Anna, med hjertet i halsen…

Tittel refererer til gårsdagens tur med to hunder. Ingenting å spøke med nei! Vi valgte nedre vei, for den er minst befolket. Hund er kun påtruffet i området en gang, og eier av denne hund (elghund) har man siden slått av en prat med. Grei kar, men med usannsynlig stor trang til å fortelle om sine lange innviklede turer i Bambles skoger. Tror likevel det ville gått bra å treffe på kar og hund uten for store tumulter. Uansett var vi også tidlig ute, av samme grunn som før nevnt. Om det gir mening?

Turen gikk egentlig ganske bra den, det er bare det at hundeføreren liksom kikker seg over skulderen alt i ett. Kommer det noen? Med eller uten hund i så fall? Finnes det trær i nærheten hvor gale hunder kan tjores fast i ytterste nød?

Det verste å treffe på er skogens egne beboere. Bono bryr seg ikke, eier ikke jaktinstinkt den gutten. Godt er det. Maika på den annen side, har tross alt skikkelige jaktgener i kroppen. Hun er tross alt en ekte løvehund! Forfedrene har jaget på Afrikas sletter i forgangne tider. Klart noe sitter igjen…

Lenge gikk turen vår bra, voffene koste seg i vårværet (friskt og solfylt). Maika spiste sin vanlige dose gress for syns skyld, og Bono fant pinner i ny og ne. Så kom vi til LYSNINGEN! Det er her mor/farmor tenker at noe kan dukke opp, og det gjorde det! En hvit rompe forsvant inn i skogen over sletta, et rådyr eller to på morgentur akkurat som oss. Sekunder før Maika, oppdaget jeg den hvite ende. Jeg klarte å klamre meg fast til båndet i det løvehunden hev seg forover klar til full galopp over sletta. Puh…det gikk bra, vi ruslet videre (løvehunden litt mer oppmerksom på skogens hemmeligheter), og ingen andre dramatiske situasjoner oppsto.

Denne dama var likevel glad da hun atter en gang var hjemme i sofakroken, og bestemte seg for at neste dag skulle bli en toturdag!

Glade hunder

Glade hunder (joda de er glade)…

Det ble det også. Toturdag altså. I dag tok farmor Maika med seg i hvitveisskogen i deilig varmt forsommervær. Vi gikk en fredelig tur hvor vi begge nøt skogen til fulle. Etterpå bar det hjem til Missypusen, så hun kunne få litt kos. Så ble Maika overlatt til veldig snille naboer som skal ta seg av henne til mamma og pappa er hjemme igjen. Det blir rart å sove uten en løvehund på toppen av seg i natt! Det går vel…

Frøken Missy

Frøken Missy

Siden ble det tur med Kenya og Linedatter. Det ble halve runda denne gangen, og bikkjene fikk et bad nederst i bakken før vi snudde. Det kunne endt med andestek, for vi så ikke anda før de firbeinte galningene hadde returnert til sine tobeinte…galninger… Merkelig at det er en gakkgakk i alle vann i år. Ganske hyggelig egentlig. Vil også påpeke at begge hunder hadde langliner på, de ble kun sluppet (med bånd) for et lite bad.

Finn hundene. Gjettelek uten premie...

Finn hundene. Gjettelek uten premie…

I morgen er det atter en dag.

Advertisements

Rusletur

Tror både Bono og jeg trengte en rolig dag, dermed valgte vi nedre vei i dag, og ruslet… Det var kaldt og det endte med regnhagl eller omvendt, så ingen av oss synes det gjorde noe å dra tilbake til hjemmets lune ro.

Rusling på nedre vei...

Rusling på nedre vei…

Skjønne Maika skal være hos oss noen dager. Den jenta er selskapssyk så det holder. Aller helst vil hun ligge med hodet i fanget mitt hele tida, ligge på sin egen sofa ser hun ingen mening i. Hun synes det er så mye bedre å være sammen…tett sammen…

Maika

Maika

I dag har jeg også kjøpt meg verdens minste gressklipper, i alle fall kan det ikke være langt unna! Den er blå og kjempesøt, og den passer perfekt til meg. Jeg klarte å sette den sammen helt selv (bortsett fra et par skruer), og den virket akkurat som den skulle. Jeg kaller den «Lille Blå»…

Lille Blå usammensatt

Lille Blå usammensatt

Sist men ikke minst har man laget seg dagens smoothie. Man har nemlig fått en smule dilla på denne sunne, fargerike drikken (eller hva en nå skal kalle det) i det siste. Yoghurt, masse blåbær, jordbær og litt banan i dag. Smakte herlig, og jeg føler meg utrolig sunn for øyeblikket!

Smoothie de luxe

Smoothie de luxe

Lang dag og to turer!

