Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Reklamer

Runden…

Det tok litt tid å komme seg på tur idag, men så ble det også strikket ferdig en lue, og startet på en bukse til lille Oscar.

Vi bestemte oss for å ta den gamle, gode runden vår! Litt rart å tenke på at det allerede er åtte år siden vi for første gang gikk i skogen «vår». Ja, man hadde som småbarnsmor noen turer, men det er så lenge siden at det er både fortrengt og forgotten. Kan slett ikke huske noen rundtur i alle fall…

Uansett, mange runder er det blitt på oss gjennom årene, og vi blir liksom aldri lei. Eller jo, det gjør vi, noen ganger finner vi andre turmål, prøver andre stier. Vi kommer alltid tilbake til runden!

I dag tok vi en snartur ned den veeldig laange bakken, hvor hunden klarte å sette seg fast helt nederst og helt innerst. Mor vet hvorfor han alltid havner der. Det er er ikke noen hyggelig krok av skogen. Det er kjent at ved minst en høstjakt er det blitt etterlatt «elgrester» her i denne mørke skogkroken. Fysj! Elgrester er ikke et ord for sensible sjeler! Likevel er det sant, og hunder (Maika’n vår er ganske ivrig når det gjelder dette) har funnet både ditt og datt innerst inne i mørket.

Men altså, for å gjøre en lang historie kort (kortere), så måtte mor krabbe inn mellom kvist og annet rask for å redde hunden…da oppdaget hun (bortsett fra en egentlig unevnelig elgskalle) en hyggelig rislende fossefallbekk! Hun kan for øvrig takke seg selv for å havne i (gran)baret, og det gjør hun. Det er nemlig sånn at om man vil være en sånn forbasket ansvarsbevisst hundeier, og feste en lang line til en eventyrlysten hund, da må man regne med konsekvenser!

Bitteliten fossefallbekk!

Bitteliten fossefallbekk!

Resten av turen var ganske fri for dramatikk. Vovsen var usedvanlig harmonisk og fornøyd, han fikk sine bad og han løp etter pinner. Det er nå en gang vovsen’s liv og lykke…

17222989752_f706abdb44_o

Bittelite bjørketre!

Kjempestort hogstfelt!

Kjempestort hogstfelt!

Kast den pinnen da! Nå!!!

Kast den pinnen da! Nå!!!

Så er elgjakta godt i gang! Sikkert til glede for noen, men til ergrelse for Bono og meg. Skogen «vår» er ikke den samme lenger. Det er ikke bare elgjakt heller. Når den er over, så er det smådyrsjakt og rådyrjakt. Jeg klarer aldri helt å finne ut eksakte datoer for alle disse «jaktene». Akkurat nå pågår iallefall elgjakta. Den store elgjakta!

Stakkars elgen tenker jeg…og nei, jeg kommer ikke til å forandre mening. Stakkars elgen! Jeg mener det selv om jeg spiser kjøtt. Ja, jeg er en hykler. Likevel står jeg på mitt. Jeg liker ikke jakt! Det finnes antakelig drøssevis med gode argumenter for å jakte. Holde bestanden nede er et populært, ofte hørt argument, som jeg på en måte kan forstå. Flotte dager i naturen er et annet. Hm…sikkert. Godt kameratskap ville jeg også tro er en god grunn. Gutta samlet liksom. Selvsagt skal vi ikke glemme hunden. Jakthunden, og det fine samarbeidet mellom mann (kvinne en sjelden gang) og hund.

Det jeg ikke forstår er evnen til å stå foran et dyr å skyte det rett ned. Disse fantastiske skogens konger, som jeg synes det er et mirakel å få et glimt av. Ikke bare skogens konger, men bare å se rumpa på et rådyr gjør meg lykkelig! Hvordan kan noen slukke livet i øynene deres. Ubegripelig. Og nei, jeg kunne ikke jobbet som slakter heller. Før eller siden ender jeg opp som vegetarianer. Planene er i hodet. Når alle barn er ute av huset, og det er bare meg. Ja da, kommer svært lite kjøtt til å tilberedes på mitt kjøkken!

Men, jeg snakker meg bort. Altså! Nå har det seg sånn at min gode venn Terese og jeg, vi har funnet en  løsning på hele greia. Naturgale menn sendes ut i den samme naturen med fotoapparat i stedet for gevær. Dette er selvsagt ingen ny idé. Men vi går et steg lenger; for å kunne holde bestanden nede, har vi funnet ut at man kan faktisk kastrere en del elgokser. Brilliant! Hvordan dette skal kunne gjennomføres er ikke helt uttenkt ennå, men jeg er sikker på at om viljen er til stede, kunne underet skje! Grønnkledde menn med kameraer på jakt etter gode blinkskudd. Uten kuler og krutt! Kameratskap, hunder (veldresserte, uten blod på tann), øl og frisk luft. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Og jeg trengte ikke være redd for å gå i skogen om høsten lenger…