10 uker

Jepp, det er over 10 uker siden operasjonen, og enkelte ganger virker det som om ingenting er blitt bedre. Jeg skjønner jo når jeg ser tilbake at det har gått framover, det har bare gått så sakte at det er vanskelig å forstå for en stakkars gammel kone med elendig tålmodighet.

Hevelsen er for eksempel nesten helt borte, hvilket vil si at man slipper den vonde sprengingen i foten og den dårlige samvittigheten fordi man sikkert skulle brukt støttestrømpe men ikke har orket. Det er nemlig plent umulig å dra på seg en støttestrømpe uten hjelp, det nesten umulig å få den av! Så den forsvant så fort den kunne!

Jeg kan dusje uten å tenke på det berømte «såret». Ingen bandasje, ingen tape. Dessuten trenger jeg ikke lenger drasse krykkene med meg inn i dusjen! Hurra!

Jeg kan sove på siden (med pute mellom knærne selvsagt) uten muskelkramper. Det er deilig det! Selv om man våkner uendelig ofte for å hjelpe seg selv til å skifte stilling, så er det stooor framgang på søvnfronten.

Jeg har vært på sykkelen to ganger, og flere skal det bli selv om ettervirkningene var mer enn ubehagelige. Det stakkars andre beinet har jo heller ikke blitt brukt på lange tider, så tilogmed noen få minutter med sykling hadde effekt også på det. Det andre beinet altså…

Jeg går med en krykke inne…av og til. Noen ganger kan jeg, noen ganger vil ikke kroppen, men det går litt lenger for hver dag.

Jeg vasker opp, vasker klær (ungen bærer klær) og jeg lager litt mat. Man understreker litt. Det av den gode grunn at ungen som regel har funnet fram det man trenger, kuttet opp alt på forhånd og i det hele tatt lagt til rette for den elendige moderen.

31579978923_00cdd6f795_o

Chili Con Carne lagt til rette for den gamle…

Men. Ennå gjør det vondt altfor ofte. Ennå kan man ikke sitte uten ubehag. Ikke lenge i alle fall. Og sitte må man innimellom! Dessuten blir man ganske gal av å i kke kunne gå med vovsen…

Advertisements

Hofter

Hofter er noe dritt egentlig. Vel, greie å ha forsåvidt, i alle fall om de oppfører seg skikkelig og bærer en fram i livet. Det der har mine hofter aldri helt forstått. Ikke siden den ene rett og slett var ute av ledd allerede fra begynnelsen. De har båret meg, det er så, de har vel gjort så godt de har kunnet etter omstendighetene. Jeg kan vel til syvende og sist ikke laste de to stakkars kroppsdelene.

For 15 år siden fikk jeg totalproteser på begge sider, og det har fungert utmerket.  Jeg klarte å komme meg på hesteryggen igjen, og jeg har gått og gått i disse 15 årene. I høst sa det stopp på høyre side. Jeg har i perioder hatt problemer med denne siden, så det var ikke uventet at den sviktet først.

Det ble litt av en greie. Det var mer enn nok galt der inne. Tynt ben, oppløst ben, løs skål, løs «pinne» (eller hva jeg nå skal kalle det). Det var misfarget leddvæske og jeg vet ikke hva. Da de åpnet var det verre enn først antatt så litt av hvert å ordne opp i. Blod ble mistet og overført under operasjonen, og en var i det hele tatt ganske slått ut etterpå. Blodtap og at man ikke tålte noe som helst smertestillende uten å bli over gjennomsnittet kvalm, gjorde sitt til at pasienten nesten angret hele inngrepet. Ikke at det var noe alternativ å la være…

Nå, i skrivende stund er det litt over 2 måneder siden, og man sliter fortsatt med å komme på bena…uten krykker. Mye vondt og søvnløse netter holder selvmedlidenheten ved like. En klager til alle som vil høre og helst noen flere! Det hjelper en smule…faktisk hjelper det en hel del… Dessuten har man en aldeles nydelig fysioterapeut som er til uvurderlig støtte og annen hjelp.

I dag har jeg for første gang dusjet uten bandasje på såret, endelig er alt tørt. Veldig rart å kun sette på kirurgisk tape for å holde hele greia godt sammen. Det skal visst gjøre sitt til at man blir sittende igjen med et «vakkert» arr. Ikke at jeg bryr meg. Med 2 kutt i den ene hofta og 3 i den andre, tror jeg løpet er kjørt når det gjelder flotte ben. Hvilket er like greit. Kan jeg bare få gå igjen så er jeg like glad!

Bono’n venter, skogen venter…jeg vil ut!