Brigflatts med mer…

Vi fikk puttet masse inn i siste dagen vår i Sedbergh. Fra engelsk frokost til «Fish&chips». Fra kuer til griser. Fra tur til Brigflatts til nyoppdagelse av golfbanen…

Reklamer

The Howgill Fells

Vi skulle til Hawes, det var markedsdag der, og en buss skulle ta oss både fram og tilbake. Det kom ingen buss, bare en vennlig sjel som opplyste oss om at man ventet forgjeves. Ingen buss til Hawes lenger, ingen tok den likevel…ja, ja…

Vi tok det med godt humør og nye planer «right away»! Sola skinte og høyden ventet. Nå ville man på fjelltur! Siden man plutselig hadde fått uendelig god tid uten noe som helst press, ruslet vi innom postkontor, godtebutikk og andre utsalg. Venninnen er glad i kort, og kort finnes overalt i vår lille by. Selv er man glad i barnebarn, og barnebarn trenger mye rart, det skjønner man på en slik mini handletur gjennom byens gater.

Etter innkjøp av litt av hvert, deriblant kjeks, frukt og brukt puslespill (i bruktbutikken ble det for øvrig et hyggelig gjensyn med en av kirkens damer fra søndag), bar det hjem for skifte av klær og nistepakking.

Så ar man i gang. Den hofteopererte var fryktelig spent på om hun dette året skulle nå toppen av Winder, og det gikk! Opp kom man. Skjelven i bena, svett og rød i fjeset som en av de tomatene man hadde på nista, men svært lykkelig! Nista kom fram, den ble nytt etter alle kunstens regler, og så la man seg takknemlig rett ut på ryggen for en fortjent hvil.

Etter en god rast gikk ferden til venstre over Winder og langt, langt nedover før man snudde for å nå Longbank Farm og iskremen som lages der. Så lang runde hadde man aldri før trasket, og innimellom lurte man på hvordan isen skulle nåes, men stien var riktig og godene ble nådd. Riktignok lurte venninnen litt på hvor trygg denne iskremen var å innta da vi sto ved porten til gården. Om noen har gått her før, forståes det nok hvorfor…

Denne dagen når man fulgte isskiltene besto hindringene ikke bare av port på port, men også av sauenes etterlatenskaper og sauene selv. Midt i den siste innhegningen, omringet av sauer, sto en erkeengelsk eldre herremann av arten bonde. Han hadde ikke veldig god hørsel (breking fra utallige sauer hjalp ikke), men til slutt fikk vi formidlet vårt ønske om is. Ikke godt å vite om veien til målet faktisk skal gå gjennom sauer. Han spurte oss om vi var redde for sauer, hvorpå vi straks forsikret ham om at vi elsket sauer! Så loste han oss som en skikkelig engelsk gentleman gjennom grindene, og ble med oss ut den siste for en aldri så liten prat. Det var «dosing» som foregikk, fikk vi vite. Vår trivelige gentleman forklarte at det var for å forhindre larver og allskens slike ubehageligheter. Vi trodde ham.

Heldigvis hadde han hjelp av en flittig ung mann, og hans like flittige kone som var iskremselger denne dagen, egentlig denne uka. Sønnen var nemlig reist på ferie og hadde overlatt gård og stell til sine snille foreldre. Hustruen var som sin mann av den trivelige sorten, og isen ble brakt oss med gode smil og vennlige ord.

Vi nøt desserten og kom oss slitne og fornøyde hjem!

Windermere og Bowness on Windermere!

Det er lykke å våkne i Sedbergh, ennå større lykke å våkne til sol i Sedbergh. Det var så man sprudlet av pågangsmot for dagen! Og vi skulle til Windermere og Bowness on Windermere!

Man hadde alvorlige planer om å introdusere Beatrix Potter for venninnen, men grunnet en overveldende mengde turister østfra, høyt støynivå og rester etter grisete (men selvsagt supersøte barn), måtte denne planen oppgis med sorg i hjertet.

