Besøk

At venner er viktig, det er noe vi alle vet. I alle fall bør vi vite det! At venner kommer på besøk, det er utrolig koselig, og forrige søndag ankom min kjære venninne Mette dette hus for å dele noen dager med denne gamle skrotten. Vi hadde det ennå bedre enn forventet, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes.

En av dagene hadde vi besøk av en annen gammel, god venninne, og sammen skravlet vi oss gjennom både mat og drikke. Med mye latter og mange minner. Venner er dyrebare.

Sammen med Mette har jeg i gamle dager trasket meg gjennom mil etter mil i skog og mark, og vi fant ingen grunn til å endre på inngrodde vaner. Derfor dro jeg min kjære vandrevenn med meg på tur til vårt alles kjære Asdalvann, så hun kunne med egen øyne få se hvor hennes aldrende turkamerat tilbringer store deler av sin turtid. Vi hadde med sunn niste, men glemte til vertinnens store fortvilelse limonaden hjemme. Ja, ja…te er også godt.

Sunt skal det være!

Sunt skal det være!

Sunn dessert også!

Sunn dessert også!

Ennå en svømmetur i Asdalvann

Ennå en svømmetur i Asdalvann

Vakker landevei...

Vakker landevei…

Advertisements

Asda

Man kan overraske med store nyheter. Nessie fra Loch Ness og Selma fra Seljord har en søster!

På en av våre turer til det alltid vakre Asdalvann hadde vi en spennende men også skremmende opplevelse i forbindelse med våre firbeinte venners ivrige svømming tidlig denne uka. Det var en deilig dag langs bredden av vannet. Bono var som alltid glad for å dyppe pelsen i sitt favoritt utendørs svømmebasseng, og også Kenya hoppet lykkelig til vanns helt av seg selv. Til oppmuntrende ord fra mor og mormor.

Første og andre tur gikk som smurt, pinne ble kastet og pinne ble hentet. Da skjedde det noe der ute i vannet. Begge vovsene kom svømmende mot land…uten pinne! Vi speidet og søkte og ropte lettere skremt på hundene som igjen hadde snudd og var på vei utover i et nytt forsøk på å finne sitt bytte. Da var det vi oppdaget den. Pinnen. Det var ikke stort å se, men en liten del stakk opp av vannet. Svømmerne hadde også sett hva vi hadde sett, og prøvde begge å rive den med seg. I spenning ventet de to på land, hva ville skje? Ville en av de barske våte hundene våre klare å få tak i pinnen? Vi var usikre, vi sa ja, vi sa nei, vi sa jo. Bono har den! Og ganske riktig, Bono hadde en liten del, resten sto igjen der ute i vannet. Vi ropte på hundene, vi ville vekk, vi ville hjem! Noe eller noen holdt pinnen, det var sikkert. Den eneste muligheten var at i dypet der ute bodde det noen. Noen som ville fange våre trofaste vovser, noe som kanskje ville fange oss! Det var sjømonsteret i Asdalvann!

Som den villeste av de to hundene hadde Kenya langbåndet sitt fortsatt på seg på svømmetur (båndtvang er båndtvang), og vi to på bredden så på hverandre med skrekk i blikket. Hva om Asda (et selvklart navn på en sjøorm i Asdalvann) tok båndet, hvem skulle redde Kenya? Jeg forsto i løpet av sekunder at helten ville blitt meg, ungen har en stadig tilbakevennende angst for sjøuhyrer i alle slags former og fasonger. Mamma måtte hoppe om det skulle komme så langt! Hjelp!

Heldigvis klarte våre pelskledde venner å komme seg til lands på null komma null, og man tror ikke de engang var klar over faren som lurte under den stille, mørke overflaten. I lykkelig uvitenhet brakte de siste rest av pinnen på land, riktig så stolte over sin innsats til vanns. Mor og mors mor pustet lettet ut, grep sine hunder og nærmest løp mot stien som skulle føre oss mot sikkerhet. Vi klarte oss denne gangen også! Dobbelt puh…

Denne dramatiske hendelsen ble filmet, og heldig de som har sett filmen! Denne oppsiktsvekkende videoen blir altså ikke vist her (siden jeg på ingen måte klarer å laste den opp eller ned eller noe som helst)…

Uten monster svøm

Uten monster svøm

På svøm

På svøm

En sjøorm? Neida, det er bare Kenya!

En sjøorm? Neida, det er bare Kenya!

Ellers denne uka har man vært en smule produktiv. Det har blitt gaver til voksne både i barnehage og på skole. Pluss en liten «pouch» til søte Iril.

