Dobbel ukeslutt?

En er litt treg, det kan vel de fleste være enig i. Uansett må det skrives litt om ukene som gikk.

For det første har det vært trist, det har vært nytt terrorangrep i mitt kjære England. Denne gangen gikk det ut over Manchester. 22 døde og nesten 60 skadde. Hvem er det som angriper barn og unge etter en konsert? Hvem har så mye hat og mørke i seg at det virker riktig å spre det der det er mest uskyld? Uansett virker det ikke! En leser om taxi sjåfører som slår av taksameteret for å kunne kjøre der det trenges, om mennesker som tilbyr husly og trygghet for rammede, om at folk står i kø for å gi blod.  Det ser ut som om det faktisk virker mot sin hensikt, Manchester står samlet mer enn noen gang, og det som sprer seg er toleranse, samhold og kjærlighet…utrolig nok…

Her i ens egen lille verden har det vært 17. Mai igjen. Pluss en hel mengde andre aktiviteter.

Noen har gått (sittet) i 16. Mai tog med barnehagen sin. Litt morsomt, særlig når pappa ble med.

20170516_095911

Vått barnehagetog med papsen!

Noen har vært med i VOX (som man nå har lært står for Warrior Obstacle Xtreme). Vår egen deltaker er fortsatt, i skrivende stund, både blå og lilla etter det ekstreme, som blant annet innebar et overraskende paintball overfall! Ja, ja hver sin lyst sa kua (eller noen…).

received_10158823534330061

Modell en uke, mørbanka den neste…

Noen har åpnet butikk…igjen! Skal det ingen ende ta? Forrige gang serverte mamma’n kake, denne gangen bakte hun.

20170520_192415

Power…Changing the game! Ingen videre kommentar.

Noen har vært overlykkelig over å tilbringe 17. Mai i bunad, og fått A på norsk muntlig eksamen! Det finnes en mistanke om at ungen ser fordelen ved hofteoperasjoner…siden halvgamle mødre etterpå ikke orker å kle på seg bunad…

received_1050628755068060

Bunad = lykke

!7. Mai ble i år feiret i «byen». Det var rart å ikke være i Bamblelandet, men fint med langt tog og masse korps (for ekstra mye tårer). Ingen klarte å ta bilde av prinsessen i toget, hun gikk kjapt og på «gal» side. Langt gikk hun også. Så langt at skolen ba om joggesko og ikke pensko til togturen!

received_10158805469910061

Prinsessen

20170517_102857

Lilleprinsen

Det ble spandert lunsj etter toget, hvilket man fant svært hyggelig. Smørbrødene var lekre, i alle fall de fleste. Prinsessens så mindre lekkert ut etterhvert som det ble modifisert til hennes behov.

 

20170517_120035

«Strippet» smørbrød gir glade prinsesser

20170517_115440

Glad prinsesse

received_10158815798680061

Lilleprinsen i blazer…

 

Innimellom var man hjemme for å lufte hunden, og når sant skal sier er det skogen som er mest Norge for oss.

20170517_145135

17. Mai i skogen er best synes vi!

Så var det tilbake til bylivet på ettermiddagen for grilling på høyt nivå, etterfulgt av den obligatoriske pavlova’n. Like populær år etter år, generasjon etter generasjon.

20170517_191554

17. Mai mat

20170517_201600

17. Mai kake

20170517_202900

Noen er ekstra glad i kake!

20170517_191758

Gode, sultne venner

received_1050628651734737

Flere gode venner!

received_1050630125067923

Lykkelig, gal familie! 

received_1050629568401312

Fineste guttene!

Slutter med hun som alltid villig stiller opp på bilder, søt er hun!

20170517_191444

Titt tei!

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Ukeslutt

Det har vært turer, det har vært «førsteganger», det har vært moteshow.

For første gang har man hatt på seg gummistøvler! Det var en riktig deilig dag etter min mening, ikke så mange andres (den var kald og våt nemlig). Mor hadde støvler og Bobo smugbadet som vanlig…

20170511_145924

Slutt på hovne føtter (nesten)!

20170511_150806

Ha, ha jeg klarte det igjen! Fant en kulp…

Det har skjedd mystiske saker og ting i Lilleskogen denne uka. Plutselig har trær blitt felt, de lå strødd som om noen med vilje ville skaffe «pasienten» gratis trening i overflod. Det var stort behov for mer eller mindre høye beinløft for å komme seg gjennom dagens runde. Selvsagt er man takknemlig for slike tiltak, men man lurer også på hva som foregår i nattens mulm og mørke. Hvilke skumle planer legges det for skogen «vår», uten at vi blir tatt med på råd? Det var foruten lett (og tungt) henslengte trær også et merkelig hull og andre merksnodige greier både her og der.

