Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Advertisements

Litt av hvert

La oss starte med dagens frokost:

20160509_093612

English Rose fra Whittards Of Chelsea er utmerket både til kakespising og tedrikking…til frokost…

Altså forrige uke. Fårefjolset var på en liten visitt, vi rakk både vinkveld og skogstur, jammen ikke verst!

20160505_102634

Bestevenner på tur…

Fredag var en både trist, men også veldig hyggelig dag i Tønsberg. Uansett hva en måtte trenge av terapi og medmennesklighet så finnes det på Teie. Så er det sagt. Lille Kaisa er det alltid en glede å bli møtt av. Ja, de tobeinte i huset er ganske greie de også…

20160506_145848

Skjønne Kaisa!

20160506_150536

Deilig med sol 🙂

Lørdag kjørte man til Larvik for å putte lilleprinsen med mor på toget til Oslo Lufthavn. For andre gang i sitt ganske nye liv, skulle gullet på tur til Szczecin, Polen. Reisevant i en alder av 8 måneder, det er slettes ikke verst.

20160507_121251

«Klar for tur, men kommer til å savne deg farmor!» (Ok, så fant jeg på det der selv).

Farmormormor fikk fine blomster av sine like fine barnebarn, som tilbrakte lørdagen sammen i fin harmoni. De var ganske fornøyde med overnatting hos onkel/pappa Anders også!

13092429_1791085967786319_1986547681_n(1)

Blomsterplukkende barnebarn er herlig!

20160508_164642

Blomsterplukkingsresultat!

Lørdag ble det en vill tur i skogen! Om noen forteller deg at «her kan vi komme ned», eller «ser ut som en sti dette her». Ikke tro på det, ikke engang om det er deg selv som kommer med slike uttalelser. Stier er som regel smale dyretråkk som forsvinner før en vet ordet av det. Enkle nedover (eller oppover) stier, betyr at en risikerer både liv og lemmer for å komme seg opp eller ned. God mosjon da! Frisk luft i massevis også!

Det var uansett en lettelse å treffe på vår kjente og kjære Dalek (jammen var det kommet en til), to Daleker kan være en risiko i Bambleskogen, det er klart…Exterminate og alt det der…

20160508_111255

Huldra (nesten)…

 

20160508_104857

Innenskogs svømmebasseng er alltid populært…

20160508_105824

Plutselig utrolig utsikt til Grenlandindustrien. Natur for alle pengene kan man ikke kalle det, men men…

20160508_111417

Godt å se en kjent Dalek etter å ha vært på ville veier!

20160508_111908

Fredelig gjensyn med vår vanlige vei…

 

 

 

Aktiviteter

Har det skjedd noe? Ja!

Marley har brukket armen!

20160416_201800

I alle fall ble gipsen rød…

Har man vært i skogen? Ja!

Bono og jeg fant Bamble kirke og Norges største vikingnaust en dag vi lette etter en «runde».

20150108_112540

På jakt etter runder (så kjedelig å gå samme veien tilbake nemlig).

26538609695_310b16bf74_o

Bamble kirke i vårsola…

26265729810_a473615c6b_o

Hva man finner i Bamble?

Marley fant hvitveis (og fugleegg).

20160423_134732

Hvitveisplukker…

Har man vært kreativ og produktiv? Ja…ganske…

zipper pouch

Andrine

Gave til en konfirmant!

Stationary kits, needle books

Nålebøker og «stationary kits»!

Og sånn derre tutorial på de derre «stationary kitsene», ja den fant jeg her: Fabric Mutt

20160408_220204

Bleieveske eller noe sånt?

20160408_220239

Ideén til denne praktiske lille bleiefolderen eller vesken eller hva det nå enn kan kalles fant jeg her: And Sew We Craft

Stakkars Bono…

Kjære Kaisa og Lisabetten!

I dag tok vi (vel jeg) en dårlig avgjørelse. Vi hadde så fryktelig lyst til å gå en lang tur sammen med datter’n og Kenyavovsen, men det var ikke lurt. Langt ute i tredje uke av løpetiden sin, var Kenya fortsatt attraktiv i Bono’s øyne.

