Jeg hadde tenkt…

Jeg hadde tenkt  å skrive om så mye denne uka, men har jeg gjort det? Nei!

Jeg hadde tenkt å skrive om den dagen jeg hadde så lyst til å plukke liljekonvaller. Så lyst at Bono og jeg kjørte forbi avkjøringen til Jyplevika og parkerte langs veien lenger borte. Der er det en liten sti uten altfor mye mennesketrafikk. Faktum er at jeg aldri har møtt noen der. Akkurat som alle veier fører til Rom (i Kenya fører alle veier til Kitui), så følger de fleste stier langs kysten i Bamble til Jyplevika. Så langt hadde ikke vi tenkt oss på jakt etter konvaller, men vi gikk så langt som til Steinstranda (som egentlig av lokalbefolkningen er døpt Steinvika, men det vil jeg ikke tenke på).

Jeg hadde tenkt å fortelle at stien gjennom skogen er utrolig vakker, og umulig å beskrive. Når man har gått en liten stund, åpner alt seg og sjøen ligger framfor en som en åpenbaring av blått. Så går en videre, ned trapper (en hadde 80 trinn…), opp bratte bakker og innimellom bare bortover rett og slett. Stien slynger seg gjennom furutrær, med et hav av liljekonvaller på en side, og et hav av vann på den andre.

Jeg hadde også tenkt å si at menneskene en møter her (iallefall tidlig på formiddagen) er på ens egen gamle alder, kanskje litt eldre. Alle er hyggelige og liker hunder! Stor fordel!

Når skogen åpner seg...

Når skogen åpner seg…

Himmel på jord

Himmel på jord

Advarsel på opptil flere språk!

Advarsel på opptil flere språk!

Steinstranda alias Steinvika!

Steinstranda alias Steinvika!

Fly, fly Maria!

Fly, fly Maria!

En bukett med duft...

En bukett med duft…

Jeg hadde tenkt å fortelle om den dagen Kenya endelig hoppet av fri vilje ut i Asdalvann. Hun hadde så fryktelig lyst! Onkel Bono hev seg som vanlig etter alle pinner som ble kastet, og som vanlig sto Kenya og ventet på ham for å overta pinnen så fort han satte labben nær land. Dette til glede for den unge vovsen, sikkert til stor ergrelse for den eldre hundemannen. Jeg er helt sikker på at Bono tenkte: «Kan ikke den fillebikkja svømme etter sine egne pinner?»

Jeg hadde tenkt å fortelle at etter å ha stått på bredden med forlabbene i vann og riktig lengtet etter å følge onkel Bono, klarte hun endelig å legge på svøm. Med mye plask og andre lyder svømte hun stolt som en hane utover mot pinnen. Like stolt var hun da hun kom inn, og det var jammen de to tobeinte også. Aner ikke hva Bono tenkte, men jeg er rimelig sikker på at han er fornøyd med å få en svømmevenn!

Finn din egen pinne!

Finn din egen pinne!

Jeg tør ikke, jeg tør ikke...

Jeg tør ikke, jeg tør ikke…

Se jeg svømmer!

Se jeg svømmer!

Plaske, plaske...

Plaske, plaske…

Så hadde jeg altså tenkt å fortelle at lille Oscar’s hentesett er ferdig. Vi får håpe lille Oscar virkelig er litt liten, ellers tror jeg den dressen kun passer en ukes tid. Den passet bra til Rosa…

Rosa i lille Oscar's nye dress.

Rosa i lille Oscar’s nye dress.

Jeg hadde tenkt å fortelle at prinsessen har vært på nytt overnattingsbesøk, med bad og jentemiddag. I går, på selveste pinseaften var det farmor som fikk middag hos prinsessen. Det var koselig det!

Fiskemiddag er smaskens!

Farmor’n blir glad når hun får fiskemiddag!

Reklamer

Tur på tur!

Pannekakeprinsessen!

Pannekakeprinsessen!

To ganger denne uka har pannekakeprinsessen vært på overnattingsbesøk!

Regneværstur og følesegriktigdårligtur har ellers preget noen av dagene. Tilogmed Kenya følte regn og kulde da vi var ute sammen, og ble kliss våte sammen. Hele hunden fortalte oss at nok er nok, jeg vil hjem til teppet mitt!

Bono og jeg trasket nedre veien en dag da mor kun kom seg av gårde fordi hun følte presset fra brune øyne som fulgte henne hvor hun sto og gikk (vel mest satt). Det var vel verdt slitet da et rådyr plutselig danset over stien rett foran oss! Vi ble stående som fjetret både hund og mor. Disse vakre skogens beboere som så grasiøst og stille beveger seg gjennom lyng og trær. Lykke å treffe på (når man kun har Bonogutten med seg)…Tenk om en hadde hatt kameraet klart!

