Siste tur for denne gang

Siste morgen, siste dag, siste tur…tenker på de firbente vennene våre som venter hjemme, og det er en trøst.

Været var blandet på denne vår siste dag, men vi klaget ikke! Mest av alt var været fantastisk, og egentlig er det bare hyggelig med regnskurer, så kan en krype inn i regnbuksens lune varme. Hvilket vi gjorde…

Turen (rundturen) førte oss først til «The Pepper Pot» og Akay Woods, videre ned mot Millthrop og ennå videre oppover mot og bortover Frostrow Fells. Fra Frostrow Fells kunne vi jammen se gårdene fra gårsdagens tur, og det var morsomt for damene! Vi blir bedre og bedre kjent!

Målet var eiketreet ved bekken, der hadde vi rastet før. Uten problemer nådde vi dette nøye utvalgte mål, og treet og bekken var like vakre som vi erindret fra tidligere møter. Niste og kaffe (og mere til) ble fortært med vanlig glede.

Hjemover gikk turen gjennom hestehagen (uten hester), nedover veien fra Highside Farm , bortover Frostrow Lane og tilbake forbi det berømte rosa huset i Millthrop. Vi valgte høyre side av Riwer Rawthey som hjemoversti, fulgte den mot New Bridge, for så å ende ferden via Wicarage Lane…Ringen var sluttet…sort of…

Våre dager i Sedbergh er over og nye minner er lagret i hjerte og på ulike tekniske duppeditter…i morgen bærer det hjem.

Reklamer

På oppdagelsesferd

Vi er skjønt enige om at hver gang vi tilbringer tid her i vår kjære lille landsby, så bør vi finne i alle fall en ny tur å rusle. Det var målet i dag, og det klarte vi helt fint!

Etter innkjøp av nye kart og godt påkledd for vått vær, satte man avgårde med stor tro på bedre vær og nye stier. Nye stier ble det, etterhvert også de stiene og gårdene vi trodde vi skulle finne. Vi fant Underbank, Stone Hall, Ghyll Farm og Rifle Range. Vi fant en runde, og runder er alltid morsomt!

Ghyll Farm kan varmt anbefales. Et hyggelig eldre ektepar forsikret oss om at vi slett ikke gikk på «ulovlige» veier, og den mannlige delen ga oss en så lang forklaring på veien tilbake til Sedbergh at begynnelsen var glemt av turgåer’ne innen siste ord ble uttalt. Men…noe med tre jorder som skulle krysses nesten diagonalt var involvert…

En smule undrende satte vi avsted, og heldigvis traff vi raskt på noen trivelige damer og hester som faktisk ga oss to forståelige muligheter for retur til sivilisasjonen. Dessuten var hestene vakre og kosbare. Noe man setter umåtelig stor pris på.

Så bar det videre. Uten regn, men med sol og vind, forserte vi jorder og trapper (over gjerder) med glede og takknemlighet. At en får oppleve slike dager er så fint at man vil gråte av den der takknemligheten! Vi valgte riktignok i stedet å ta en liten pause med medbrakt Walkers Shortbread og tilhørende drikke…

Etter en trivelig rast trasket vi fornøyde (igjen) hjemover, fant rett sti, smøg oss gjennom rette grinder og var enige (igjen) om at maken til vellykket tur skulle man lete lenge etter!

En regneværsdag i Hawes.

Å komme seg fra Sedbergh til Hawes er ingen enkel sak. Vår sak startet uker før vi ankom merry old England. På grunn av venting på buss som aldri kom i fjor, ble det i år bestemt at å kontakte det lokale informasjonssenteret var en fremragende idé. Som sagt, så gjort. Svaret kom fort og sikkert. Joda; det gikk buss på tirsdag som vi håpet, men også på fredag. Når den gikk og hvor den stoppet var det visst ingen som visste! Et telefonnummer ble dog sendt oss. Her kunne vi ringe å få beskjed. Dette ble gjort i går, og to lyttende, spente damer (høytaler på telefonen er virkelig praktisk) ble gledelig overrasket. Bussen skulle sannelig gå på fredag! Tider ble notert og man forsikret seg flere ganger om stoppestedet.