Iril gave

Iril gave

Til barnehagen

Til barnehagen

Til verdens beste lærer, i alle fall er hun god!

Til verdens beste lærer, i alle fall er hun god!

Det har vært fotballkamp og skolemusikk. Musikanten fikk nytt instrument…igjen? Her går det unna!

I mål?

I mål?

Klar for øvelse

Klar for øvelse

Nytt instrument

Nytt instrument

Det har vært tryggere turer, blant annet en til Tråkfjell. Intet sjømonster der, men i «boka» sto det at noen hadde sett en grevling på vei opp, og det var også litt skummelt! Det er farer overalt, som tante Aslaug alltid sa…

Pinnekamp på Tråkfjell

Pinnekamp på Tråkfjell

I morgen får man fint besøk, og man gleder seg svært til dette. Huset er så rent som det kan bli, og blomster er plukket og plassert i krukker og kar. Man har bakt eplekake og sitronkake, sistnevnte etter oppskrift fra «Det Søte Liv». Jeg må innrømme at min slett ikke ser ut som kaka på bilde der inne, men den smakte da sitron. 🙂 Dessuten fikk jeg brukt verdens fineste sitronpresse!

Fineste sitronpressa...

Fineste sitronpressa…

Besøk av Fårefjolset og annet hyggelig!

Søndag var det tid for en lenge etterlengtet vinkveld med min gode gamle venn Fårefjolset! Det var på tide, og vi hadde en skuldersenkende, morsom og litt alvorlig kveld. Altså en helt vanlig vinkveld for de to festlige damene!

Vin til vinkvelden!

Vin til vinkvelden!

Kjærlighet...

Kjærlighet…

Vin eller ikke vin, vi orket å stå forholdsvis tidlig opp neste morgen for en frisk og lang tur med Kenya & Co. Det bar til Asdalvann for å vise tante Tessa at minstehunden faktisk kan svømme. Hvilket minstehunden nektet å gjøre mye av, så tanten måtte tro oss andre tobeinte på våre pålitelige ord. Eldstehunden derimot svømte som vanlig, og ristet etterpå alt overflødig vann ut over to intetanende tilskuere. Sånn kan det gå, og selv om noen måtte gå hjemover våtere enn andre, så var alle fornøyde med turen og selskapet! Nå lengter vi bare etter neste tante Tessa-besøk!

I stille undring...

I stille undring…

Nye svøm.

Nye svøm.

Gratis friluftsdusj!

Gratis friluftsdusj!

I går, mandag, fikk vi her i huset besøk av en annen uventet gjest. For første gang kom Marley syklende nesten helt alene (storebror var rett borte i gata), og storebror hentet ham alvorlig litt senere så de kunne sykle sammen hjem. Men først skulle Marley overraske onkel, drikke sjokolademelk og spille litt på et usannsynlig morsomt spill som onkel hadde.

Mormor var litt betenkt over å slippe dem alene hjemover, og ble lettet som en sky da pappa’n ringte for å fortelle om deres trygge hjemkomst.

Ikke forstyrr meg nå altså!

Ikke forstyrr meg nå altså!

Mmm...Nesquik...

Mmm…Nesquik…

Alvorlig storebror...

Alvorlig storebror…

I dag har mormorfarmor eller omvendt kjørt prinsessen med mamma (og Oscar) til flyplassen. De skulle besøke prinsessens mormor som snart også blir farmormormor eller omvendt. Forvirringen er ofte total. Uansett gledet prinsessen seg til å besøke sin svenske side av familien, og var på superhumør.

Klar for mormor!

Klar for mormor!

For at ikke lille Oscar skal føle seg helt utenfor i alt prat om alle disse trollungene, så har altså mormor…jeg mener farmor strikket ferdig den lille elefantbuksa hans. Eller hva det nå heter. (Nå ble du vel glad lille Oscar?)…

Elephant onesie

Elephant onesie

Også avslutter vi (jeg) med et bilde fra en liten tur forbi det som engang var spøkelseshuset, og det epletreet som blomster så vakkert med minner om noen som engang møtte våren velkommen her, og plukket epler når høsten satte inn.

På tur en annen dag.

På tur en annen dag.

Jeg hadde tenkt…

Jeg hadde tenkt  å skrive om så mye denne uka, men har jeg gjort det? Nei!