Datter’n foreslo en tur hun nylig hadde oppdaget, og vi tenkte at den som intet våger intet vinner! Vi vant ikke. Langt ut i skogen innså vi at slaget var tapt for denne uken, og Bono og mor snudde for deretter å tusle slukørete tilbake gjennom busk og kratt (var ikke akkurat noen ryddig sti datter’n hadde funnet), mens Kenya og hennes matmor forsvant dypere inn i samme busk og kratt…i motsatt retning altså…

Ja, ja sånn kan det gå, og det gjorde vi, gikk altså. Vi to som nå alene vandret tok en av våre «gamle» runder, og heldigvis var skogen full av hvitveis, så trøsten var nær for mor. Verre for Bonogutten. Det tok litt tid før han roet seg nok til å nyte duften av både det ene og det andre langs stien. Magen var heller ikke helt bra på minst en halv time. Stå i ro så mor kunne plukke av skogens hvite var heller ikke populært, men hun klarte da å få rasket til seg en minibukett.

Man lærer som kjent så lenge man lever, og det er virkelig dagens sannhet! I morgen går vi helt alene på kjente stier, og helt uten fristelser av noe slag. Best for både menneske og hund…og kanskje neste uke er vi alle klare for samvær igjen?

Ensomme, men med vakker utsikt...

Ensomme, men med vakker utsikt…

17198559535_663bb73a7b_o

Hvitprikket skog!

Skogens skjønnhet...

Skogens skjønnhet…

17.mai og gåsegvilltur

17.mai er en viktig dag, og den starter gjerne minst dagen før. Kaker skal bakes, måltider forberedes og bunadskjorter skal strykes. Jeg valgte dette året, å  hverken vaske eller stryke sistnevnte, og det gikk over all forventning bra! Skorta var liksom ferdig krøllet, og rede for feiring…

16.mai skulle vise seg å bli svært så travel. Først måtte mormorfarmor kjøre som en gal, for deretter å løpe som en gal, slik at hun kunne rekke toget i prinsessens barnehage. Jammen klarte den svette, tungtpustende dama å få med seg siste rest av hurraropende unger. Hurra! Kan jo ikke gå glipp av slike begivenheter, ikke så lenge bena vil bære én iallefall.

Fint med pappa's hånd når man går i tog.

Fint med pappa’s hånd når man går i tog.

Videre til en  bittelitte mathandel, som raskt utviklet seg til en bitteliten shoppingrunde, med sushi som kjapp lunsj innimellom slagene. Me like!

Så skulle kaker bakes, for familie og for skole. Familiens marengsbunn var intet problem, disse (problemene) oppsto da sjokoladekake til skolens tilstelning skulle bakes. Av uante grunner nektet ovnen å steke denne type kaker 16.mai 2014. Første forsøk, vår velbrukte oppskrift på «Enkel sjokoladekake», ble helt og fullstendig flat og rå! Merkelig…

Piratene (altså gutta) var elleville denne dagen, må ha vært sterke forventninger innenfor kommende nasjonaldag, og vi fant at videre kakebaking burde oppgis. Senere, etter lettere hvile, tenkte denne erfarne husmor at et forsøk til var rimelig. Tross alt, familiens ære sto på spill. Som tenkt så gjort, og ut av ovnen en time senere kom nok en flat kake. Stekt, men flat. For flat. Nederlaget var fullkomment, og husmoren innså at spillet var tapt. Skolen fikk ingen kake fra familien Flatkake dette år! So be it…de måtte bare se å klare seg uten. (Hvilket de helt fint gjorde…sørgelig, men sant…).

Den 17. opprant med strålende sol og det samme forferdelig bråket fra skramletoget som vekker meg og bikkja hvert eneste år. Presis klokken 07.00 smeller det, så er de igang. Med korps først og unger etter. Og foreldre. Noen ganger synes det som om det er flere foreldre enn støyende unger. Mulig det er tilfelle også.

Så ble det kaffe, vask og påkledning. Saker og ting ble stappet inn i bilen, og dagen var igang. Den skred framover med barnetog, lunsj og glade bikkjer (som ble hentet av medlidenhet fra fjernt og nær!).

Skolegutten i skoletoget!

Skolegutten i skoletoget!

Hurra!

Hurra!’

Marley pynter kaken!

Marley pynter kaken!

Yeah! Pavlova!

Yeah! Pavlova!

Elise, pappa og tante tegnet paradis...

Elise, pappa og tante tegnet paradis…

Glade hunder!

Glade hunder!

