Wicken og Deanshanger

Etter onsdagens heldige utflukt til Akeley, bestemte vi oss overmodige for å prøve å nå nye mål torsdag. Etter en grundig undersøkelse av kartet, var planen klar. Til min fryd finnes det nemlig et detaljert kart over området i hytta. Jeg liker kart, kart er bra. Etter å studert flere ganger nevnte kart nøye, fant jeg ut at vi kunne jo gå til Wicken! Og fra Wicken var det slett ikke langt å gå til Deanshanger! Terese er aldri vanskelig å be, så hun ble lykkelig med på planen. La meg med en gang si at jeg tok bilde av kartet, så vi skulle ha noe å orientere oss etter, dersom det skulle være behov. Skjønt det hjalp ikke stort etterhvert, mobilen min var raskere enn tenkt tømt for strøm. Vel, det var en god idé?

På vei...

På vei…

Vi gikk feil en liten gang, men det gjorde ingenting. Etter å ha spurt en hyggelig mann, som ikke visste mer enn oss, men som var mer enn normalt bekymret for veivalget vårt, tok vi sjansen og tok veien gjennom skogen. En halvtimes skog, og vi sto foran jorder så langt øye kunne se. Dette så ikke bra ut. Vi bestemte oss for å rusle langs jordet til nærmeste sving, og se hva som ville møte oss der. Akkurat i det vi lurte på å gi opp og snu, fikk vi øye på et menneske i det fjerne. Mennesker gir alltid nytt håp. Mennesker som forhåpentligvis vet hvor de er, og kan lede oss to så ofte bortkomne kvinnemennesker på rett vei. Dette menneske kunne. Det viste seg at hun kunne enkelt som bare det føre oss i retning, nemlig mot Wicken. Og hun hadde to hunder. Hvilket betyr hjelp óg slikk. Sånt liker vi godt.

Uten problemer ankom vi Wicken, og her var det meget å se og oppleve. Vi fant ingen pub, eller vi fant, men den var stengt som bare det. Merkelig?

Vi fant en okse! En helt ordentlig, nydelig, rød okse med pannelugg og ekstra lange horn. Jeg forelsket meg sporeneks. Vi var først litt bekymret for å åpne en grind, gå inn til en okse (public footpath gikk faktisk gjennom «hans» område), liste oss langs gjerdet, for deretter gå gjennom en ny grind. Spennende som bare det! Det gikk helt bra, og jeg lurer på om han kan ha vært fetteren til Ferdinand, eller noe sånt…

20121004_120526Vi så Wicken Manor, som var veldig fint, og tilogmed hadde en fontene i hagen. Det hørte en katt til huset også, en søt og kosete katt. Ikke rart turene våre blir lange og lenger enn lange.

En katt!

En katt!

Vi besøkte kirkegården. Kirken var vakker (og stengt med hengelås). Kirkegården var velstelt her og der, med ikke få gamle gravsteiner. Et gravsted måtte vi ta bilde av, av den gode grunn at vi aldri har sett noe liknende. Det så rett og slett ut som en kjempestor halloweendekorasjon. Ikke pent sagt (skrevet), men faktisk sant.

Happy Halloween gravstøtter!

Happy Halloween gravstøtter!

Vi fant en like kjempestor benk, hvor vi hvilte bena før vi trasket videre mot Deanshanger. En engelsk mil skulle vi da klare? Det gjorde vi, og denne landsbyen hadde både Sparbutikk, postkontor, en herlig ridgeback jente og TO puber. Vi inntok lunsj, hvilte oss en smule, for derettter å sette kursen tilbake. 

Tilbake kom vi, med slitne ben og lengsel etter te og crumpets. Smakte smaskens! Ble ikke noe tur med Jessie i kveld, etter 6 timer på tur var vi totalt uslitte begge to. Hviledag i morgen. Helt sikkert.

Må bare få med at i løpet av to dager har vi vært innom Buckinghamshire (vel det er jo der vi «bor»), Cambridgeshire og Northhamtonshire! Weird…

Reklamer

Warwick

Fredag sa vi farvel til Sedberg. Vi ville nesten ikke forlate «puben» vår, og vi lovet på tro og ære å sende postkort til ham og henne. Det vil si pubvert med kjæreste. En norsk sau (under sterke protester egentlig fra verten selv) til ham, hva hun ville ha tror jeg skal forbli usagt. Vi var på beina grytidlig neste morgen, for å rekke vårt tidlige tog til neste mål.