Tidlig fredag var damene klare for tur, og trasket ivrige til det opplyste stoppestedet. Været var heller dårlig, men optimismen var på topp. Så ventet man…og ventet man. Ingen buss i sikte. Det måtte innsees at igjen var vi sviktet. Da; i siste øyeblikk nærmet det seg noe som mistenkelig liknet en liten hvit buss. Var den vår? Den rullet sakte forbi og rundet svingen opp mot byens parkeringsplass, hvor den endelig stanset. Vi fór etter…

Og jammen var den vår! Det viste seg at sjåføren ved navn Jeff hadde sin første tur med denne ruta, dessuten hadde veien vært sperret av både sauer og ambulanse, derfor var han sen. Slikt skjer…i Sedbergh… Han hilste oss med glede og spørsmål om hjelp. Vi måtte nemlig plukke opp Charlotte, og han var slett ikke sikker på hvor. Dessuten kunne han fortelle at turen ikke ville koste oss noe som helst, fri kjøring ut måneden. Ytterst merkverdig, men sånn var det.

Avgårde bar det, med ivrige innspill fra to norske, glade damer. Charlotte var ikke lett å finne, men ved hjelp av en ung mann og hans hund ble hun endelig lokalisert. Hun het for øvrig ikke Charlotte, men Georgina, og skulle nå en annen buss fordi hun ville til Tesco…et supermarked hun lengtet etter å utforske. Ja, ja…

Etter norsk hjelp fikk Georgina på seg bilbeltet og man var endelig på vei til Hawes. Alle skravlet i vei som gamle venner og stemningen var høy og lystig! På grunn av allerede oppstått forsinkelse og etterhvert en ny saueforsinkelse ble Georgina’s buss umulig å nå, men hun tok det ned stoisk ro og godtok raskt Hawes som ny destinasjon.

Hawes ble nådd og selv om regnet fortsatt falt som lette, men mange dråper fra oven, var de to norske fornøyde. Etter litt trasking fram og tilbake og oppdagelse av flere stengte spisesteder, fant man mat. God mat og varm te. Intet er bedre på våte dager. Så gikk turen til Dales Countryside Museum hvor man kunne oppleve litt fortid, men også litt nåtid ved hjelp av utstillingen Shepherdess-One Woman Farm. Vi sier bare; Wow!

Før hjemtur ble det tid til en tur på puben og en «pint» på en smule urettferdig deling.

Det skal heller ikke glemmes at Hawes er full av voffer; på puben, i gatene og på museet. Der traff vi nemlig turens første engelske Cavalier ved navn Bailey! Stor fryd og glede!

Så bar det hjemover med våre nye venner, og vi fikk etterhvert vite både det ene og det andre om lokale individer. Blant annet var visst presten Dave en grei kar, og en eller annen datter bodde i London. Greit å vite…Vi skiltes med et visst vemod, en liten donasjon og med håp om å sees neste år…?

P.S. Lille Bæ møtte en kjekk kar…

Nok en deilig tur til «Mølla»

Ingenting i hele verden er som en tur til Farfield Mill! Man gleder seg i dagesvis, og dersom været oppfører seg sånn passe bra, ja da kan ingenting ødelegge dagen…

I dag var været svært omtenksomt, ikke en regndråpe falt på de vandrende.

På forhånd må man be om tilgivelse fra tilbakevendende lesere for høyst sannsynlig repetisjon av bildemotiv. Det er plent umulig å ikke ta bilder langs veien til Mølla…Siden man hvert år er like begeistret, blir nok desverre bildene rimelig like fra år til år.

