Kappløp mot tiden…

Det er meninga man skal innfinne seg her om ca. 5 uker. Det er meninga man skal kunne gå…fortrinnsvis uten en eneste krykke. Det er egentlig meninga man skal kunne bevege kroppen en smule. Guns N’Roses inntar nemlig scenen, og det er ikke mulig å stå stille når disse gutta setter i gang. Bandet har alltid vært kjært i vår lille familie, spesielt hos eldstemann, for hans del blir det tredje møte med superbandet. Første gang som 13 åring i 1993, så med mor og lillebror i 2006. Denne gangen har anledningen blitt brukt som gulrot for mamma’ns framskritt på hoftefronten. Mor og sønn til London for atter å oppleve Axl & Co!

La meg ikke glemme å nevne samme guttebarns  fjorårstatovering, eller at han i sin tidlige ungdom lokalt gikk under navnet Axl. Tatoveringen er inspirert av coveret til albumet «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» Bare så det er helt klart. Dette coveret er først inspirert av intet mindre enn Raphaels freske i Vatikanpalasset i Roma. Nemlig! Maleriet lyder navnet «Skolen i Aten» (Scuola di Atene på Italiensk), og skal visstnok vise både den ene og den andre store filosofen. Blant annet både Platon og Aristoteles. «Vår» mann er ganske så ukjent, men han ser da alvorlig nok ut, der han skribler konsentrert i en eller annen bok. Og finne «vår» mann, det er dagens gjettelek, desverre uten premie…lykke til!

Inspirert av Axl og Raphael (beklager bakgrunn så mye).

raphael_school_of_athens1330383990960

Scuola di Atene, malt 1509-1511

img_0287

Inspirert av renessansemaleren Raphael Sanzio de Urbino.

2017-05-10 11.30.00

Ens egen Axl, muligens med en drøm om rock’n roll…

Min yndlingslåt (ja det heter låt i denne sammenheng!) kan høres og sees her: Sweet Child O Mine

Nå skal det ikke glemmes at denne videoen er fra 93. Gutta har blitt eldre (modern er altså i godt selskap). Eldst er vokalist Axl Rose med sine 55 år på nakken. Man kan si det syns på noen og enhver at tida har ruslet som den pleier, og det er like greit!

img_0288

Gutta før

img_0289

Gutta nå (hm…gammelt bilde med nye hoder egentlig…morsomt er det).

Men. Det er alltid minst ett men. I dag, denne dag, er det akkurat 6 måneder siden «snekkere» fikset på innsida av undertegnede. Kan man om 5 uker klare en hesblesende rockekonsert, eller kan man ikke? På nåværende tidspunkt er svaret ja…og svaret er nei… Man aner ikke!

Sakte men sikkert går man uten krykker inne. Dette forsto man ikke før man en morgen våknet opp til krykkeløst soverom. Krykka var «glemt» i stua! Så langt så vel. Tingen er bare at spaserturene rundt i huset, og innimellom også ute i terrenget, de er ikke elegante. Det vraltes og haltes mer eller mindre. Helst mer. Noen ganger mindre.

Uansett, Guns N’Roses is still rockin’ on. Med eller uten gamla!

Til avslutning skal man få lov å anbefale en låt som kan passe noen og enhver for øyeblikket, nemlig Patience. Det anbefales sarte sjeler å lytte mer enn å skue…

 

Advertisements

Opptur…nedtur…

Vi snakker ikke bare om alle oppoverbakkene og nedoverbakkene i Bamblelandet, vi snakker kropp! Etter mange gode turer må det hviles, det skjønner man etterhvert. En blir jo så ivrig av all fuglesangen, den friske lufta og alt det der. Så vil man bare gå! Vofsen vil også gå…og gå… Det stopper av seg selv innimellom, og da er det bare å finne sofa’n eller senga for et døgn eller noe sånt. I alle fall for opptil mange timer.

Uansett, turer har det blitt, og deilige var de!

