Brigflatts med mer…

Vi fikk puttet masse inn i siste dagen vår i Sedbergh. Fra engelsk frokost til «Fish&chips». Fra kuer til griser. Fra tur til Brigflatts til nyoppdagelse av golfbanen…

The Howgill Fells

Vi skulle til Hawes, det var markedsdag der, og en buss skulle ta oss både fram og tilbake. Det kom ingen buss, bare en vennlig sjel som opplyste oss om at man ventet forgjeves. Ingen buss til Hawes lenger, ingen tok den likevel…ja, ja…

Vi tok det med godt humør og nye planer «right away»! Sola skinte og høyden ventet. Nå ville man på fjelltur! Siden man plutselig hadde fått uendelig god tid uten noe som helst press, ruslet vi innom postkontor, godtebutikk og andre utsalg. Venninnen er glad i kort, og kort finnes overalt i vår lille by. Selv er man glad i barnebarn, og barnebarn trenger mye rart, det skjønner man på en slik mini handletur gjennom byens gater.

Etter innkjøp av litt av hvert, deriblant kjeks, frukt og brukt puslespill (i bruktbutikken ble det for øvrig et hyggelig gjensyn med en av kirkens damer fra søndag), bar det hjem for skifte av klær og nistepakking.

Så ar man i gang. Den hofteopererte var fryktelig spent på om hun dette året skulle nå toppen av Winder, og det gikk! Opp kom man. Skjelven i bena, svett og rød i fjeset som en av de tomatene man hadde på nista, men svært lykkelig! Nista kom fram, den ble nytt etter alle kunstens regler, og så la man seg takknemlig rett ut på ryggen for en fortjent hvil.

Etter en god rast gikk ferden til venstre over Winder og langt, langt nedover før man snudde for å nå Longbank Farm og iskremen som lages der. Så lang runde hadde man aldri før trasket, og innimellom lurte man på hvordan isen skulle nåes, men stien var riktig og godene ble nådd. Riktignok lurte venninnen litt på hvor trygg denne iskremen var å innta da vi sto ved porten til gården. Om noen har gått her før, forståes det nok hvorfor…

Denne dagen når man fulgte isskiltene besto hindringene ikke bare av port på port, men også av sauenes etterlatenskaper og sauene selv. Midt i den siste innhegningen, omringet av sauer, sto en erkeengelsk eldre herremann av arten bonde. Han hadde ikke veldig god hørsel (breking fra utallige sauer hjalp ikke), men til slutt fikk vi formidlet vårt ønske om is. Ikke godt å vite om veien til målet faktisk skal gå gjennom sauer. Han spurte oss om vi var redde for sauer, hvorpå vi straks forsikret ham om at vi elsket sauer! Så loste han oss som en skikkelig engelsk gentleman gjennom grindene, og ble med oss ut den siste for en aldri så liten prat. Det var «dosing» som foregikk, fikk vi vite. Vår trivelige gentleman forklarte at det var for å forhindre larver og allskens slike ubehageligheter. Vi trodde ham.

Heldigvis hadde han hjelp av en flittig ung mann, og hans like flittige kone som var iskremselger denne dagen, egentlig denne uka. Sønnen var nemlig reist på ferie og hadde overlatt gård og stell til sine snille foreldre. Hustruen var som sin mann av den trivelige sorten, og isen ble brakt oss med gode smil og vennlige ord.

Vi nøt desserten og kom oss slitne og fornøyde hjem!

Markedsdag og tur til «mølla»

Vi hadde en over all forventning hyggelig og ganske tørr lørdag. Regnet gjorde det, men i små, passende porsjoner. Sedbergh’s trivelige gater var fulle av boder med alle slags goder til salgs. Riktignok var vindkastene så voldsomme innimellom at bodenes innehavere måtte bruke all sin energi på holde både salgsvarer og teltduker på plass, men intet ble tatt av vinden, og sola tittet fram i ny og ne…

Denne hundeelskeren var overlykkelig over å hilse på matfar til selveste Ollie Collie, og jammen klarte man å smugta et bilde av boden hans. Hyggelig ung mann.

Etter endt handel gikk turen til Farfield Mill, hvor suppelunsj og kake ble fortært med stort velbehag. På veien til og fra møtte man alt fra høner til verdens nydeligste sauer!

Kvelden endte med en liten Shandy på stampuben, og venninnen er fortsatt fornøyd!

Sedbergh Town Band spilte vakkert på markedsdagen

Nye Ollie Collie luer på jentene!