I stedet tok vi turen til vannet og alle fuglene. Vi jobbet oss gjennom butikker med all slags fristende saker og ting, vi fant varm sjokolade med både marshmallows og krem og vi spiste suppe…igjen… Vi var innom et kunstgalleri hvor vi ble «pålagt» og velge et bilde som favoritt. Navn på bilde og kunstner skulle skrives ned på en lapp, og lappen puttes i en boks. Riktig høytidelig og alvorlig var det. Venninnen tok oppdraget seriøst og tryglet seg til å få velge seg et bilde til. Gallerimannen skjønte vel fort hvor umulig det ville være å nekte (han gjorde et godt forsøk), og ga seg rimelig fort for overmakten. En lykkelig venninne fikk ennå en lapp og det ble nok en rusletur gjennom vakker kunst. Vi var enige om at vår favorittmaler heter Jane (med glemt etternavn), og hun maler nydelige akvareller…

Det ble benyttet buss som transport om morgenen (bytte i Kendal), turen «hjem» gikk med tog og taxi. Det var en heldig dag regnmessig, man var i et tog eller under et tak når de verste bygene ramlet ned fra himmelen. Solstrålene ble nemlig store deler av dagen avbrutt av regndråper. Men…her har vært altfor tørt, bøndene er lykkelige for hver eneste dråpe (inntil faren for flom tar over faren for tørke antakelig)…her er nemlig mye vær…

Vel hjemme, etter en hvil og litt yatzyspill, ble venninnen invitert med på en kirkegårdstur. Hun takket ja på flekken, kirkegårder er en favoritt! Det ble en hyggelig kveldstur uten regn. Kirkegården er som engelske kirkegårder flest, en blanding av nytt og gammelt? Man merket seg uventede mengder av kunstige blomster av mer eller mindre god kvalitet, om det nå finnes god kvalitet når det gjelder plast- eller silkeblomster.

Til stor skuffelse for den ene vandreren var puben stengt da man kom så langt, men slik er nå engang livet. Den andre vandreren synes nok i grunnen det var helt greit…og en kan ikke gjøre alle til lags…

Wicken og Deanshanger

Etter onsdagens heldige utflukt til Akeley, bestemte vi oss overmodige for å prøve å nå nye mål torsdag. Etter en grundig undersøkelse av kartet, var planen klar. Til min fryd finnes det nemlig et detaljert kart over området i hytta. Jeg liker kart, kart er bra. Etter å studert flere ganger nevnte kart nøye, fant jeg ut at vi kunne jo gå til Wicken! Og fra Wicken var det slett ikke langt å gå til Deanshanger! Terese er aldri vanskelig å be, så hun ble lykkelig med på planen. La meg med en gang si at jeg tok bilde av kartet, så vi skulle ha noe å orientere oss etter, dersom det skulle være behov. Skjønt det hjalp ikke stort etterhvert, mobilen min var raskere enn tenkt tømt for strøm. Vel, det var en god idé?

På vei...

På vei…

Vi gikk feil en liten gang, men det gjorde ingenting. Etter å ha spurt en hyggelig mann, som ikke visste mer enn oss, men som var mer enn normalt bekymret for veivalget vårt, tok vi sjansen og tok veien gjennom skogen. En halvtimes skog, og vi sto foran jorder så langt øye kunne se. Dette så ikke bra ut. Vi bestemte oss for å rusle langs jordet til nærmeste sving, og se hva som ville møte oss der. Akkurat i det vi lurte på å gi opp og snu, fikk vi øye på et menneske i det fjerne. Mennesker gir alltid nytt håp. Mennesker som forhåpentligvis vet hvor de er, og kan lede oss to så ofte bortkomne kvinnemennesker på rett vei. Dette menneske kunne. Det viste seg at hun kunne enkelt som bare det føre oss i retning, nemlig mot Wicken. Og hun hadde to hunder. Hvilket betyr hjelp óg slikk. Sånt liker vi godt.

Uten problemer ankom vi Wicken, og her var det meget å se og oppleve. Vi fant ingen pub, eller vi fant, men den var stengt som bare det. Merkelig?

Vi fant en okse! En helt ordentlig, nydelig, rød okse med pannelugg og ekstra lange horn. Jeg forelsket meg sporeneks. Vi var først litt bekymret for å åpne en grind, gå inn til en okse (public footpath gikk faktisk gjennom «hans» område), liste oss langs gjerdet, for deretter gå gjennom en ny grind. Spennende som bare det! Det gikk helt bra, og jeg lurer på om han kan ha vært fetteren til Ferdinand, eller noe sånt…

20121004_120526Vi så Wicken Manor, som var veldig fint, og tilogmed hadde en fontene i hagen. Det hørte en katt til huset også, en søt og kosete katt. Ikke rart turene våre blir lange og lenger enn lange.

En katt!

En katt!

Vi besøkte kirkegården. Kirken var vakker (og stengt med hengelås). Kirkegården var velstelt her og der, med ikke få gamle gravsteiner. Et gravsted måtte vi ta bilde av, av den gode grunn at vi aldri har sett noe liknende. Det så rett og slett ut som en kjempestor halloweendekorasjon. Ikke pent sagt (skrevet), men faktisk sant.

