

Tanken var muligens å holde retning mot Dent, man husker ikke helt…Uansett er det spennende å bare sånn helt uten videre gå ut i England! Det gikk utrolig bra…lenge. Vi hadde noen små feilskjær, havnet i en skog hvor det helt sikkert har stått et herskapshus i svunnende dager. Det som var igjen av porten var i alle fall imponerende. Vi ville ikke til skogs i dag, så en rask snuoperasjon ble iverksatt, og vi tuslet i stedet bortover veien mot før nevnte Dent. 

Port i skogen.


Like nede i veien støtte vi på en bro hvor to biler på ingen måte kunne møtes, altså utrolig smal. Etter i lettere angst å ha krysset broen (svært trafikkert bro), fant vi rundt hjørnet et skilt. Millthrop sto det! Ja, det hadde vi da virkelig lest på et eller annet kart…eller fler. Plutselig ble det helt nødvendig for oss to eventyrlystne å oppsøke dette stedet. Som tenkt og sagt, så gjort. Det var lekende lett å finne fram til, og nydelig var det der. Kartet ble plukket fram og rute videre bestemt. Man var ganske sikker på at fra Millthrop kunne en komme seg til Farfield Mill. På en eller annen måte. En dame vi traff var helt enige i vår avgjørelse, og frimodige la vi i vei. 

Nyttig skilt.


Millthrop


Det bar oppover et stykke før vi svingte inn på halville, og en smule forblåste heder. Landskap og utsikt var storartet. Sauene hyggelige som sauer flest. Så langt alt vel. Dette skulle gå som en lek! Vi gikk og vi gikk…og vi gikk. Det må påstås at skiltingen var minimal. Stier i dette eventyrlandet er som oftest merket etter alle kunstens regler. I alle fall med et lite rundt merke påskrevet Dales Way eller public footpath. Svært ofte også med trivelige veibeskrivende treskilt. Intet å se der oppe på heden. Var vi en smule på ville veier? Med Wuthering Heights i minne senket en liten dysterhet seg over de to norske damer. Alle vet jo hvordan det gikk med Catherine og Heathcliff. Men neida, ingen grunn til mismot! Nede i bakken sto det helt plutselig en trapp! En trappegrind rett og slett. 
Med nytt mot småjogget vi nedover skråningen mot denne sjarmerende innretningen. Hvem andre enn engelskmenn kan finne på å bygge trapper for å få vandrere over steingjerder? Det var et vakkert syn som møtte oss på andre siden. En liten bekk trillet muntert forbi et staselig eiketre, som bredde grenene sine akkurat passe utover vannet. Det perfekte sted for trette føtter å raste. Så det gjorde vi! En liten bit lykke å sitte med ryggen mot en trestamme og nyte ens gode niste. 

Trappegrind.

Idyll til maten…

Men! Vi måtte videre. Man skulle jo finne yndlingsmølla og muligens få seg et velfortjent kakestykke. Kake er viktig…

Det var enklere sagt enn gjort. Eplekjekke så vi for oss en forholdsvis enkel tur til målet. Vi visste da retningen! Fornøyde med livet og oss selv tuslet vi oss over neste «trapp». Etter det gjennom en noe vrien grind. Det var da vi løftet blikket etter denne lille vanskeligheten vi oppdaget dem. Hvor de kom fra vet ingen, i alle fall ikke vi. Plutselig sto de der og kikket nysgjerrige på oss. To hester store som…vel hester…Man er svært glad i hester, men disse to totalt ukjente ga oss en støkk i livet. En ventet sauer. Sauer som løper når en ser på dem. 

Hest er best!


Disse to, vel en av disse to var umåtelig vennlig, og etter å ha hilst nærmest hjertelig på forfatter av disse ord, ble Lisabethen fotfulgt over havna. Hun trippet lettere nervøst mot neste port med den vennliges pust i nakken, mens hun mumlet Anna med svak redsel i stemmen. Man tenkte jo at siden man selv ble reddet av den kuvante i går, ja da måtte den mer hestevante trå vakent til i dag. Ikke helt sikker på hvordan man skulle stoppe den selskapssyke koseklumpen satte man farten opp. Siden det ikke fantes noen direkte redningsplan var det like godt at gutten (altså hesten) akkurat da bestemte seg for å gi opp sitt forsøk på nærmere bekjentskap, og lot Lisabethen gå videre hesteløs. Hva den andre hesten tenkte, ja det forblir et av livets store mysterier…
Vel gjennom neste grind, litt nedover veien fant vi endelig et skilt som passet oss bra. Farfield Mill sto det! Det pekte riktignok inn mot en gård, men pytt. Vi lette gården rundt etter en åpning som kunne føre oss videre, det eneste vi fant var en fasan!? Vi konkluderte med feilskilting og trasket videre i håp om nye muligheter. Veien var rett og slett sjarmerende, men den førte oss ikke til mølla, eller noe annet sted for den saks skyld. Tilbake måtte vi, og jammen fant vi nå som ved et under, veien gjennom og ut fra før besøkte gård. 

Vakker, men helt feil vei!