Etter litt fundering kom man på at jentebarnet hadde nevnt noe om en plutselig (alt skjer plutselig) brakke og en stoor maskin under en av hennes vandringer i vår lille skog. Noe er på gang! Hvorfor er der dype hull, hvorfor er trær merket med røde kryss? Vil vi få et svar før det er for sent?

20170512_164422

Noe skjer i Lilleskogen

20170512_164740

Hinderløype for viderekommende

20170512_164132

Mystisk hull med tingest ved siden

20170512_164029

Kommer alt dette fra det merkelige hullet?

20170512_165010

Hva slags mystisk  merking er dette?

Lørdag var det moteshow i regn. En kledde seg for første gang i bukser som ikke var joggebukser! Og sko som ikke var joggesko (eller gummistøvler). En gikk litt sånn smått ordentlig i trapper. Det er på tide beina klarer å ta trinnene fortløpende snart, ikke sånn ett og ett trinn. De vil så gjerne, men det er så vanskelig. Så når man finner lave trinn benytter man sjansen, moteshow eller ikke. En gikk i rulletrapp uten å falle av skrekk!

20170513_115248

Mariette Røed Torjussen design…

20170513_131153

20170513_135704

Mor og datter…like fine…

Mens svigerbarnet (med omgangssyke) tappert vandret fram og tilbake på cat walken, fant vi andre på andre sysler. Lilleprinsen spiste is og forsøkte så godt han kunne å trene opp pappa’s kondis, farmor er foreløpig ikke til stor hjelp når det gjelder å løpe etter små prinser…Etter en stund forsvant far og sønn hjem for å slappe av, den ene for å sove, den andre for å hvile mens den første sov. Eller noe…

20170513_114625

Is i regn…

Prinsessen fant en bok. Fornuftig valg synes farmor! Innimellom fikk hun ansiktsmaling og hoppet på røde, myke, halve baller. Festlige valg synes prinsessen.

20170513_123126

Det finnes alltid en bok!

20170513_131655

Ballhopping!

20170513_134916

Fine pusekatten til farmor’n…

Etter showet dro prinsessen og farmor hjem for å steke vafler og se på Ninjago. Ikke mye prinsesseaktig spør du meg, men kanskje like greit med litt action?

lnj_2hy_GoOnMissions_mainstage_V3

Ninjago, nå også for prinsesser…

Det ble en lang dag for den gamle farmor’n, det ble tidlig sengetid med te og jordmødre fra East End.

p04pwsjy

Call The Midwife!

Framgang?

Etter to uker med økt aktivitet, hvilket vil si turer i skog og mark, må man spørre seg selv om det er framgang på hoftefronten…? Har man fortsatt vondt? Ja, det har man dessverre, men noen dager er bedre enn andre, og det er vel en slags framgang? Det virker som om bevegelsene er blitt bedre i alle fall, og det er superdupert! Beinet vil litt mer liksom. Det kan ikke forklares, må oppleves, men av en eller annen grunn vil jeg ikke akkurat anbefale denne opplevelsen…

Fortsatt er det komplett umulig å løfte dette nå så ofte omtalte beinet i sideveis liggende stilling. Virker forvirrende? Dette kan faktisk oppleves. Ligg på siden, løft beinet i været. Enkelt og greit. Eller ikke. Mitt bein går toppen 2 cm opp i været. Toppen. Noen dager ikke det engang. Lurer på den muskelen som skal gjøre denne jobben, tror den har bestemt seg for å gi opp for godt…

Nye ting skjer uansett, og disse må regnes som framgang. I løpet av de siste to ukene har man flyttet tilbake til «riktig» side av senga! Man har sagt opp toalettforhøyeren på ubestemt tid (forhåpentligvis for alltid, men det er vel overdreven optimisme). Disse to små, men for en lei ekspasient så store forandringer, gjør at tilværelsen virker mye mer normal!

Så har man klart å plukke hvitveis helt selv! Noen sto på en tue, de var enkle. Noen (de fleste) sto på bakken, og det var verre. Det gikk med et nødskrik (vel, nødstønn…). Moro var det lell!

20170424_154421

Selvplukkede hvitveis med ikke akkurat nyvasket bakgrunnsvindu…

20170427_125449

Lilleskogen (Pinneskogen også kalt…)

20170427_125705

Pinneskogen består stort sett av pinner (rimeligvis), vissent løv og ferdigspiste kongler…

Og så! Den store dagen! Handledagen uten hjelp. Ubeskrivelig å kunne klare seg selv på dette vis. Riktignok hadde vi med vår egen lille Power Ranger til hjelp, men likevel…Ennå mer moro! Vi har i dette huset etterhvert lært oss å handle på et svært effektivt vis, det må man når man ikke har friheten til selv å trille avgårde hver gang noe mangler i husholdningen. Man må rett og slett sørge for at ingenting mangler. Dette er ingen negativ konsekvens egentlig, snarere tvert i mot. Pengebesparende er det også. Ingen småhandling her i gården nei! Skjønt moderen lurte litt på supplering av varer kort tid etter storhandel denne gangen? Eller kan tre poser sjokolade fra Nille egentlig kalles varer?