Jeg hadde tenkt å skrive om den dagen jeg hadde så lyst til å plukke liljekonvaller. Så lyst at Bono og jeg kjørte forbi avkjøringen til Jyplevika og parkerte langs veien lenger borte. Der er det en liten sti uten altfor mye mennesketrafikk. Faktum er at jeg aldri har møtt noen der. Akkurat som alle veier fører til Rom (i Kenya fører alle veier til Kitui), så følger de fleste stier langs kysten i Bamble til Jyplevika. Så langt hadde ikke vi tenkt oss på jakt etter konvaller, men vi gikk så langt som til Steinstranda (som egentlig av lokalbefolkningen er døpt Steinvika, men det vil jeg ikke tenke på).

Jeg hadde tenkt å fortelle at stien gjennom skogen er utrolig vakker, og umulig å beskrive. Når man har gått en liten stund, åpner alt seg og sjøen ligger framfor en som en åpenbaring av blått. Så går en videre, ned trapper (en hadde 80 trinn…), opp bratte bakker og innimellom bare bortover rett og slett. Stien slynger seg gjennom furutrær, med et hav av liljekonvaller på en side, og et hav av vann på den andre.

Jeg hadde også tenkt å si at menneskene en møter her (iallefall tidlig på formiddagen) er på ens egen gamle alder, kanskje litt eldre. Alle er hyggelige og liker hunder! Stor fordel!

Når skogen åpner seg...

Når skogen åpner seg…

Himmel på jord

Himmel på jord

Advarsel på opptil flere språk!

Advarsel på opptil flere språk!

Steinstranda alias Steinvika!

Steinstranda alias Steinvika!

Fly, fly Maria!

Fly, fly Maria!

En bukett med duft...

En bukett med duft…

Jeg hadde tenkt å fortelle om den dagen Kenya endelig hoppet av fri vilje ut i Asdalvann. Hun hadde så fryktelig lyst! Onkel Bono hev seg som vanlig etter alle pinner som ble kastet, og som vanlig sto Kenya og ventet på ham for å overta pinnen så fort han satte labben nær land. Dette til glede for den unge vovsen, sikkert til stor ergrelse for den eldre hundemannen. Jeg er helt sikker på at Bono tenkte: «Kan ikke den fillebikkja svømme etter sine egne pinner?»

Jeg hadde tenkt å fortelle at etter å ha stått på bredden med forlabbene i vann og riktig lengtet etter å følge onkel Bono, klarte hun endelig å legge på svøm. Med mye plask og andre lyder svømte hun stolt som en hane utover mot pinnen. Like stolt var hun da hun kom inn, og det var jammen de to tobeinte også. Aner ikke hva Bono tenkte, men jeg er rimelig sikker på at han er fornøyd med å få en svømmevenn!

Finn din egen pinne!

Finn din egen pinne!

Jeg tør ikke, jeg tør ikke...

Jeg tør ikke, jeg tør ikke…

Se jeg svømmer!

Se jeg svømmer!

Plaske, plaske...

Plaske, plaske…

Så hadde jeg altså tenkt å fortelle at lille Oscar’s hentesett er ferdig. Vi får håpe lille Oscar virkelig er litt liten, ellers tror jeg den dressen kun passer en ukes tid. Den passet bra til Rosa…

Rosa i lille Oscar's nye dress.

Rosa i lille Oscar’s nye dress.

Jeg hadde tenkt å fortelle at prinsessen har vært på nytt overnattingsbesøk, med bad og jentemiddag. I går, på selveste pinseaften var det farmor som fikk middag hos prinsessen. Det var koselig det!

Fiskemiddag er smaskens!

Farmor’n blir glad når hun får fiskemiddag!

Kakebakedag…

Først og fremst vil jeg nevne den vakre turen vi, Bono og jeg, hadde til Asdalvann i går. Været var utmerket, sola skinte som sola skal. Heggen på veien vår duftet søtt og med deilige løfter om sommer. Hunden var lykkelig og klar for nye eventyr.

Vi hadde mat i sekken, og tenkte å gå forbi vannet og oppover i skogen fra andre siden. Der ville vi sitte i solen et sted, og nyte nisten vår sammen. Men jammen hadde noen vært i den vakre skogen, trær var hugget for fote. Stien var blitt til en liten bekk, og både hund og menneske ble ganske forskrekket! Hunden ble mest forskrekket, det gode humøret hans ble ganske borte. Vi måtte snu på flekken, trave nedover bekken så mor ble ganske våt på begge føtter.