Med baggasje oppover ørene, var det et lykkens øyeblikk å se Mark (min gode, gode venn) på stasjonen i Warwick. Etter å ha stappet sakene våre inn på The Black Horse Inn, bar det videre for å hilse på Nessie. Nessie som er verdens søteste bissevov av rasen…vel mest staffordshire bull terrier. Vakker, vakker pels med et hint av blått! Helt sant.

Nessie

Så var det klart for sightseeing. For å få denne unna raskest mulig tok Mark oss med til St. Mary’s kirke, hvor vi klatret oppover i sånn omtrent en time (ok, ganske overdrevet, men det var utrolig bratt, med utrolig mange trinn). Uansett, fra toppen så vi alt vi trengte å se. Fra racerbanen til slottet, eller omvendt! Resten tror jeg vi kaller pubrundesightseeing eller noe i den dur. Utrolig hyggelig var det iallefall. Vi avsluttet med indisk takeaway, etter en koselig rusletur med Nessie i parken. Neste dag ble det søndagslunsj på en pub som vår utrolig omtenksomme Mark hadde valgt ut etter grundige undersøkelser på nettet. Puben serverte ikke bare mat for oss «vanlige» men også en nydelig nøttestek for vegetarianeren i blant oss, altså Terese. Mette i magene av stek og dessert, trasket vi glade i vei til neste pub. The New Bowling Green, Marks yndlingspub, og åstedet for vår siste pint med vår engelske gentleman. Trist og mere trist, men neste dag skulle vi videre til Lillingstone Lovell og Mark skulle av gårde til Norfolk, så avskjedens time var kommet. 

The New Bowling Green

Mark gikk sin vei, og vi tok oss litt tid i Warwicks gater. Vi besøkte en bedårende liten hage, liggende så og si under Warwick Castle, og vi rakk å se borgen…utenfra. Vi var uansett skjønt enige om at denne byen, ja den likte vi. Med sine kirker, borger og hus i tudorstil, er den rett og slett uimotståelig.  

Jeg vil tilbake til Warwick!

The Mill Garden

Ut i det blå!

Den siste turen vår fra Sedbergh, skulle gått til Ravenglass ute ved kysten. Vi skulle sett ugler og slott, vi skulle sett havet! Fra Englands kyst! Slik skulle det ikke gå. Vi fant etterhvert ut at det ville tatt veldig lang tid å komme seg ut mot havet uten bil. Det ville gå båder vinter og vår innen vi var framme…og ikke minst tilbake. Så vi måtte oppgi vår flotte plan, og finne på noe annet i stedet. Av sted ville vi uansett.

Etter å ha studert kartet til øyet ble stort og vått (eller noe liknende), ble vi enige om å prøve oss på en annen liten landsby langs kysten, bare en del nærmere. Vi bestemte oss for Ravenstown, det var liksom nesten samme navnet i det minste.

Tidlig torsdag morgen sto vi forventningsfulle utenfor biblioteketet for å vente på bussen. Kendal og rutebilstasjonen var målet, og trøtte og kaffetørste kom vi oss så langt. Som vanlig var vi ikke godt forberedt, men gikk ut fra at veien (bokstavelig talt) ville bli til mens vi gikk. Gikk gjorde vi, fram og tilbake over gata, for å forsøke å finne en sørgående buss. Det fant vi, men den gikk ikke den dagen, og den andre vi fant gikk langt ut på formiddagen. Fillern! Skulle vi ikke komme oss på tur? 

En smule nedslåtte, og ikke fullt så optimistiske trasket vi for siste gang veien for å få oss en tiltrengt kaffe fra «Tony’s Snacks». Tony viste seg å være en overraskende hjelpsom kar, som så på oss med alvorlige øyne, mens hans rett og slett sa: «You look lost?!». Vi falt selvsagt straks sammen, og tilsto vår ulykke. Mens han forsynte oss med kaffe (jeg forsynte meg selv med en sjokolademuffins, såpass mente jeg å fortjene etter en uvanlig nedstemmende morgen), hørte han på vårt ønske om å oppleve Englands kyst. Det viste seg at Tony slett ikke var enig i at havet og kystlinjen var den ulitmate opplevelse av hans Cumbria. Vi oppholdt oss tross alt i Lake District, og da er ikke hav det man bør ønske seg. Nei, det er innsjøer. Selvsagt.