20170425_124206

To ukers proviant er sikret!

21-mighty-morphin-power-rangers.w710.h473

Go go Power Rangers!

20170425_124234

Mormors egen Power Ranger!

20170427_134019

Nød proviant?

 

For første gang på et halvt år har farmor passet lilleprinsen helt alene av seg selv. I hele to timer! Selvsagt klarte ungen å slå hodet i bordet med tilhørende kul i panna! Ja, ja når de tar sjansen på å overlate gullet til denne lite oppegående dama så… Ungen klaget ikke på passet, han var som vanlig blid som sola. Faktisk er det ikke mye som kan måle seg med lilleprinsens velkomst når farmoren kommer inn døra. Med armene utstrakt komme han strålende lykkelig løpende mot en, mens han roper nono, nono med stor glede i stemmen. Nono er mormor, og nono er farmor, den saken er grei…navnet skjemmer ingen! Og ingenting smelter et farmorhjerte mer enn slik en velkomst!

20170427_091401

Skjønneste lille prinsen…

Sist, men ikke minst har man vært på besøk hos Zoya! Der var man så heldig å få hilse på Bodil (muligens for øyeblikket verdens søteste kattepus) og Kira. Dessuten fikk man mat og ferdigsådde krydderfrø til å ta med hjem! Noen er snillere med gamle venner enn andre!

20170427_182646

Zoyakos…

20170427_200602

Bodil

20170427_203547

Kira

20170427_214614

Blivende krydderplanter…

Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Frihet

Jeg er som vanlig en elendig skribent. Hvilket er svært dumt av meg, siden litt jevn oppdatering ville gjort underverker for sjelen. Altså min sjel. Det er gått 5 måneder siden operasjon, og det må ha gått framover. Fremdeles føles det som om det står stille, men det stemmer nok ikke. Man klarer å gjøre saker og ting. Man har gått turer. 5 turer for å være ganske nøyaktig.

Første tur i Lilleskogen 17. mars (i følge googles bilder). Ingen lang tur, men fabelaktig å lukte skog igjen.

20170317_154819

Endelig tilbake i Lilleskogen!

Vi har hatt besøk av Klara! Ord kan ikke beskrive for søt hun her, så her er bilder:

received_10210593873036569

Klara

received_10210593871236524

Klara og «onkel» Bono…

Så kom min gamle, gode venninne innom en dag. Hun tok med både bikkja og gamla på tur. Dessuten plukket hun blomster til den som ingen blomster klarte å plukke, og det ble satt stoor pris på. Ingen må vite at hun havnet her på disse sider, det er rett og slett en hemmelighet…

20170408_132932

På blomstertur

20170409_100858

Lykke for sjelen…

Man har vært på Pokémonjakt med gutta! Det var hyggelig og litt slitsomt med asfalt, så det skal innrømmes at man var lykkelig over å kunne trekke seg tilbake til bilsetet og overlate jakten til de proffe…

20170410_131143

Pokémon Go!

Det har vært påskefrokost i barnehagen til lilleprinsen, og det var hyggelig det! Følte meg nesten som en farmormormor igjen…

20170406_092644

Lilleprinsen i farta!

Så har det blitt servert middag i påsken (noen må lage familiemiddag når moderen svikter så voldsomt på dette punktet). Første middag i prinsessens nye hjem, og prinsessen er fornøyd på alle vis!

20170412_172528

Fornøyd prinsesse…

En har strikket babytøy til lille Villiot i påsken. Deilig å ha noe å tusle med…

received_10211163925047513

Lille Villiots klær (fortsatt store i følge Villiots tante Maggie)…

Så hva kan man nå?

Vaske gulver og støvsuge. Kjøre bil! Kokkelere mer og mer (til hjemmeboende unges store glede).

Det å kjøre bil gir en frihet som ikke kan fattes. Om man vil så kan man kjøre på butikken å handle Red Bull på tilbud klokka ti på kvelden! Eller man kan stikke opp å kjøpe seg en burger, bare fordi man kan! Jippi!

Og jeg har orket å farge håret! Framgang på høyt nivå!

Det beste er at man kan ut å gå, og i går kom dagen som inspirerte til tittel på dette skriveri. Bono og mor var på tur alene for første gang på et helt halvt år! Det var frihet som ikke kan beskrives. Det må faktisk oppleves. Vi var ute en times tid, og vi koste oss sønder og sammen begge to. For en frihet! Til å gråte gledestårer av!

20170420_102611

Første alenetur!