Heldigvis ble alt mye bedre da gutten fikk hoppe i Asdalvann noen ganger. Svømt etter flere pinner og rullet seg i alt det gress han kunne finne. Og det var mye. Etter at humøret igjen var på topp, trasket vi vannet rundt for å spise på vår vanlige plass. Tenk, jammen hadde noen skaffet oss nye benker! Maten ble nytt med kaffe og bok for mor. Bono koste seg med sin niste og diverse røtter og pinner.

På hjemveien møtte vi en sort liten orm, den ville slett ikke ha portrettet sitt tatt, så fotografiet ble så som så. Foruten ormen den korte, møtte vi to syklister og en bil. Ellers hadde vi hele, store skogen for oss selv denne vakre forsommerdagen!

Noen jobber i skogene...

Noen jobber i skogene…

Skummel hule med vanndrypp...

Skummel hule med vanndrypp, antakelig vist tidligere…

Alt er borte!

Nesten alt er borte!

Et bad hjelper mot alt...

Et bad hjelper mot alt…

Nye benker! Jippi!

Nye benker! Jippi!

Ormen den korte

Ormen den korte

Boken mor leste er skrevet av Levi Henriksen, og heter Harpesang. Den ble meg anbefalt av min gode venninne Inger, og nå anbefaler jeg den frimodig videre. Den er nemlig både munter og alvorlig, og veldig lesbar for lesehester.

I dag våknet man til grå himmel. Av en eller annen forunderlig grunn har man ikke så lyst til å løpe ut i skogens lune ro på grå dager. Men må man så må man. I alle fall kunne vi løpe med Kenya & Co, og det hjalp!

Resten av dagen har vært kakebakedag. Foruten den nå så selvsagte pavlova’n ville bakeren prøve seg på en bringebærkake hun hadde funnet på Pinterest. Innimellom ble det naturlig å bake noen Subway-brød siden yngstemann følte for å lage noen skikkelige sandwicher til mor og sønn. Ikke helt lurt å gjøre alt på en gang, en er gammel og blir sliten før en vet ordet av det. Moderen ble likevel ferdig, og nå er bloggen blitt matblogg et avsnitt eller to.

Bringebærkaka fant jeg her: Raspberry and Almond Upside Down Cake. Da den kom ut av ovnen ble bakeren ganske fortvilet, den så da også så merkelig ut. Når en etterpå så på originalen, så var den ganske lik! Jada, min ser lavere ut, burde hatt en mindre form. Det hadde jeg ikke. Smakte ok gjorde den også, vi har nemlig prøvesmakt både sønn og mor. Siden jeg ble tidlig tom for bringebær, ble den kun pyntet med mandelflak.

Subway-brødet ble etter grundig googling av begge husets innbyggere funnet her: Homemade Subway Bread. Det virket fortreffelig. De ble som de skulle, myke og gode. Guttungen forsynte oss begge med de herligste digre «sandwicher»! Takk for maten…

Pavlova er pavlova og greide seg bra. Den får pyntes etter beste evne i morgen. Da er det jo 17. mai, og feiring fra morgen til kveld som vanlig. Kaker, pølser og is er nødvendig!

Nytt klar til baking bilde, bare fordi det er gøy!

Nytt klar til baking bilde, bare fordi det er gøy!

Kan dette bli brød?

Kan dette bli brød?

Jepp, brød ble det!

Jepp, brød ble det!

Ferdig fylt for sultne unge menn...

Ferdig fylt for sultne unge menn…

Den rare bringebærkaka...

Den rare bringebærkaka…

Utdrag av pavlova

Utdrag av pavlova

Brunch ved Asdalvann

I dag har vi vært på skikkelig langtur! Med sekken pakket, og sol i hjertene som vanlig, dro vi til skogs. Egentlig hadde mor tenkt seg kun en bitteliten tur til bakken etter maursteinene, men det var så fristende å bare gå og gå. Derfor fortsatte vi nedover pinneveien, og etter en snartur nedenom Asdalvann for Bonobad, trasket vi videre innover mot det ukjente. Tja, ikke helt ukjent kanskje, men det føltes så bra å skrive det. Dessuten er det virkelig lenge siden vi har vært på de kantene.

Alt gikk bra helt til den firbeinte hørte en merkelig lyd, og siden vi hadde gått litt lenger enn vanlig, var det jo også en smule ukjent grunn. Med andre ord, det ble litt for skummelt for den stakkars vovsen. Han ville hjem, og det på straksen. Nå er det ikke så enkelt å komme seg fort hjem når man er laaangt inne i skogen, dessuten ville den tobeinte ha maten sin. Sulten var hun! Hun ville ha den i skogen, det ville hun…ingenting er som kaffe og mat i skogen…nemlig.