Etter en rolig diskusjon, med oss, men mest av alt med en annen kunde over hodene våre, ble det raskt bestemt at beste by å besøke var Keswick! De sendte oss av gårde med glohet kaffe i isoporkopper mot bussen som faktisk akkurat da ville av gårde mot nettopp Keswick. Mens de informerte oss saklig om at dersom vi betalte £10, kunne vi hoppe av og på bussen hele dagen. Med andre ord kunne vi besøke ennå flere byer! Hvilket vi gjorde. Tilbake til glohet kaffe i isoporkopper, særlig de med plastlokk uten «drikkehull». Ikke ta de med på rullende busser. Bare et råd…

Uansett, kaffe eller ikke kaffe, vi startet med Keswick.

Keswick, hvor det var (vel er) en vidunderlig sjokoladebutikk. Vi gikk oss vill i sjokolade med alt mulig slags tilbehør, fra whisky til teddybjørner. 

Ambleside, hvor vi traff på den søteste, tykke kirke vi noen gang har sett. Det var også her vi fant ut at noen har hatt den brilliante ideén å skape Pimms for vinterbruk. Fabelaktig!

Windermere (andregangs besøk her), hvor vi stappet i oss nydelig indisk middagsmat. Tror jeg glemmer å fortelle at Windermere mest av alt er den største innsjøen i Lake District. Nå er det fortalt!

Så bar det med toget hjem til senga og hvile! Another day in Paradise…

Dette lille innlegg er skrevet søndag 30 september, og i morgen er vi på farta til Lillingstone Lovell. Av den grunn blir mine memoarer angående Warwick, hvor vi akkurat nå oppholder oss, ikke publisert på en ganske lang uke. Minst!

Lancaster

Lancaster var en by vi ikke hadde tenkt å besøke, sikkert fordi vi ikke helt hadde skjønt at den ligger så nære oss. Da vi forsto at den var kun ett stoppested fra Oxenholme, ja da bar det ivei! På Fredag var det vel? I utgangspunktet hadde jeg ikke noe forhold til byen, og det må jeg med skam bekjenne at jeg fortsatt ikke har. Den var ok, tross alt er den engelsk som bare det. Men…som Terese sa: «Den er så upersonlig». Og det var den.

Musikanter

På tross av en del fin arkitektur, og et koselig slags torv  (med godt voksne gatemusikanter), så klarte jeg ikke å falle for Lancaster. Nå ja, ingen grunn til dyp depresjon, for byen har nemlig en borg! En borg redder mye, det skal sies.  Borgen reddet dagen for oss. En hyggelig English Gentleman ga oss en guidet tur på en drøy time, og vi fant ut at borgen egentlig er mest av alt et fengsel!   Med rettsaler og det hele. Vi så faktisk parykkledde advokater vimse rundt i sorte kapper. Det er jammen ikke hver dag!  Det vil si den har vært fengsel til og fra, og er på slutten av sin fengselkarriere nå.

Vi tok turen ned til den eldste delen av borgen (den er bygd på både her og der, og til alle tider virket det som), fikk en innføring i fangenskap for lenge siden, og prøvde å bli innelukket i en bitteliten celle. Wow, glad man lever her og nå!

Les mer: Lancaster Castle

Må vel også få med at det i år er 400 hundre år siden  The Lancashire Witches, og det kunne jeg jo skrive side opp og side ned om, men skal la være.

Vi forlot Lancaster etter vår vanlige te, denne gangen rett og slett på Café Nero, fornøyde som bare det!