20170420_102704

Vanskelig å ta bilde med hund og krykke…men for et deilig syn det var å se hvitveis rundt på alle kanter!

20170420_104057

Det gikk kanskje litt sakte for Bobo, men han klaget ikke…

 

 

10 uker

Jepp, det er over 10 uker siden operasjonen, og enkelte ganger virker det som om ingenting er blitt bedre. Jeg skjønner jo når jeg ser tilbake at det har gått framover, det har bare gått så sakte at det er vanskelig å forstå for en stakkars gammel kone med elendig tålmodighet.

Hevelsen er for eksempel nesten helt borte, hvilket vil si at man slipper den vonde sprengingen i foten og den dårlige samvittigheten fordi man sikkert skulle brukt støttestrømpe men ikke har orket. Det er nemlig plent umulig å dra på seg en støttestrømpe uten hjelp, det nesten umulig å få den av! Så den forsvant så fort den kunne!

Jeg kan dusje uten å tenke på det berømte «såret». Ingen bandasje, ingen tape. Dessuten trenger jeg ikke lenger drasse krykkene med meg inn i dusjen! Hurra!

Jeg kan sove på siden (med pute mellom knærne selvsagt) uten muskelkramper. Det er deilig det! Selv om man våkner uendelig ofte for å hjelpe seg selv til å skifte stilling, så er det stooor framgang på søvnfronten.

Jeg har vært på sykkelen to ganger, og flere skal det bli selv om ettervirkningene var mer enn ubehagelige. Det stakkars andre beinet har jo heller ikke blitt brukt på lange tider, så tilogmed noen få minutter med sykling hadde effekt også på det. Det andre beinet altså…

Jeg går med en krykke inne…av og til. Noen ganger kan jeg, noen ganger vil ikke kroppen, men det går litt lenger for hver dag.

Jeg vasker opp, vasker klær (ungen bærer klær) og jeg lager litt mat. Man understreker litt. Det av den gode grunn at ungen som regel har funnet fram det man trenger, kuttet opp alt på forhånd og i det hele tatt lagt til rette for den elendige moderen.

31579978923_00cdd6f795_o

Chili Con Carne lagt til rette for den gamle…

Men. Ennå gjør det vondt altfor ofte. Ennå kan man ikke sitte uten ubehag. Ikke lenge i alle fall. Og sitte må man innimellom! Dessuten blir man ganske gal av å i kke kunne gå med vovsen…

Hofter

Hofter er noe dritt egentlig. Vel, greie å ha forsåvidt, i alle fall om de oppfører seg skikkelig og bærer en fram i livet. Det der har mine hofter aldri helt forstått. Ikke siden den ene rett og slett var ute av ledd allerede fra begynnelsen. De har båret meg, det er så, de har vel gjort så godt de har kunnet etter omstendighetene. Jeg kan vel til syvende og sist ikke laste de to stakkars kroppsdelene.

For 15 år siden fikk jeg totalproteser på begge sider, og det har fungert utmerket.  Jeg klarte å komme meg på hesteryggen igjen, og jeg har gått og gått i disse 15 årene. I høst sa det stopp på høyre side. Jeg har i perioder hatt problemer med denne siden, så det var ikke uventet at den sviktet først.

Det ble litt av en greie. Det var mer enn nok galt der inne. Tynt ben, oppløst ben, løs skål, løs «pinne» (eller hva jeg nå skal kalle det). Det var misfarget leddvæske og jeg vet ikke hva. Da de åpnet var det verre enn først antatt så litt av hvert å ordne opp i. Blod ble mistet og overført under operasjonen, og en var i det hele tatt ganske slått ut etterpå. Blodtap og at man ikke tålte noe som helst smertestillende uten å bli over gjennomsnittet kvalm, gjorde sitt til at pasienten nesten angret hele inngrepet. Ikke at det var noe alternativ å la være…

Nå, i skrivende stund er det litt over 2 måneder siden, og man sliter fortsatt med å komme på bena…uten krykker. Mye vondt og søvnløse netter holder selvmedlidenheten ved like. En klager til alle som vil høre og helst noen flere! Det hjelper en smule…faktisk hjelper det en hel del… Dessuten har man en aldeles nydelig fysioterapeut som er til uvurderlig støtte og annen hjelp.

I dag har jeg for første gang dusjet uten bandasje på såret, endelig er alt tørt. Veldig rart å kun sette på kirurgisk tape for å holde hele greia godt sammen. Det skal visst gjøre sitt til at man blir sittende igjen med et «vakkert» arr. Ikke at jeg bryr meg. Med 2 kutt i den ene hofta og 3 i den andre, tror jeg løpet er kjørt når det gjelder flotte ben. Hvilket er like greit. Kan jeg bare få gå igjen så er jeg like glad!

Bono’n venter, skogen venter…jeg vil ut!