I godt selskap fikk man endelig fullført den runden man startet på i oktober, altså tilbake til åstedet (om man kan si det sånn?). Det var her gamleprotesa sa takk for seg. Her orket den altså ikke et skritt mer. Stakkars, godt brukt var den jo, det skal ingen benekte. Gjort sin jobb hadde den, og skulle den først gi opp så var det et vakkert sted å gi opp på.

20170502_165508

Ringen er sluttet…

Vi har vært en del i Lilleskogen (selvsagt). Der ble det oppdaget tegn på liv, dessuten fikk man gratis trening på alle tenkelige vis, og det trenger man så inderlig.

20170430_123855

Det er nå bevist; noen bor i Lilleskogen!

20170430_124122

Er i farta!

20170501_135236

Gratis løftebeina trening…

20170501_141038

Jepp, har vært ned og badet…

 

Mål er nådd denne uka. Alene i skogen vår for første gang på det til kjedsommelig nevnte halve året. Vofsen og mor har kommet seg til snusteinen! Vi hadde egentlig ikke tenkt å gå fullt så langt, men altså fuglesangen…»

Heldigvis finnes det snille bamblebønder som legger fra seg felte trær i riktig sittehøyde for hofteopererte halvgamle damer. Ikke verst service i skogen vår! Det ble sittehvile på både fram- og tilbaketur. Bobo var ikke helt enig, det blir kjedelig med hvile synes han, men noe får altså vofser finne seg i! Nydelig å sitte sånn mens sola varmer fjeset. Kjenne duften av gran og furu, av mild vind, av skog. Lytte til den berømte fuglesangen og til…hm…støy fra Rafnes? Ja, ja sånn er det når man bor der hvor natur og industri går hånd i hånd!

Også har visst Bamble Historielag bestemt seg for å redde den koselig, ganske forfallende «hytta» vi er blitt så vant til å rusle forbi på turene våre. Bjelkene var merket for flytting, og det er så fint at den blir bevart, men så trist at den blir borte. Bittersweet…

20170503_113114

Honey I’m home!

20170503_131050

Delmål: hogstplassen (jammen er det driftige folk i skogen vår).

20170503_131221

Sitteplasser i varierende høyder

20170503_131512

Hvile er såå kjedelig!

20170503_125623

Bade er ikke kjedelig!

20170503_124043

Snusteinen

20170503_115906

Ennå hvitveis i skogen vår

20170503_114239

Forandring

20170503_114346

Redningsaksjon på gang!

20170503_114613

Rart og vemodig når denne blir borte…

Vi har også nådd vanntårnet denne uka! Nytt mål, med medbragt niste! Vil ikke akkurat skryte av hjemmebaksten, men alt smaker ute sies det, og det er sant. Scones er alltid godt uansett. Bobo var for øvrig enig…Bortsett fra den enigheten synes han sånne matopphold tar altfor lang tid. Varmt blir det også. Nei, bade, det er tingen synes vofsen min.

20170504_122740

Vanntårn i sikte! (Lurer på hvorfor vi kaller det greiene der tårn?)

20170504_123207

Nistetur

20170504_124138

Det er varmt og jeg vil bade!

20170504_130743

Yez! Fant meg en pinne i vannet!

20170504_130747

Kan ikke bade uten å rulle, sånn er det bare…

Så har fredagsbarnet mitt vært her som vanlig. Han gjør alle glade, som fredagsbarn skal. Denne uka var han blitt stjerneelev, og det var grunn til feiring! Først is i isbaren så vin til mormor i den andre baren…vel, vinmonopolet. Ungen er litt engstelig for mormors vinvaner, han forklarte innstendig om alkeholens konsekvenser. Man kan faktisk dø! Etter å ha forklart at så mye vin drikker ikke hans kjære mormor, lot han seg berolige og slikket fornøyd på slikkepinnen han fikk utlevert…ironisk nok av damen i kassa…på vinmonopolet!

20170505_120413

Fredagsbarnet (lykkelig)

20170505_140931

Fredagsbarnet (ulykkelig?)