På vår vei i dag var første etappe merkelig tom for sauer, noe som aldri før har skjedd! Man traff derimot andre firbente (og tobente) skapninger. Katter, hunder, eldre menn, kuer med mere. Heldigvis også sauer etterhvert, ingen tur er helt bra her i Sedbergh uten sauer…nemlig! Og vi traff brune sauer! Det er gøy…! Man traff også en gjeterhundtrener på høyt nivå og en firhjuling med to bordercolliepassasjerer.

Nå skal det sies at de fleste firbente skaper nærmest henrykkelse hos disse dyrekjære turgåere. Hvilket fører til hyggelige samtaler hvor enn en trasker. Plutselig har man nye venner på flekken…

Vel fremme på Mølla inntok vi suppe og brød med stort velbehag. Gulrot- og purresuppe er bare så godt! Vi orket rett og slett ikke kake, så etter en koselig tur blant kunst og håndverk tuslet vi hjemover. Den ene av oss mente hun kunne en vei tilbake som den andre ikke hadde gått. Spennende!

Først var det skummelt! Smale veier og venstrekjøring. Så ble det koselig som bare det. Stille vei omgitt av bjørnebærhekk. Hvem kan ønske seg mer? Riktig retning gikk vi også…

Etterhvert nådde vi (som planlagt) Millthrop og det rosa huset vi svært ofte bruker som landemerke hvor enn vi er i verden…vel i alle fall rundt Sedbergh.

Ikke lenge etter var vi atter hjemme, og etter en hvilepause bar det ned til Smatt’s Duo for en litt forsinket etterrett. Smuldrepai med lokal iskrem. Nam!

I morgen blir det kanskje Hawesbesøk? Who knows?

Bytur og litt attåt

Damene dro på bytur til Kendal i dag, og jammen hadde de det hyggelig! Det var forresten ikke bare disse damene som skulle en tur til byen, nei store deler av Sedbergh’s kvinnelige befolkning i relativt høy alder var samlet utenfor biblioteket for avgang. Man var i godt selskap!

Vel framme satset vi først av alt på en skikkelig shoppingrunde. Så skikkelig en slik runde kan være i Kendal, som for øvrig er en hyggelig by med opptil mange gater! Vi var storfornøyde med resultatet av innkjøp, merkelig hva man kan finne på TK Maxx og Poundland. Bybesøket ble avsluttet med en vidunderlig lunsj hos The2Sisters. Maken til quiche skal man lete lenge etter!

Man kom seg vel «hjem» selv om returbussen var av det trange slaget og ikke utstyrt med stoppknapp av noe slag! Her gjelder det å reise seg i god tid før en skal av…eller håpe sjåføren har uvanlig kontroll på alle passasjerer… En av medpassasjerene var forresten en saktmodig liten voffe som mest sannsynlig bare lengtet ut av bussen og hjem til mat og varme.

Etter en hvil hjemme ble det atter en rusletur, før kveldsmat inneholdende blant annet oliven og tvillingviner ble inntatt med stor fornøyelse og akkompagnert av David Cassidy med flere…

Alle var enig om at det igjen hadde vært en fin dag!

Til fjells!

Om bussen til Hawes gikk, fikk vi aldri vite. Sola skinte da vi våknet, og etter en kort og samstemt samtale ble det bestemt at man måtte til fjells! Når Howgill Fells ligger badet i sol, ja da slipper man alt man har i hendene, pakker sekken med det beste en kan finne i kjøleskapet og er ute av døra på rekordtid.

Halv ni var vi ute av den omtalte døra. Med stor antakelse om regn var man godt utstyrt for vann og kulde, hvilket viste seg å være totalt unødvendig. Sola skinte fornøyd på to gode venner på tur. Den skinte og skinte, og at man skulle få underlag for sydenturer eller bli solbrent i fjeset hadde man ikke regnet med!

Den trippel hofteopererte er like spent hver gang på om det i det hele tatt er mulig å karre seg til en eller annen topp, men det var det. Vi nådde Winder, mye takket være stor tålmodighet og omsorg fra en strålende opplagt (dog like svett) turkamerat!