I går var vi på langtur igjen, i farta begge to! Vi startet på runda, svingte ned mot Herre og fortsatte første sti inn i skogen. Tenker alle forstår hvor vi var på vei? Uansett er det en nydelig sti oppover mot det fineste blåbærstedet vårt, og ned igjen gjennom trollskog og sånt. Ingen elg ble påtruffet, kun hestespor ble observert. Det er alltid hyggelig!

Etter å ha kommet oss ut av skogen, svingte vi til høyre for å fullføre den gamle gode runda vår. Det ble mange gode bad på hunden, og en bukett hvitveis på mennesket. En pose hestebæsj ble plukket og senere glemt langs veien, mulig til glede for andre roser enn mine egne, eller så finner vi den igjen en vakker dag. Vi traff på verdens søteste elghundvalp som nylig må ha lært å bjeffe, for den bjeffet de nusseligste bjeff som medbrakte eier på ingen måte var i stand til å stanse!

Som vanlig bar det hjem til mat for sultne kropper!

Man tror det blir masse blåbær i år! Jippi!

Man tror det blir masse blåbær i år! Jippi!

Må liksom ha med et bilde av hunden...

Må liksom ha med et bilde av hunden…

Bevis på at noen har vært her før...

Bevis på at noen har vært her før…

På rett vei...igjen...

På rett vei…igjen…

Her koser noen seg, man har observert tomme vinflasker i fortiden...

Her koser noen seg, man har observert tomme vinflasker i fortiden…

Spøkelseshus og Prinsessebesøk

Gårdagens tur foreløp uten drama, den var kun slitsom fordi begge voffer hadde lange orange bånd på, og på smale stier fungerer det heller dårlig. Over og ut med den turen.

I dag tok vi turen til spøkelseshuset. Ungdommen syntes vi hadde slitt for lite i går, så i dag var det tempo for alle pengene. Moder’n hang som vanlig litt etter, men forsøkte nå etter beste evne å forbrenne kalorier på høyt nivå. Om det lykkes er vanskelig å si, spesielt siden hun hev i seg sjokoladekake før avgang.

Trist med dette spøkelseshuset vårt forresten. Trist fordi det er borte. Brent til grunnen, både hus og låve. Vi har gått og ridd denne veien i årevis, og alltid grunnet over historien bak denne lille, forlatte gården. Hvem har bodd her, hvorfor bryr ingen seg om huset, og tenk om vi kunne bodd her. Noen må da engang ha elsket dette lille hvite huset, noen må ha ledd og grått her. Elsket og lengtet. Levd. Så trist når alt blir borte. Et liv på et vis, er borte. Ingen minner. Kun ruiner.

Spøkelseshuset vårt er borte...

Spøkelseshuset vårt er borte…

Låven i ruiner :-(

Låven er også borte…

Heldigvis var det litt mer liv oppe i bakken. Biene hadde tydeligvis våknet for sesongen. De svinset og svanset rundt omkring, og det summet koselig av sommer.

Livlige bier

Livlige bier

Ennå litt lenger oppe fant vi nye sår i skogen. Det gjorde oss litt triste igjen, og vi avgjorde at det antakelig her den berømte nye veien skal gå. Natur må vike for framskritt atter en gang. Dersom en diger ny vei kan regnes som framskritt…

Kommer veien her?

Kommer veien her?

Ja, ja livet går sin gang, og vi sprintet (fremdeles i mosjonsmodus) hjem med fornøyde bikkjer.

Utpå ettermiddagen fikk man besøk av prinsessen, hun skulle overnatte. Pappa skulle på middag, og mamma skulle lære militærkirurgi i Oslo et sted. Oppmøte klokka 07.00 for utdeling av uniform. Lurer på om de visste at hun er ganske gravid?

Kjekt å ha sin egen prinsesse! Akkurat nå sover hun søtt i farmors seng. Utrolig nok har hun ikke forlangt pasta i dag! Merkelig, kan ikke huske sist hennes høyhet ikke ville ha pasta hos farmor, det hører liksom med. I dag ble det pannekaker, det hadde hun bestemt seg for før hun kom. Ja, hvorfor ikke, kan hende har den unge damen funnet ut at forandring fryder tross alt?

Før hun la seg (med farmor’n sin må vite), puttet hun Rosa til sengs i vuggen. Vi synes begge det var litt rart at Rosa ikke ville gråte selv om hun fikk nye batterier, men Rosa bare lo og lagde små sovelyder. Håper bare ikke Rosa våkner i natt og gråter, det har skjedd før…og det er ganske nifst.

Vi rakk også å lese opptil flere bøker. Det er godt noen ganger å sitte sånn med en søvnig prinsesse i armkroken, og få et kyss eller flere til godnatt. Nå gjelder det bare å komme seg opp i tide til barnehagelevering!

Dukkemamma'n

Dukkemamma’n