Happy Halloween gravstøtter!

Happy Halloween gravstøtter!

Vi fant en like kjempestor benk, hvor vi hvilte bena før vi trasket videre mot Deanshanger. En engelsk mil skulle vi da klare? Det gjorde vi, og denne landsbyen hadde både Sparbutikk, postkontor, en herlig ridgeback jente og TO puber. Vi inntok lunsj, hvilte oss en smule, for derettter å sette kursen tilbake. 

Tilbake kom vi, med slitne ben og lengsel etter te og crumpets. Smakte smaskens! Ble ikke noe tur med Jessie i kveld, etter 6 timer på tur var vi totalt uslitte begge to. Hviledag i morgen. Helt sikkert.

Må bare få med at i løpet av to dager har vi vært innom Buckinghamshire (vel det er jo der vi «bor»), Cambridgeshire og Northhamtonshire! Weird…

Warwick

Fredag sa vi farvel til Sedberg. Vi ville nesten ikke forlate «puben» vår, og vi lovet på tro og ære å sende postkort til ham og henne. Det vil si pubvert med kjæreste. En norsk sau (under sterke protester egentlig fra verten selv) til ham, hva hun ville ha tror jeg skal forbli usagt. Vi var på beina grytidlig neste morgen, for å rekke vårt tidlige tog til neste mål.

Med baggasje oppover ørene, var det et lykkens øyeblikk å se Mark (min gode, gode venn) på stasjonen i Warwick. Etter å ha stappet sakene våre inn på The Black Horse Inn, bar det videre for å hilse på Nessie. Nessie som er verdens søteste bissevov av rasen…vel mest staffordshire bull terrier. Vakker, vakker pels med et hint av blått! Helt sant.

Nessie

Så var det klart for sightseeing. For å få denne unna raskest mulig tok Mark oss med til St. Mary’s kirke, hvor vi klatret oppover i sånn omtrent en time (ok, ganske overdrevet, men det var utrolig bratt, med utrolig mange trinn). Uansett, fra toppen så vi alt vi trengte å se. Fra racerbanen til slottet, eller omvendt! Resten tror jeg vi kaller pubrundesightseeing eller noe i den dur. Utrolig hyggelig var det iallefall. Vi avsluttet med indisk takeaway, etter en koselig rusletur med Nessie i parken. Neste dag ble det søndagslunsj på en pub som vår utrolig omtenksomme Mark hadde valgt ut etter grundige undersøkelser på nettet. Puben serverte ikke bare mat for oss «vanlige» men også en nydelig nøttestek for vegetarianeren i blant oss, altså Terese. Mette i magene av stek og dessert, trasket vi glade i vei til neste pub. The New Bowling Green, Marks yndlingspub, og åstedet for vår siste pint med vår engelske gentleman. Trist og mere trist, men neste dag skulle vi videre til Lillingstone Lovell og Mark skulle av gårde til Norfolk, så avskjedens time var kommet. 

The New Bowling Green

Mark gikk sin vei, og vi tok oss litt tid i Warwicks gater. Vi besøkte en bedårende liten hage, liggende så og si under Warwick Castle, og vi rakk å se borgen…utenfra. Vi var uansett skjønt enige om at denne byen, ja den likte vi. Med sine kirker, borger og hus i tudorstil, er den rett og slett uimotståelig.  

Jeg vil tilbake til Warwick!

The Mill Garden

Ut i det blå!

Den siste turen vår fra Sedbergh, skulle gått til Ravenglass ute ved kysten. Vi skulle sett ugler og slott, vi skulle sett havet! Fra Englands kyst! Slik skulle det ikke gå. Vi fant etterhvert ut at det ville tatt veldig lang tid å komme seg ut mot havet uten bil. Det ville gå båder vinter og vår innen vi var framme…og ikke minst tilbake. Så vi måtte oppgi vår flotte plan, og finne på noe annet i stedet. Av sted ville vi uansett.

Etter å ha studert kartet til øyet ble stort og vått (eller noe liknende), ble vi enige om å prøve oss på en annen liten landsby langs kysten, bare en del nærmere. Vi bestemte oss for Ravenstown, det var liksom nesten samme navnet i det minste.

Tidlig torsdag morgen sto vi forventningsfulle utenfor biblioteketet for å vente på bussen. Kendal og rutebilstasjonen var målet, og trøtte og kaffetørste kom vi oss så langt. Som vanlig var vi ikke godt forberedt, men gikk ut fra at veien (bokstavelig talt) ville bli til mens vi gikk. Gikk gjorde vi, fram og tilbake over gata, for å forsøke å finne en sørgående buss. Det fant vi, men den gikk ikke den dagen, og den andre vi fant gikk langt ut på formiddagen. Fillern! Skulle vi ikke komme oss på tur? 