På nedturen gikk man lenger enn langt og rotet seg en smule bort. Heldigvis, ellers hadde man ikke funnet bekken full av kjølig, rislende vann. Både nakne føtter og minivinen ble stappet under overflaten, til stor glede for svette tær. For en vidunderlig liten rast der ved bekken! Et øyeblikk av lykke…

Vi fant etterhvert rett mur, og tok selvsagt turen innom gården hvor verdens beste iskrem lages. Menneskene der var mer enn trivelige (som vanlig), og etter en kjapp pause med kaffe og is (vanilje og whisky/marmelade) tuslet vi nedover mot Spar. Vi trengte yoghurt og vaskemiddel.

Med en av oss mer utslitt enn den andre nådde vi etter seks timer og utallige skritt heimen. Dagen endte med pubbesøk og kveldstur. En får aldri gått nok! Ikke i Sedbergh…

Opplevelsesferie

Så er vi endelig her, i Sedbergh, hvor vi trives så inderlig vel…

At turen gikk greit er en sannhet med visse modifikasjoner. Alt var forbausende enkelt merkelig lenge. Flyturen gikk bra, vi hadde ingen problemer med toget. Vi fant det, og satt på det svært så fornøyde med oss selv. Rart at alt skulle gå så greit…?

Det viste seg snart at greit gikk det slett ikke. Ved togreisens ende og med godt håp om å rekke Storespar i Sedbergh før stengetid, fant den ene Englandsfarende (skribenten) ut at pungen var borte! Sånn helt plutselig… Når man sjekker om alt er på plass sånn cirka hvert minutt, er det faktisk et stort sjokk å oppdage at noe rett og slett er forsvunnet… Man leter. Og leter igjen. Og igjen. Til sannheten går opp for en; den er virkelig borte!

Så tenker en da, hvor var den sist? Heldigvis kan man ringe en virksom datter, som på sekundet ringer butikken den sist ble åpnet i. Pengepungen altså… Til ingen nytte. Borte er den, og livet går videre. Banken ringes, og kort sperres, hui hvor det går! Heldigvis finnes det noe som hete Vipps, så ordne seg må det på et vis…siden en av oss fremdeles har et bankkort.

Vi har etterhvert nådd Oxenholme stasjon og bestemmer oss for at AndyCab er skyssen å satse på videre. Vi benyttet oss av denne pratsomme karen sist vi var her, og Lisabetten har hatt kortet hans trygt forvart siden den gang. Dessuten står nummeret hans på oppslagstavla på stasjonen. Ti minutter senere sitter vi i Andy’s blanke bil med retning Sedbergh…så lenge det varer!

Andy (vi antar han bærer det navnet) er nemlig fortsatt pratsom, og før vi vet ordet av det har vi kjørt oss bort på grunn av distraksjon. Vel…Andy har kjørt oss bort. En blir en smule usikker, en ser mye på engelsk krim, det er mørkt og veiene er smale. Heldigvis husker faktisk den ene av passasjerene Andy fra sist, og vi bestemmer oss for at alt er trygt. Etter kjøring hit og kjøring dit, og noe lettere gjetning er man faktisk atter på rett vei og skilt til Sedbergh dukker opp fra mørket til vår store lettelse. Og vi har sett Lake Killington (tror vi ) i det samme mørket!

Man fant også ut at når det er Bank Holiday så koster det mer å kjøre rundt i taxi, skjønt Andy var snill, så snill han kunne og prisen gikk ned etterhvert…en smule. Vi skiltes som gamle venner med enighet om å ringes på søndag for skyss den andre veien. Hva slags dans datteren hans danser skjønner vi fortsatt ikke…

Med nød og neppe nådde vi Spar, og til tross for uante hindringer endte kvelden riktig så godt. Vi gleder oss til morgendagen; går bussen til Hawes…eller ikke?

P.S. Første edderkoppekspedisjon utrettet…noen er heldigvis tøffere enn andre, og det er ikke undertegnede…