20170506_183810

Ukas blomster

 

 

 

 

Framgang?

Etter to uker med økt aktivitet, hvilket vil si turer i skog og mark, må man spørre seg selv om det er framgang på hoftefronten…? Har man fortsatt vondt? Ja, det har man dessverre, men noen dager er bedre enn andre, og det er vel en slags framgang? Det virker som om bevegelsene er blitt bedre i alle fall, og det er superdupert! Beinet vil litt mer liksom. Det kan ikke forklares, må oppleves, men av en eller annen grunn vil jeg ikke akkurat anbefale denne opplevelsen…

Fortsatt er det komplett umulig å løfte dette nå så ofte omtalte beinet i sideveis liggende stilling. Virker forvirrende? Dette kan faktisk oppleves. Ligg på siden, løft beinet i været. Enkelt og greit. Eller ikke. Mitt bein går toppen 2 cm opp i været. Toppen. Noen dager ikke det engang. Lurer på den muskelen som skal gjøre denne jobben, tror den har bestemt seg for å gi opp for godt…

Nye ting skjer uansett, og disse må regnes som framgang. I løpet av de siste to ukene har man flyttet tilbake til «riktig» side av senga! Man har sagt opp toalettforhøyeren på ubestemt tid (forhåpentligvis for alltid, men det er vel overdreven optimisme). Disse to små, men for en lei ekspasient så store forandringer, gjør at tilværelsen virker mye mer normal!

Så har man klart å plukke hvitveis helt selv! Noen sto på en tue, de var enkle. Noen (de fleste) sto på bakken, og det var verre. Det gikk med et nødskrik (vel, nødstønn…). Moro var det lell!

20170424_154421

Selvplukkede hvitveis med ikke akkurat nyvasket bakgrunnsvindu…

20170427_125449

Lilleskogen (Pinneskogen også kalt…)

20170427_125705

Pinneskogen består stort sett av pinner (rimeligvis), vissent løv og ferdigspiste kongler…

Og så! Den store dagen! Handledagen uten hjelp. Ubeskrivelig å kunne klare seg selv på dette vis. Riktignok hadde vi med vår egen lille Power Ranger til hjelp, men likevel…Ennå mer moro! Vi har i dette huset etterhvert lært oss å handle på et svært effektivt vis, det må man når man ikke har friheten til selv å trille avgårde hver gang noe mangler i husholdningen. Man må rett og slett sørge for at ingenting mangler. Dette er ingen negativ konsekvens egentlig, snarere tvert i mot. Pengebesparende er det også. Ingen småhandling her i gården nei! Skjønt moderen lurte litt på supplering av varer kort tid etter storhandel denne gangen? Eller kan tre poser sjokolade fra Nille egentlig kalles varer?

20170425_124206

To ukers proviant er sikret!

21-mighty-morphin-power-rangers.w710.h473

Go go Power Rangers!

20170425_124234

Mormors egen Power Ranger!

20170427_134019

Nød proviant?

 

For første gang på et halvt år har farmor passet lilleprinsen helt alene av seg selv. I hele to timer! Selvsagt klarte ungen å slå hodet i bordet med tilhørende kul i panna! Ja, ja når de tar sjansen på å overlate gullet til denne lite oppegående dama så… Ungen klaget ikke på passet, han var som vanlig blid som sola. Faktisk er det ikke mye som kan måle seg med lilleprinsens velkomst når farmoren kommer inn døra. Med armene utstrakt komme han strålende lykkelig løpende mot en, mens han roper nono, nono med stor glede i stemmen. Nono er mormor, og nono er farmor, den saken er grei…navnet skjemmer ingen! Og ingenting smelter et farmorhjerte mer enn slik en velkomst!

20170427_091401

Skjønneste lille prinsen…

Sist, men ikke minst har man vært på besøk hos Zoya! Der var man så heldig å få hilse på Bodil (muligens for øyeblikket verdens søteste kattepus) og Kira. Dessuten fikk man mat og ferdigsådde krydderfrø til å ta med hjem! Noen er snillere med gamle venner enn andre!