Voffen’s mamma bestemte seg for å traske fort, fort tilbake til vannet, kanskje voffen ville roe seg der? På matspisebenken med utsikt mot vakkert vann og vakker skog? Uvisst om voffen bryr seg om utsikt, men vann liker han jo…

Tenk, det virket! Bono’n ble glad og fornøyd Bono igjen, spiste maten sin med glede, og koste seg med pinner og vann. Og jeg som utsultet hundeeier hygget meg med mitt. Jeg fikk tilogmed lov til å strikke en stund der ute i freden. Ja, mirakler skjer! Det ble litt mer dramatikk da Bono oppdaget en and i vannet sitt! Hva gjorde den der? Svømte og svømte uten synelig mål eller mening! Ikke fikk gutten det siste badet sitt heller. Selv om han er verdens snilleste, så kunne det godt riktig galt om anda i hans øyne simpelten var en tiltalende pinne!

Omsider kom vi oss hjemover, og guttebassen fikk badet sitt i den vanlige grøfta. Og, vi traff en frosk! Som undertegnede ikke kysset, hun har nemlig sluttet å tro på prinser. Men kjekk var han! Frosken altså…

Dagens første bad...

Dagens første bad…

Dagens første rull!

Dagens første rull!

Idyll

Idyll

Mat!!!

Mat!!!

Jepp, sånn skal det se ut på en dag i det fri!

Jepp, sånn skal det se ut på en dag i det fri!

Vakre Asdalvann...

Vakre Asdalvann…

And i vann

And i vann

Mamma, se! En and i mitt vann!

Mamma, se! En and i mitt vann!

Vakreste blå...

Vakreste blå…

Herr Padde (vel herr Frosk tror jeg...)

Herr Padde (vel herr Frosk tror jeg…)

Hvor er vi egentlig?

Skogen «min» er full av hogstfelt, noen små og noen store. Jeg skjønner (kanskje) at det må til, men jammen blir landskapet forandret til det ugjenkjennelige altfor ofte. Vi, Bono og mamma’n, bestemte oss for å prøve å finne en runde vi pleide å gå i gamle dager. Det vil si for to, tre år siden…?

Skal si vi slet. Det er ikke enkelt å gå i sånne hogstfelt, det kan jeg opplyse om her og nå. Man må faktisk løfte beina både titt og ofte! Dessuten er det nærmest umulig å finne gamle, velbrukte stier. Sikkert fordi de er borte, kjørt over og feid bort av kjempemaskiner som trenger seg inn i skogen for å hjelpe dagens tømmerhuggere. Framskritt kalles det visst?

Stedssansen min må være bedre enn jeg trodde, eller så er jeg lurere enn jeg trodde, og følger etter Bono. Han finner alltid fram av en eller annen hundegrunn. Tror vi sier det var tett samarbeid i dag. Jeg var iallefall strålende fornøyd når jeg etter mye svette og slit skjønte at vi hadde havnet der vi skulle havne, og skimtet dette her:

Gammelt lite hus i skogen...

Gammelt lite hus i skogen…

Skal ikke så mye til for å glede en stakkars …Vel, vi var på rett vei, og med håp i hjertet trasket vi mot Asdalvann! Sola skinte, og det var slett ikke verst å leve, hverken for hund eller menneske. Sånn rent bortsett fra at hunden var blitt en smule forvirret av det ukjente terrenget han hadde slitt seg gjennom, noe som uttrykte seg i rask gange resten av turen.

Vi kom oss rundt runden vår, fant bilen der vi hadde forlatt den, og var meget fornøyde med oss selv!

Jepp, noen har glemt igjen litt snø i Bamble's dype skoger...

Jepp, noen har glemt igjen litt snø i Bamble’s dype skoger…

Noen har virkelig jobbet hardt!

Noen har virkelig jobbet hardt!

Vakre Bono...

Vakre Bono…

Bono på et lite eventyr...

Bono på et lite eventyr…

Her kommer det i dag, Søndag 19.april, det Herrens år 2015 en rettelse angående dette innlegg. Jammen om ikke vi hadde denne turen for nøyaktig ett år siden, omtrent på dagen! Det skal sies at vi ifjor var det lettere å finne fram, flere trær er felt siden den gang…men jammen er det sant når jeg sier jeg glemmer fortere enn fortest…Her er forrige års innlegg:

Mandag etter Palmesøndag