En smule nedslåtte, og ikke fullt så optimistiske trasket vi for siste gang veien for å få oss en tiltrengt kaffe fra «Tony’s Snacks». Tony viste seg å være en overraskende hjelpsom kar, som så på oss med alvorlige øyne, mens hans rett og slett sa: «You look lost?!». Vi falt selvsagt straks sammen, og tilsto vår ulykke. Mens han forsynte oss med kaffe (jeg forsynte meg selv med en sjokolademuffins, såpass mente jeg å fortjene etter en uvanlig nedstemmende morgen), hørte han på vårt ønske om å oppleve Englands kyst. Det viste seg at Tony slett ikke var enig i at havet og kystlinjen var den ulitmate opplevelse av hans Cumbria. Vi oppholdt oss tross alt i Lake District, og da er ikke hav det man bør ønske seg. Nei, det er innsjøer. Selvsagt.

Etter en rolig diskusjon, med oss, men mest av alt med en annen kunde over hodene våre, ble det raskt bestemt at beste by å besøke var Keswick! De sendte oss av gårde med glohet kaffe i isoporkopper mot bussen som faktisk akkurat da ville av gårde mot nettopp Keswick. Mens de informerte oss saklig om at dersom vi betalte £10, kunne vi hoppe av og på bussen hele dagen. Med andre ord kunne vi besøke ennå flere byer! Hvilket vi gjorde. Tilbake til glohet kaffe i isoporkopper, særlig de med plastlokk uten «drikkehull». Ikke ta de med på rullende busser. Bare et råd…

Uansett, kaffe eller ikke kaffe, vi startet med Keswick.

Keswick, hvor det var (vel er) en vidunderlig sjokoladebutikk. Vi gikk oss vill i sjokolade med alt mulig slags tilbehør, fra whisky til teddybjørner. 

Ambleside, hvor vi traff på den søteste, tykke kirke vi noen gang har sett. Det var også her vi fant ut at noen har hatt den brilliante ideén å skape Pimms for vinterbruk. Fabelaktig!

Windermere (andregangs besøk her), hvor vi stappet i oss nydelig indisk middagsmat. Tror jeg glemmer å fortelle at Windermere mest av alt er den største innsjøen i Lake District. Nå er det fortalt!

Så bar det med toget hjem til senga og hvile! Another day in Paradise…

Dette lille innlegg er skrevet søndag 30 september, og i morgen er vi på farta til Lillingstone Lovell. Av den grunn blir mine memoarer angående Warwick, hvor vi akkurat nå oppholder oss, ikke publisert på en ganske lang uke. Minst!

Lancaster

Lancaster var en by vi ikke hadde tenkt å besøke, sikkert fordi vi ikke helt hadde skjønt at den ligger så nære oss. Da vi forsto at den var kun ett stoppested fra Oxenholme, ja da bar det ivei! På Fredag var det vel? I utgangspunktet hadde jeg ikke noe forhold til byen, og det må jeg med skam bekjenne at jeg fortsatt ikke har. Den var ok, tross alt er den engelsk som bare det. Men…som Terese sa: «Den er så upersonlig». Og det var den.

Musikanter

På tross av en del fin arkitektur, og et koselig slags torv  (med godt voksne gatemusikanter), så klarte jeg ikke å falle for Lancaster. Nå ja, ingen grunn til dyp depresjon, for byen har nemlig en borg! En borg redder mye, det skal sies.  Borgen reddet dagen for oss. En hyggelig English Gentleman ga oss en guidet tur på en drøy time, og vi fant ut at borgen egentlig er mest av alt et fengsel!   Med rettsaler og det hele. Vi så faktisk parykkledde advokater vimse rundt i sorte kapper. Det er jammen ikke hver dag!  Det vil si den har vært fengsel til og fra, og er på slutten av sin fengselkarriere nå.

Vi tok turen ned til den eldste delen av borgen (den er bygd på både her og der, og til alle tider virket det som), fikk en innføring i fangenskap for lenge siden, og prøvde å bli innelukket i en bitteliten celle. Wow, glad man lever her og nå!

Les mer: Lancaster Castle

Må vel også få med at det i år er 400 hundre år siden  The Lancashire Witches, og det kunne jeg jo skrive side opp og side ned om, men skal la være.

Vi forlot Lancaster etter vår vanlige te, denne gangen rett og slett på Café Nero, fornøyde som bare det!

Lancaster Castle