20170427_182646

Zoyakos…

20170427_200602

Bodil

20170427_203547

Kira

20170427_214614

Blivende krydderplanter…

Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Frihet

Jeg er som vanlig en elendig skribent. Hvilket er svært dumt av meg, siden litt jevn oppdatering ville gjort underverker for sjelen. Altså min sjel. Det er gått 5 måneder siden operasjon, og det må ha gått framover. Fremdeles føles det som om det står stille, men det stemmer nok ikke. Man klarer å gjøre saker og ting. Man har gått turer. 5 turer for å være ganske nøyaktig.

Første tur i Lilleskogen 17. mars (i følge googles bilder). Ingen lang tur, men fabelaktig å lukte skog igjen.

20170317_154819

Endelig tilbake i Lilleskogen!

Vi har hatt besøk av Klara! Ord kan ikke beskrive for søt hun her, så her er bilder:

received_10210593873036569

Klara

received_10210593871236524

Klara og «onkel» Bono…

Så kom min gamle, gode venninne innom en dag. Hun tok med både bikkja og gamla på tur. Dessuten plukket hun blomster til den som ingen blomster klarte å plukke, og det ble satt stoor pris på. Ingen må vite at hun havnet her på disse sider, det er rett og slett en hemmelighet…

20170408_132932

På blomstertur

20170409_100858

Lykke for sjelen…

Man har vært på Pokémonjakt med gutta! Det var hyggelig og litt slitsomt med asfalt, så det skal innrømmes at man var lykkelig over å kunne trekke seg tilbake til bilsetet og overlate jakten til de proffe…

20170410_131143

Pokémon Go!

Det har vært påskefrokost i barnehagen til lilleprinsen, og det var hyggelig det! Følte meg nesten som en farmormormor igjen…

20170406_092644

Lilleprinsen i farta!

Så har det blitt servert middag i påsken (noen må lage familiemiddag når moderen svikter så voldsomt på dette punktet). Første middag i prinsessens nye hjem, og prinsessen er fornøyd på alle vis!

20170412_172528

Fornøyd prinsesse…

En har strikket babytøy til lille Villiot i påsken. Deilig å ha noe å tusle med…

received_10211163925047513

Lille Villiots klær (fortsatt store i følge Villiots tante Maggie)…

Så hva kan man nå?

Vaske gulver og støvsuge. Kjøre bil! Kokkelere mer og mer (til hjemmeboende unges store glede).

Det å kjøre bil gir en frihet som ikke kan fattes. Om man vil så kan man kjøre på butikken å handle Red Bull på tilbud klokka ti på kvelden! Eller man kan stikke opp å kjøpe seg en burger, bare fordi man kan! Jippi!

Og jeg har orket å farge håret! Framgang på høyt nivå!

Det beste er at man kan ut å gå, og i går kom dagen som inspirerte til tittel på dette skriveri. Bono og mor var på tur alene for første gang på et helt halvt år! Det var frihet som ikke kan beskrives. Det må faktisk oppleves. Vi var ute en times tid, og vi koste oss sønder og sammen begge to. For en frihet! Til å gråte gledestårer av!

20170420_102611

Første alenetur!

20170420_102704

Vanskelig å ta bilde med hund og krykke…men for et deilig syn det var å se hvitveis rundt på alle kanter!

20170420_104057

Det gikk kanskje litt sakte for Bobo, men han klaget ikke…

 

 

10 uker

Jepp, det er over 10 uker siden operasjonen, og enkelte ganger virker det som om ingenting er blitt bedre. Jeg skjønner jo når jeg ser tilbake at det har gått framover, det har bare gått så sakte at det er vanskelig å forstå for en stakkars gammel kone med elendig tålmodighet.

Hevelsen er for eksempel nesten helt borte, hvilket vil si at man slipper den vonde sprengingen i foten og den dårlige samvittigheten fordi man sikkert skulle brukt støttestrømpe men ikke har orket. Det er nemlig plent umulig å dra på seg en støttestrømpe uten hjelp, det nesten umulig å få den av! Så den forsvant så fort den kunne!