Lille Bæ på Farfield Mill…igjen…

På vei til Sedbergh

Det er ikke lett å være på vei. Det tar tid. Det tar krefter, men jammen er det verdt det når først man er framme. Og framme er vi. I Sedbergh…

Bil og fly gikk greit. Det var togturen det gikk rent galt med…eller ikke, for det endte for så vidt godt til slutt.

Undertegnede som gjerne driver reisevirksomheten sin med jernkontroll presterte å gjøre tidenes tabbe. Vel, så galt var det kan hende ikke, men det føltes sånn der og da. Toget skulle gå ti over fire, og de reisende damer hadde utrolig god tid, merkelig god tid, ikke til å forstå god tid egentlig. Det ble pratet, lest og tisset. Yatzy ble vurdert.

Så fant man ut at det kunne være lurt å finne plattformen dette toget skulle kjøre fra, og dermed ble det tuslet mot inngangen til disse. Plattformene altså. Det betydde at billetter måtte rotes fram fra veska. Reiselederen med kontroll på det meste ga fra seg billettene til sin medreisende. Denne utbryter med skrekk og vantro at togets avgang var ti over tre! Joda, kontrollen var brutalt revet ut av denne skrekkslagnes skjelvende hender. Toget var gått!

Etter dyp og lettere overgitt samtale kom man fram til å spørre en ung, hyggelig utseende stasjonsbetjent om hjelp. Var det sjanser for å kunne bruke billettene på neste tog? De var nemlig utstedt kun for sin påtrykte tid. Ti over tre en varm fredags ettermiddag fra Manchester. Den unge mann var galant og forståelsesfull, og ba oss ta neste tog uten nøling. Vi nølte…men vi gjorde det. Ville vi bli bli nødt til å kjøpe nye billetter når billettmannen kom?

Mannen kom aldri! Toget var så fullt som denne skribenten aldri har sett et engelsk tog. Det var mennesker og kofferter over alt. Det var fromme amerikanere på vei til Edinburgh. Det var en stor rød sykkel. Ingen billettør våget å forsere alle disse hinder, og vi ramlet lettede ut på plattformen i Oxenholme. Reddet fra skammen!

Resten var fryd og gammen. Det måtte ringes etter taxi, men det gikk fett. Venninnens første besøk i Sedbergh var i gang, og venninnen var fornøyd, mer enn fornøyd. Så ble det mat og drikke, med påfølgende innkjøp på Storespar…og i morgen er det marked (og antakelig regn).

Gol med noget attåt!

Vi (som i gutta, datter’n og meg selv) fant ut at en tur til Gol ville være toppen i sommer. Via TravelBird bestilte vi ganske så raskt og rimelig tre netter, og avgårde bar det!

Hva kan man si om Gol? Litt av hvert egentlig. Gol ligger i en dal med godt utgangspunkt for turer både hit og dit. Pizza’n fra Stugu Restaurant rett over gata for Pers Hotell (hvor vi bodde) smakte mer enn utmerket. Det nevnte Pers Hotell var hyggelig og stort, med en frokost en skal lete lenge etter. Man må være rimelig matlei for ikke å finne noe fristende fra den bufféten!

I/på Gol har man foruten småbutikker med ditt og datt, både Meny og Rema1000. En stor Europris finnes også. Så har de nok den fineste Fretex butikken noensinne sett av menneskeøyne. Stor er den, med et rikholdig utvalg av det meste, og med en fantastisk orden på dette utvalget. Selv skaffet jeg meg både sekk og shorts!

Så har vi Tropicana. Dette badelandet for glade badere har tilholdssted nederst i Pers Hotell, og var virkelig en perle for de yngste på vår ferietur. Det var vannsklier både ute og inne, det var bølger, svære gummi ringer og all slags gøy. De voksne feriegjestene synes det ble vel mye støy, spesielt inne, men de holdt ut så godt de kunne. Latet som om de hadde øyne i nakken og klarte mer eller mindre å holde konstant øye med de gale badeguttene. De gale badeguttene ble nemlig aldri lei av å suse i sklier eller oppholde seg under vann på alle tenkelige vis.

Vannsklier er kult!

Vannsklier er kult!

Her kommer vi...igjen...

Her kommer vi…igjen…

Hotellet hadde bowling, bibliotek, barnediskotek og spillemaskiner av ymse slag. Noe for de fleste med andre ord. Riktig et barnevennlig hotell hvor gutta trivdes godt. De vurderte faktisk å send bud etter far og hund for å bosette seg fast!