Igjen fornøyde med oss selv fortsatte vi ferden. Det varte ikke lenge før vi hørte veldig buring bak oss. Forskrekkete snudde vi oss, og ikke kuer, men okser ( bare okser burer sånn) lå lett henslengte bak oss. Bortsett fra den ene som sto, og han sto klar til avgang så og si. De fleste fulgte oss med blikket. Nå hjalp det ikke hverken å være budeie eller cowboy! Her måtte skinnet reddes! Og det fort! Vi løp listende mot trygghet med hjertet i halsen og skrekk i blikket. Det bar over et uendelig langstrakt jorde mot trygghet. Det ble bom stopp i enden av jordet, det hadde ingen utgang! Akk og ve! Smygende som indianere beveget vi oss tilbake på jakt etter mulige åpninger. De fantes ikke. Mellom oss og sikkerheten (i form av en utrolig vakker blomstereng) befant det seg et åpenbart fiendtlig piggtrådgjerde. Den reddeste (nemlig undertegnede) ville over. Den mer kuvante nølte. Men den reddeste ga seg ikke. Det gikk bedre enn forventet, over kom vi. Er man redd nok får man superkrefter, det er herved bevist. Det må vel nevnes at ikke en eneste okse hadde beveget seg i vår retning. Antakelig var vi kun livlig underholdning på en ellers hverdagslig tirsdag…Av selvsagte grunner finnes ingen bilder av oksene.
Etter alle disse farer var vi nå svært bestemte på å finne mølla. Vi trasket over enger og klatret over gjerder, opptil flere ganger var vi sikre på at målet var innen rekkevidde. Opptil flere ganger tok vi feil. Så endelig, etter å ha klatret over et gjerde hvor vi nærmest datt ned på en bilvei, fant vi atter en gang et «riktig» skilt. Ennå et gjerde og vi befant oss på en eng  hvor vi i ren lettelse lot oss falle ned i blomsterprakten. Utslitte og utsultede (igjen) måtte vi samle krefter til det siste stykket over enga mot mølla. Og denne gangen var det virkelig mølla! 

Her kommer jeg!

Bare litt sliten nå…

Public footpath.

Nyklippet og nysgjerrig sau!

Siste hindring…nesten…

En over-gjerdet metode.

Desperat sult.

Velfortjent hyggestund…

Det kan fortelles at vel fremme vanket det både sjokoladekake og karamellkake med valnøtter. Fordi vi fortjente det!

Dette var vårt siste eventyr Sedbergh. Det er ganske trist, så trist at man tenker man trenger kake i morgen også…det kan nok skaffes til veie i London, som er neste og siste stoppested før hjemreise til gamle Norge…

Noen avskjedsbilder:

Mor og barn.

Ullkunst…

Sedbergh

Brigflatts

Det ble ikke skrevet mer enn ett ord her i går kveld. Rett og slett fordi skribenten hadde tatt for mye frisk luft…sånt skjer her i Sedbergh…Konsekvenser av dette er et plutselig og overveldende søvnbehov, som bare må tilfredsstilles.

Vi var på tur, og turen gikk til Brigflatts, kvekerenes møtested i området. Det er en aldeles nydelig «walk», og den anbefales på det varmeste. Gjerne både fram og tilbake…noe som også er svært praktisk om man ønsker å komme seg hjem igjen. 

Men, slutt på tull. Kvekerene har en lang historie her, det skal ikke gåes innpå her, men om det vil vites mer så klikk på denne lenken: Brigflatts

Brigflatts er et nydelig, svært gammelt hus. Foran det nydelige huset er en liten, nydelig hage. Alt er nydelig. Stillheten og roen som møter besøkende er ubeskrivelig. Skuldrene senker seg, tankene stilner, man vil bare være…der og da. Inne i biblioteket kan man lage seg te eller kaffe, som igjen kan nytes til medbragt matpakke. Vakre ord er puttet opp på veggene rundt omkring inne, og man kjenner liksom at en får igjen troen på verden der ute. 

Vi laget oss drikke og sparket av strømper og sko for ekstra velvære. Tross alt, vi var lykkelige og sola skinte varmt. Akkurat da dukket mannen som passer på herligheten opp fra intet (vel, kanskje ikke akkurat fra intet). Det er uvisst om han var like lykkelig over å møte våre svette ben…men vi hadde uansett en lang og vennlig samtale om både det ene og det andre. Han fortalte oss blant annet om sigøynerne vi hadde truffet på både her og der. De var på vei til Appelby med de flotte hestene sine. Der møtes de en gang i året til hestemarked, og for å være ordentlige sigøynere for en stakket stund. Det ble oss fortalt at en gang hadde slagsmål oppstått fordi en av de samme sigøynere hadde insistert på å ta hesten sin med seg på puben! Man kan forstå en viss motstand fra pubvertens side i denne sammenheng. 

Huspasseren var vennlig, han påtok seg oppdraget med å rydde koppene våre. Undertegnede tabbet seg en smule ut ved å riste hånden hans hjertelig og lenge i takknemlighet. Han rakk jo aldeles ikke hånden ut for hilsning, han ville kun samle inn kopper. Det ble muntert kommentert fra den snille herremann, og vi skiltes i full fordragelighet.