Etter å ha plassert prinsessen trygt i barnehagen, og min egen yngstemann forholdsvis trygt på jobb, var det tid for dagens første tur. Ja, jeg hadde nemlig lovet Maika at på denne vakre dagen, da skulle hun og jeg også ut i skogen. Et løfte er et løfte, og gjelder både menneske og hund. Eller omvendt.

Første tur gikk til snusteinen med Bonogutten. For spesielt interesserte kan jeg fortelle at man da går tidligere nevnte runde, men bare halvveis. Man snur ved snusteinen, og det er viktig å snu akkurat der, ikke et skritt tidligere. Da kan det gå rent galt. Man kan saktens gå et par skritt videre, men aldri snu før snusteinen. Tenker alle skjønner det nå. Neida, man har da ikke noen form for tvangstanker. Overhodet ikke. Man tar bare ikke sjanser…tenk!

Damen var for øvrig kledd som en skikkelig «lady of the manor» i dag. Tweedskjørt, ullgenser og joggesko. Egentlig skulle det vel vært skikkelige gummistøvler på bena, og skaut på hodet, men man kjører sin egen stil…

Vel, turen gikk godt, og vi kom vel hjem. Hunden fornøyd, og mor på vei ut døra omtrent før hun kom inn. Man hadde en avtale som inkluderte sushi før neste tur. Skal si det smakte!

Så var det Maika’s tur. Ingen er mer takknemlig for å komme på tur enn Maika. Hele kroppen viser hvor glad hun er, hun smiler og klarer ikke stå stille et sekund. Man må elske den fillebikkja! Siden mor (som nå ikke lenger var mor men farmor) trengte litt miljøforandring, kjørte vi glade mot Jypleviktangen. Vi ville ikke gå langt, neida, ikke helt ned til selveste Jyplevika. Alt for langt for en stakkars gammel dame som egentlig allerede var ganske sliten. Så er det nå sånn da, at skogen der ute er vakker, sola skinner og hunden er glad. Så går man litt til og litt til, og da kan man like godt gå til Rognsåsen, for der er også vakkert. Det er mer enn vakkert i grunnen, når skogen åpner seg og sjøen ligger blå og mektig under en. Sånn føles det i alle fall, når en står og skuer utover.

Vi bestemte oss like godt for å rusle litt videre. Som tenkt så gjort, Maika var ivrig, farmor’n trengte ikke be henne to ganger. Neida! Fra rusling til rask trasking på et øyeblikk, og nå gikk det nedover. Det er ikke lett å med ivrig hund og bratt nedover for farmødre, man følger på med hjertet i halsen. Plutselig kom vi til en trapp! En trapp i skogen er ikke dagligdags, men vi kom oss ned alle trinnene med alle lemmer i behold begge to. Merkelig, man kan ikke huske denne trappen fra tidligere besøk, var man på halvville veier mon tro? Igjen? Blå malingflekker på trær ble fulgt, så en oppmerket sti fulgte vi, det var sikkert! Snu? Pytt nei! Så gikk da hund og farmor-til-hund med mot i brystet videre, og farmor’n skjønte snart at hun ikke ante hvor hun var. Det gikk stadig nedover, fra trapp til tykke blå tau med strategisk plasserte knuter for støtte og hjelp. Og hjelp trengtes! Hu hei, hvor det gikk…nedover. Fra tau til kjetting, og den gamle tobente takket ivrige sjeler som hadde tenkt at noen ville trenge assistanse på slik en vill ferd…

Da plutselig fikk man se et skjønt skue der nede. Det var steinstranda vår jo! Der vi dro med unger og bikkjer for å bade i fjor sommer. En må velge steinete, ensomme strender med våre bikkjer i blant, en er faktisk uendelig takknemlig når en oppdager et slikt sted som steinstranda vår. Da visste farmor hvor hun var, og da kunne hun rekke å hente prinsessen i barnehagen i tide. Lykken var stor, vi var ikke såå langt fra bilen, Oppløftet kom vi oss til bunns med nød og neppe. Videre gjennom et vidunderlig teppe av hvite og blå veiser, så forbi frukttrærne med det grønne nettinggjerdet, og opp gjennom skogen i raskt tempo. Skal si vi begge var glade for å skimte Miss Ruby (kjøretøyet heter faktisk det) gjennom furustammene!

Lurer på å ta det litt rolig i morgen…

Er du ferdig snart? Jeg vil gå, ikke sitte her å posere...

Er du ferdig snart? Jeg vil gå, ikke sitte her å posere…

Rognstranda

Rognstranda

Ut mot havet!

Ut mot havet!

Mystisk trapp i skogen

Mystisk trapp i skogen

Kjettingrekkverk for ustø gammel dame...

Kjettingrekkverk for ustø gammel dame…