Etter første overnatting var de «store» allerede litt forsynt av klorvann og ville ut for å finne skikkelig vann. Ut i bilen med all fire, og raskt bortom Fretex for å finne sekk til mat og drikke. Så langt all vel, så ble det verre. Bilen hadde visst slitt seg ut, og batteriet ville slett ikke samarbeide. Det var med hjertet i halsen vi tok sjansen og kjørte så snilt vi kunne oppover mot høyere landskap. Hva gjorde vi egentlig om bilen ikke ville mer? På ukjent grunn, og etterhvert langt fra dalen. Vi torde nesten ikke tenke tanken, og bestemte oss for å leve forholdsvis farlig!

Med vår personlige reiseleder på øret tok vi sjansen på å finne fjellvann uten bilstans, og det gikk bra. Målet for turen ble nådd (skjønt det krevde at reiseleder Lisabethen måtte sendes bilder via mobil for å bekrefte dette). Vi banket pent på seterhusdøra og presenterte oss like pent for gårdens budeie. Et imøtekommende og hyggelig menneske var hun, og fortalte både det ene og det andre om kuer, kalver og katter. Vi fikk hilse på kalvene også, men de stakkars små var ennå ukjente med slike bymennesker som oss, så det ble avstandshils og ikke varme klemmer.

Ein skigard...

Ein skigard…

Siden ble vi vist og forklart veien til Tunnetjern hvor vi hadde til hensikt å dyppe våre varme kropper i kjølig fjellvann. Modige trasket vi nedover mot vannet, og det gikk greit helt til vi ikke kunne huske om vår forklarer hadde nevnt et sort eller hvitt båthus? Vi valgte det sorte først, og ruslet innover stien. Jeg hadde glemt joggeskoa på hotellet i dalen, og ruslet derfor i ballerinasko, som slett ikke var praktiske til dette bruk. Spesielt merket mormor det da hun tråkket i en stor og bløt kuruke! Våte etter myra var skoa allerede, nå ble de ekstra våte…og ekstra brune…ja, ja…Var det best å prøve andre veien tro? Bak det hvite båthuset? Som tenkt så gjort, vi snudde og tuslet over på andre siden. Bade skulle vi! Og badet fikk vi! Man vil herved advare en smule mot bad i fjelltjern, det finnes en glatthet som gjør at utgang i vannet er en fare for liv og lemmer. Jeg for eksempel forstuen lilletåa på en fot og kuttet opp storetåa på den andre foten. Til slutt la den halvgamle fjellgeita seg på svøm med skoa på (de trengte sårt en vask uansett, etter både bæsj og blod). Vannet var herlig!

Med hjelp av mor og mormors sterke never klarte guttene også å få seg en deilig dukkert, og datter’n datt, så da fikk hun også et forfriskende bad i det vakre, vakre Tunnetjern.

Etterpå spiste vi medbrakt lunsj på et beleilig plassert rasteplassbord. Beleilig fordi en helst ikke skulle ha bena på bakken for lenge, der fantes maur så store som kattunger (minst), og de bet kraftig! Noah var sikker på det var fordi vi hadde invadert badeplassen deres. Tja…hvem vet? For øvrig forsto vi vel etter et blikk over vannet at vi skulle holdt oss til det sorte båthuset, for over der var nok plassen vår greie budeie hadde anbefalt som best for bading med barn (antakelig for oss voksne også). Man lærer så lenge man lever…og notere ned vei- og andre beskrivelser…

Sier seg selv?

Sier seg selv?

Utsikt fra Tunnetjern

Utsikt fra Tunnetjern

Tunnetjern

Tunnetjern

Matpause eller noe...

Matpause eller noe…

Uansett så var vi alle fire fornøyde med dagen. På vei opp til bilen (som takk og lov startet uten protester) traff vi til vår store glede en sauefamile, og dermed var turen perfekt. Vi liker sauer veldig godt!

Sauefamilien

Sauefamilien

Den gamle i gjengen gikk dog å tenkte på hva eventuelle fjellboere måtte tro der hun trasket i vei i våte ballerina sko, med langt skjørt (shorts ennå ikke innkjøpt) og stråhatt på hodet. Eksentrisk gammel dame på tur? 🙂

Bilen klarte å få oss «hjem» til hotellet igjen, og etter nok et bad, denne gang i Tropicana-vann, koste vi oss på rommet med godsaker av alle slag…

Sist men slett ikke minst vil jeg putte inn et bilde som ikke har noe med Gol å gjør på noe som helst vis. Men jordbærpiken min er bare så sommerlig og fin:

Markjordbær er best!

Markjordbær er best!