Siste natt i Little Thatch

Little Thatch

Så er siste kvelden i Little Thatch kommet, og rart å tenke på at i morgen er det nye mennesker som skal sove under de sjokoladebrune bjelkene, her oppe på verdens nydeligste soverom. Rart å tenke på at selv om vi sier til hverandre, at joda, vi kommer tilbake.  Så kommer vi høyst sannsynelig aldri tilbake. Sånn er livet.

Jeg har iallefall hatt en bursdag her, og den kommer jeg aldri til å glemme. Terese sto opp klokken syv, for å bake sjokoladekake. For en overraskelse! Det ble kake og te på senga for begge to.  Senere gikk vi til Akeley for å spise lunsj. En ekte publunsj, hvertfall for meg, som klarte å få i meg en hel porsjon med cottage pai. Med tilhørende pint selvsagt. Jeg har funnet ut at det er så morsomt å prøve forskjellig øl (eller ale), og i går ble det Seafarers Ale. Slett ikke dumt, friskt og godt.

Ettermiddagen tilbragte vi i hagen, for været var strålende fullt av sol og varme hele dagen. Da det begynte å bli kjølig på en side av huset, forflyttet vi oss til den andre siden. Siden med utsikt til kuer og til kirken. Pete kom bort med en flaske øl (alle er veldig opptatt av øl her), som han påsto var verdens beste, og nå fikk vi en på deling for å smake om det stemte. Banks Beer fra Barbados, om noen skulle lure. Etter å ha delt denne lille søte flasken i kveld, kan jeg ikke skrive under på om det er verdens beste pils, men sikkert ganske nære. Når Pete sier det så!

I dag har vi slappet av og forberedt oss på morgendagen. Begge to har hatt lange bad, så nå er vi rene, pene og klare for London. Vi har gått vår siste tur med Jessie, og hatt Izzie på langt besøk. Det ble ikke akkurat middag på oss idag, men det ble kake, Ben&Jerry is og zero til dagens X Factor sending. Sekk og koffert er pakket, og Pete har lovet å kjøre oss til Milton Keynes, fra hvor vi skal ta toget til London.

Vemodig å reise, selv om jeg gleder meg utrolig til torsdag, for da kommer Line!!!!!

 

Reklamer

Lillingstone Lovell

Så var det mandag morgen, og av gårde bar det atter en gang. Uten privatsjåfør, og med altfor mye baggasje klarte vi utrolig nok å komme oss uskadde til stasjonen, for å ta toget til Bicester. I Bicester ble vi møtt av Pete og Lynne, som ikke bare hentet oss, men også sørget for at vi fikk handlet inn mat for hele uka vår i Lillingstone. Hvilket ble en hel del mat. Og drikke.

Mulig det er nødvendig med litt oppklaring? Jane og Ian som eier Littel Thatch, og er nærmeste nabo, er på ferie. Pete (kan det være broren tro?) og Lynne passer hus og hage…og hund og katt. Hunden heter Jessie, og er en deilig stor golden retriever, katten er en norsk skogskatt ved navn Izzie! Jepp, vi snakker selvsagt norsk med katten…. Selv har Pete & Lynne en dvergpinchervalp, supersøt og hoppende som valper flest. Det hyggeligste er at vi kan ta med Jessie på tur når vi vil! Og det vil vi jo.

Hva skal man si om Little Thatch, som altså hytta heter. Den er som tatt ut av et eventyr. Når man setter foten over dørstokken er man i en annen tid, i en annen verden. Likevel finnes alle moderne «bekvemmeligheter». Kan ikke ønske seg mer. En liten ting, eller flere store, kunne jeg dog vært foruten. Edderkoppene, store som mus (bare en smule overdrevet altså), starter sin vandring når kvelden faller på. Siden denne dama har alvorlige problemer med store edderkopper, blir nettene ganske våkne. I natt sov jeg i badekaret, siden det er flislagt og hvitt som snø, fant jeg det som tryggeste tilfluktssted. Kan jeg bare si: Hjelp!!! Og hvorfor var ikke disse småspesielle kjæledyrene nevnt i informasjonen på nettet?

Bortsett fra disse udyrene, som før eller senere antakelig kommer til å ta over verden, så har vi det veldig bra. I går var vi på nærmeste pub, som ligger i Akeley. Det tok oss både tid og krefter å komme tid. Vi startet opp like etter JK show, og nærmest datt inn på puben akkurat da de åpnet dørene. Det vil si at vi var på veien en veldig drøy time for å få seg oss en pint!

Morsomt var det å finne puben også. Siden vi er evige optimistiske når det gjelder «snarveier», prøvde vi oss denne dagen på en som gikk gjennom et skogholt og over grønne marker. Nydelig liten snarvei, bortsett fra at vi ikke fant veien fra jordene ut mot veien da vi endelig skimtet landsbyen i det fjerne. Egentlig ganske nære faktisk. Etter å ha sneket oss over et gjerde, og brøytet oss gjennom en jungel av brennesler fant vi oss selv en halv meter fra veien. Hvilket jo var bra, bortsett fra at mellom oss og målet (veien) befant det seg et virkelig høyt gjerde…ops. Tilbake gjennom brenneslene, og over det første gjerdet tuslet og klatret det to slukørede jenter. Vi så forresten en gjeng med gjess, som Terese mente minte mistenkelig om henne og meg. De kjadret liksom på samme vis. Den gledelig nyhetene er at da vi tenkte oss en smule om, skjønte vi at vi hadde tatt helt feil sti over jordet, og selvsagt var det en grind! Akkurat der den skulle være.

Vi fant puben, spurte for sikkerhets skyld pubgutten hvor vi var, hvilket av uante grunner forvirret ham en smule. Vi derimot var lettet over at vi faktisk var i Akeley. Vi hygget oss med en velfortjent pint, før vi satte kursen hjem. Hjem til mat, rosévin og hvile. Vel, ikke helt hvile, vi klarte å stabbe oss avgårde med Jessie på en aldri så liten tur før vi tok kvelden for godt. Jessie var lykkelig over en ekstra tur, og vi var lykkelige over å ha med hund på tur igjen. (Vennligst ikke les dette høyt for Bono).