Runden…

Det tok litt tid å komme seg på tur idag, men så ble det også strikket ferdig en lue, og startet på en bukse til lille Oscar.

Vi bestemte oss for å ta den gamle, gode runden vår! Litt rart å tenke på at det allerede er åtte år siden vi for første gang gikk i skogen «vår». Ja, man hadde som småbarnsmor noen turer, men det er så lenge siden at det er både fortrengt og forgotten. Kan slett ikke huske noen rundtur i alle fall…

Uansett, mange runder er det blitt på oss gjennom årene, og vi blir liksom aldri lei. Eller jo, det gjør vi, noen ganger finner vi andre turmål, prøver andre stier. Vi kommer alltid tilbake til runden!

I dag tok vi en snartur ned den veeldig laange bakken, hvor hunden klarte å sette seg fast helt nederst og helt innerst. Mor vet hvorfor han alltid havner der. Det er er ikke noen hyggelig krok av skogen. Det er kjent at ved minst en høstjakt er det blitt etterlatt «elgrester» her i denne mørke skogkroken. Fysj! Elgrester er ikke et ord for sensible sjeler! Likevel er det sant, og hunder (Maika’n vår er ganske ivrig når det gjelder dette) har funnet både ditt og datt innerst inne i mørket.

Men altså, for å gjøre en lang historie kort (kortere), så måtte mor krabbe inn mellom kvist og annet rask for å redde hunden…da oppdaget hun (bortsett fra en egentlig unevnelig elgskalle) en hyggelig rislende fossefallbekk! Hun kan for øvrig takke seg selv for å havne i (gran)baret, og det gjør hun. Det er nemlig sånn at om man vil være en sånn forbasket ansvarsbevisst hundeier, og feste en lang line til en eventyrlysten hund, da må man regne med konsekvenser!

Bitteliten fossefallbekk!

Bitteliten fossefallbekk!

Resten av turen var ganske fri for dramatikk. Vovsen var usedvanlig harmonisk og fornøyd, han fikk sine bad og han løp etter pinner. Det er nå en gang vovsen’s liv og lykke…

17222989752_f706abdb44_o

Bittelite bjørketre!

Kjempestort hogstfelt!

Kjempestort hogstfelt!

Kast den pinnen da! Nå!!!

Kast den pinnen da! Nå!!!

Advertisements

Hvor er vi egentlig?

Skogen «min» er full av hogstfelt, noen små og noen store. Jeg skjønner (kanskje) at det må til, men jammen blir landskapet forandret til det ugjenkjennelige altfor ofte. Vi, Bono og mamma’n, bestemte oss for å prøve å finne en runde vi pleide å gå i gamle dager. Det vil si for to, tre år siden…?

Skal si vi slet. Det er ikke enkelt å gå i sånne hogstfelt, det kan jeg opplyse om her og nå. Man må faktisk løfte beina både titt og ofte! Dessuten er det nærmest umulig å finne gamle, velbrukte stier. Sikkert fordi de er borte, kjørt over og feid bort av kjempemaskiner som trenger seg inn i skogen for å hjelpe dagens tømmerhuggere. Framskritt kalles det visst?

Stedssansen min må være bedre enn jeg trodde, eller så er jeg lurere enn jeg trodde, og følger etter Bono. Han finner alltid fram av en eller annen hundegrunn. Tror vi sier det var tett samarbeid i dag. Jeg var iallefall strålende fornøyd når jeg etter mye svette og slit skjønte at vi hadde havnet der vi skulle havne, og skimtet dette her:

Gammelt lite hus i skogen...

Gammelt lite hus i skogen…

Skal ikke så mye til for å glede en stakkars …Vel, vi var på rett vei, og med håp i hjertet trasket vi mot Asdalvann! Sola skinte, og det var slett ikke verst å leve, hverken for hund eller menneske. Sånn rent bortsett fra at hunden var blitt en smule forvirret av det ukjente terrenget han hadde slitt seg gjennom, noe som uttrykte seg i rask gange resten av turen.

Vi kom oss rundt runden vår, fant bilen der vi hadde forlatt den, og var meget fornøyde med oss selv!

Jepp, noen har glemt igjen litt snø i Bamble's dype skoger...

Jepp, noen har glemt igjen litt snø i Bamble’s dype skoger…

Noen har virkelig jobbet hardt!

Noen har virkelig jobbet hardt!

Vakre Bono...

Vakre Bono…

Bono på et lite eventyr...

Bono på et lite eventyr…

Her kommer det i dag, Søndag 19.april, det Herrens år 2015 en rettelse angående dette innlegg. Jammen om ikke vi hadde denne turen for nøyaktig ett år siden, omtrent på dagen! Det skal sies at vi ifjor var det lettere å finne fram, flere trær er felt siden den gang…men jammen er det sant når jeg sier jeg glemmer fortere enn fortest…Her er forrige års innlegg:

Mandag etter Palmesøndag