Lancaster Castle

På tur (merk ny tittel)

Vi tok en lang tur idag, hadde tenkt oss til «fjells», men det ble mer sauebeiter og heier, langs elver og gjennom grinder. Kom hjem med mot i blikket og friske kinn. Antakelig kommer vi til å se ut som brunbarkede sauebønder. Sier Terese… Vi tar en masse bilder, legger dem inn og oppdager at sauer egentlig er ganske like, det er en del landskap også. Umulig å gjengi opplevelsen av det hele. Så utrolig vakkert. Vi løper nedover grønne bakker, syngende som Julie Andrews. Vi spiser niste med beitende sauer. Vet egentlig folk hvor mange ulike vis man kan holde sauene trygt innenfor gjerdene? Det er grinder med ulike låser, (vi undrer oss virkelig over hvordan tykkere mennesker enn oss kommer gjennom disse «slusegrindene»). Man klatrer over ved hjelp av trappetrinn i tre, eller trappetrinn av stein innebygd i steingjerdene. Kan bare si at vi har lært en hel del idag angående sauehold!

Akkurat nå sitter vi på Duo Café med laptopper og te. Afternoon tea of course, with homemade scones, jam and clotted cream…

Etterpå har vi planer om leie en film (minste Sparbutikk leier ut nemlig). Vi lyster veldig på Love Actually, just saying…

 

 

Tredje dag i Sedbergh (må virkelig finne andre titler)…

Dersom det er mange stavefeil, merkelige ord og setninger med mere, så ha meg unnskyldt. Jeg skribler ned en slags dagbok i hytta, og legger det ut når jeg får sjansen. I full fart. Bilder kommer etterhvert håper jeg, men det tar veeldig lang tid å laste dem ned.

Også har vi kommet oss til 3.dag her i denne søte lille landsbyen vår.

I går prøvde vi oss på middag på puben, The Red Lion, men ble sånn omtrent ledd av da vi spurte etter matservering. Altfor sent ute. Hyggelig mann allikevel, fnyste videre av en kundes forslag om neste pub på lista; The Bull, og anbefalte stedets indiske. Jaha, vi fant den indiske, bestilte mat i et helt tomt lokale (som forble tomt den tida vi satt der), og etter hvert skjønte vi vel at dette valget var ikke helt topp! For å sitere Terese: «Det smaker som lapskaus, ok, jeg ble mett». Sier vel alt? Må legge til at kelneren var supersøt, og vi hadde ikke hjerte til annet enn å nikke blidt når han spurte om alt var bra. Tror ikke vi spiser der igjen…

I dag hadde vi lunsj på «Duo». Mye bedre! Veldig og varm tomatsuppe (sterkere enn den indiske retten i går), og deilig ferskt brød ved siden. Mmmm…nam og nam…

Puslespillet vårt er ferdig, vi bruket vel sånn ca 4 timer i formiddag før vi kom oss ut i byen (les: gata). Ok, så finnes det to gater da…hm…kanskje tre…

Vi kjøpte oss et nytt puslespill i en bruktbutikk, sammen med turklær til Terese, nygammel tursekk og termos som lekker. Ja, ja… Godteributikken var vi også innom, mere nam, nam…

Andre dag i Sedbergh

Så har vi hatt vår første tur. Vi startet dagen med riktig frokost (mulig vi snart må forandre menyen). Riktig frokost akkurat nå vil si stekte tomater og sopp, bønner og stekt egg! Etter litt pusling, rev vi oss løs fra brikkene for å utforske landsbyen en smule.

Vi ruslet nedover storgata, sola skinte og de innfødte hilste oss med smil og nikk! Etter en svipp innom den største Spar-butikken (de har en liten en også), vandret vi glade avsted…

Det var ikke meningen å gå svært langt, men etter første grind var vi solgt. Vi gikk og vi gikk. Bare litt lenger? En grind til? Bare en sving til? Jada! Vi forsto til slutt av skulle vi nå tilbake til hytta før mørket falt på, så gjaldt det å snu i tide. Vi fant ikke den runden vi gjerne skulle finne, men klarte å finne veien tilbake helt av oss selv, og oppdaget at vi faktisk hadde trasket i mer enn 3 timer!

Vi kom hjem svette og fulle av nye fregner, verkende lår og ganske så sultne…

I morgen skal vi prøve å litt mer kontroll på turen, vi planlegger innkjøp av sekk og termos!

Resten av dagen blir det mer pusling, middag på puben og pur avslapning…