Jeg kan dusje uten å tenke på det berømte «såret». Ingen bandasje, ingen tape. Dessuten trenger jeg ikke lenger drasse krykkene med meg inn i dusjen! Hurra!

Jeg kan sove på siden (med pute mellom knærne selvsagt) uten muskelkramper. Det er deilig det! Selv om man våkner uendelig ofte for å hjelpe seg selv til å skifte stilling, så er det stooor framgang på søvnfronten.

Jeg har vært på sykkelen to ganger, og flere skal det bli selv om ettervirkningene var mer enn ubehagelige. Det stakkars andre beinet har jo heller ikke blitt brukt på lange tider, så tilogmed noen få minutter med sykling hadde effekt også på det. Det andre beinet altså…

Jeg går med en krykke inne…av og til. Noen ganger kan jeg, noen ganger vil ikke kroppen, men det går litt lenger for hver dag.

Jeg vasker opp, vasker klær (ungen bærer klær) og jeg lager litt mat. Man understreker litt. Det av den gode grunn at ungen som regel har funnet fram det man trenger, kuttet opp alt på forhånd og i det hele tatt lagt til rette for den elendige moderen.

31579978923_00cdd6f795_o

Chili Con Carne lagt til rette for den gamle…

Men. Ennå gjør det vondt altfor ofte. Ennå kan man ikke sitte uten ubehag. Ikke lenge i alle fall. Og sitte må man innimellom! Dessuten blir man ganske gal av å i kke kunne gå med vovsen…

Hofter

Hofter er noe dritt egentlig. Vel, greie å ha forsåvidt, i alle fall om de oppfører seg skikkelig og bærer en fram i livet. Det der har mine hofter aldri helt forstått. Ikke siden den ene rett og slett var ute av ledd allerede fra begynnelsen. De har båret meg, det er så, de har vel gjort så godt de har kunnet etter omstendighetene. Jeg kan vel til syvende og sist ikke laste de to stakkars kroppsdelene.

For 15 år siden fikk jeg totalproteser på begge sider, og det har fungert utmerket.  Jeg klarte å komme meg på hesteryggen igjen, og jeg har gått og gått i disse 15 årene. I høst sa det stopp på høyre side. Jeg har i perioder hatt problemer med denne siden, så det var ikke uventet at den sviktet først.

Det ble litt av en greie. Det var mer enn nok galt der inne. Tynt ben, oppløst ben, løs skål, løs «pinne» (eller hva jeg nå skal kalle det). Det var misfarget leddvæske og jeg vet ikke hva. Da de åpnet var det verre enn først antatt så litt av hvert å ordne opp i. Blod ble mistet og overført under operasjonen, og en var i det hele tatt ganske slått ut etterpå. Blodtap og at man ikke tålte noe som helst smertestillende uten å bli over gjennomsnittet kvalm, gjorde sitt til at pasienten nesten angret hele inngrepet. Ikke at det var noe alternativ å la være…

Nå, i skrivende stund er det litt over 2 måneder siden, og man sliter fortsatt med å komme på bena…uten krykker. Mye vondt og søvnløse netter holder selvmedlidenheten ved like. En klager til alle som vil høre og helst noen flere! Det hjelper en smule…faktisk hjelper det en hel del… Dessuten har man en aldeles nydelig fysioterapeut som er til uvurderlig støtte og annen hjelp.

I dag har jeg for første gang dusjet uten bandasje på såret, endelig er alt tørt. Veldig rart å kun sette på kirurgisk tape for å holde hele greia godt sammen. Det skal visst gjøre sitt til at man blir sittende igjen med et «vakkert» arr. Ikke at jeg bryr meg. Med 2 kutt i den ene hofta og 3 i den andre, tror jeg løpet er kjørt når det gjelder flotte ben. Hvilket er like greit. Kan jeg bare få gå igjen så er jeg like glad!

Bono’n venter, skogen venter…jeg vil ut!