Brigflatts

Kloke ord til og med på bakken…

Litt blomsterprakt.

Fornøyd besøkende…

Vi liker grinder…

Åpen grind. Velkommen!


Hjemveien ble nogenlunde fredelig, kun en nervepirrende episode med noe som må vært unge okser (de hadde ingen jur så langt vi kunne se) oppsto. Etter anbefaling fra huspasseren tok vi en annen vei hjemover. Over vakre, fredfulle enger. Fredfulle til vi skulle krysse en av dem og oppdaget en stor flokk med ungdommelige okser på den andre siden. Med god fart hadde de retning mot grinden vi skulle gjennom! Den var veldig åpen, og de så og si strømmet gjennom. Det var godt å ha en «kuvant» venninne da! Lisabethen forsikret meg om at hun hadde flotte knep for å skremme nysgjerrige kuer av gårde. Likevel listet vi oss over enga med hjertet i halsen. Dette var ikke vanlige kuer, det var spretne og glade kugutter på tur! Vi kom oss over, og på god avstand overvar vi tre andre vandrere møte flokken. Uten frykt gikk disse menneskene rett på, og bra gikk det. De unge gutter hoppet og spratt rundt menneskene, men slapp dem gjennom. Så visste vi litt mer engstelige turgåere at det ikke var farlig å møte «gutta på tur», skjønt vi var enige om at det burde unngåes i det lengste. 

Hjelp!

Glade gutter!

Vennligsinnede eller…?

I jernbanens fotspor…kind of…


Senere møtte vi på er nytt hav av «bluebells» og verdens søteste griser. Igjen kunne skuldrene senke seg…

Bluebells og Lisabethen!

Bluebells

Igjen; et hav av blått…

Griser roter virkelig i jorda med hele trynet. Og grynter mens de gjør det!

Gotta love pigs!


En blir sultne av sol, frisk luft og opplevelser. Av den grunn ble Smatt’s Duo besøkt to ganger i går. Det ble også shoppet (så langt man kan shoppe i Sedbergh). Selv fant jeg en gammel Agatha Christie bok! Slikt gir glede!

Lokalt øl!

Sticky toffee pudding med crumble i bakgrunnen. Og lokal iskrem!

Litt mere bæ!

Glimt fra kveldsturen vår.

Verdens søteste støvsuger?

Litt av hvert

La oss starte med dagens frokost:

20160509_093612

English Rose fra Whittards Of Chelsea er utmerket både til kakespising og tedrikking…til frokost…

Altså forrige uke. Fårefjolset var på en liten visitt, vi rakk både vinkveld og skogstur, jammen ikke verst!

20160505_102634

Bestevenner på tur…

Fredag var en både trist, men også veldig hyggelig dag i Tønsberg. Uansett hva en måtte trenge av terapi og medmennesklighet så finnes det på Teie. Så er det sagt. Lille Kaisa er det alltid en glede å bli møtt av. Ja, de tobeinte i huset er ganske greie de også…

20160506_145848

Skjønne Kaisa!

20160506_150536

Deilig med sol 🙂

Lørdag kjørte man til Larvik for å putte lilleprinsen med mor på toget til Oslo Lufthavn. For andre gang i sitt ganske nye liv, skulle gullet på tur til Szczecin, Polen. Reisevant i en alder av 8 måneder, det er slettes ikke verst.

20160507_121251

«Klar for tur, men kommer til å savne deg farmor!» (Ok, så fant jeg på det der selv).

Farmormormor fikk fine blomster av sine like fine barnebarn, som tilbrakte lørdagen sammen i fin harmoni. De var ganske fornøyde med overnatting hos onkel/pappa Anders også!

13092429_1791085967786319_1986547681_n(1)

Blomsterplukkende barnebarn er herlig!

20160508_164642

Blomsterplukkingsresultat!

Lørdag ble det en vill tur i skogen! Om noen forteller deg at «her kan vi komme ned», eller «ser ut som en sti dette her». Ikke tro på det, ikke engang om det er deg selv som kommer med slike uttalelser. Stier er som regel smale dyretråkk som forsvinner før en vet ordet av det. Enkle nedover (eller oppover) stier, betyr at en risikerer både liv og lemmer for å komme seg opp eller ned. God mosjon da! Frisk luft i massevis også!

Det var uansett en lettelse å treffe på vår kjente og kjære Dalek (jammen var det kommet en til), to Daleker kan være en risiko i Bambleskogen, det er klart…Exterminate og alt det der…

20160508_111255

Huldra (nesten)…

 

20160508_104857

Innenskogs svømmebasseng er alltid populært…

20160508_105824

Plutselig utrolig utsikt til Grenlandindustrien. Natur for alle pengene kan man ikke kalle det, men men…

20160508_111417

Godt å se en kjent Dalek etter å ha vært på ville veier!

20160508_111908

Fredelig gjensyn med vår vanlige vei…