Hyggelig var det alt sammen. Siste del av dagen besto av den tradisjonelle grillingen ved min sjarmerende svigersønn, assistert i siste innspurt av min egen yngstemann. Man skjønte det var kveldstid når samme yngstemann bemerket at kveldens vert var i dusjen, og moderen (altså undertegnede) hadde vitnet at vertinnen hadde gått til sengs med ungene på verandaen. For å vente på solnedgangen ble det uttalt. Like greit, man lengtet hjem til hvitvinen i kjøleskapet, og et aldri så lite stykke pavlova. Pavlova’n et resultat av gårsdagens marengsbunn. Et flott resultat om det skal sies, og det skal det jammen etter to elendige sjokoladekaker…

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Bø!!!

Bø!!!

Dagen derpå bar det i vei til skogs. Noah’n vår ville gå seg vill, så vi gjorde så godt vi kunne. Vi klatret og skled oss fram til en framifrå nisteplass, hvor vi inntok medbrakt spise. Et deilig, deilig sted, som duftet av skog og vår. Disse turene våre blir verre og verre synes det, eller så er det jeg som blir eldre og eldre. Det siste er svært sannsynlig. Bratte stup og lange omveier etter savnede langliner er slett ikke uvanlig.

Vi gikk oss ikke vill denne gangen heller, atter en gang rutsjet vi på plass på vår gamle, gode vei. Hindringene var dog ikke over av den grunn. Noah måtte klatre etter en fastsittende sittepute (ja, litt underlig at de havner i trær i første omgang, men men…), og en huggorm skremte oss en smule, der den lå med løftet hode (klar til hugg?) i solsteiken. Mulig det ikke var noen huggorm, men det føltes veldig sånn akkurat der og da, og den var sort?

Litt skremt ble man som sagt, og det ble vurdert om framtidige turer skal forgå til strender for en aldri så liten periode. Med grøss og gru ble det tenkt over hva man kunne ha tråkket på og over under dagens vassing i blåbærlyngen. For øvrig kan det rapporteres om meget blåbærkart så langt!

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Nyter skogen?

Nyter skogen?

På vei!

På vei!

What?

What?

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området...

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området…

En liten venn? Eller ikke?

En liten venn? Eller ikke?

Resten av påsken

Påskeaften skulle det serveres middag til barn og barnebarn, og det gikk forsåvidt greit. Den ikke greie delen av dagen var kaken som ikke ville gjennomstekes, og derfor ble til kaker i stedet. Litt fantasi har man da? Dessuten overmannet etterhvert tretthet den ivrige husmor, og hun orket ikke engang dekke bordet, så gjestene måtte simpelten finne sitt eget servise og bestikk før maten ble gaflet i seg. Fungerte det også, og det viktigste er da samværet uansett! Tror jeg…

Tropisk aroma i små biter...

Tropisk aroma i små biter…

Bilder tatt denne dagen fungerte derimot dårlig, men må likevel vise fram denne engelen som ble så hoppende (bokstavelig talt) glad for en hjemmestrikket påskekanin.

Hoppende glad prinsesse!

Hoppende glad prinsesse!

Første påskedag ble det tur med Tessa (alias Fårefjolset, alias Terese), vi gikk i ville skogen så godt vi kunne. Vovsene koste seg, og vi fant en mur!

20140420_153322

Stor undring over gammel mur…

Ny tur andre påskedag, denne gangen en klatrende sådan. Av og til merkes alderen mer enn godt er, for å holde tritt med pirater på tur er sannelig ikke enkelt lenger. Det gikk på et vis, og den merkelige toppen ble nådd. Man nøt niste under en høyspentmast med utsikt mot Grenlands industri, så mye for naturopplevelser…

En slags topptur.

En slags topptur.

Vakker utsikt...på en eller annen måte...

Vakker utsikt…på en eller annen måte…

Stort alvor i ungt sinn.

Stort alvor i ungt sinn.

Mer alvor.

Mer alvor.

Mindre alvor, mer glupskhet!

Mindre alvor, mer glupskhet!

På vei ned.

På vei ned.

Snart nede!

Snart nede!

Hvitveisplukking.

Hvitveisplukking.

 

Nedover var om mulig ennå hardere for den aldrende kvinne, men bums var man nede, og hvitveis ble plukket med stor glede av store og små.

En riktig vakker, varm og solrik påske ble det, man vil minnes den med gode tanker i mange år.

Årets siste gule påskefrokost!

Årets siste gule påskefrokost!

Påskeminner.

Påskeminner.

 

 

Tirsdag etter Palmesøndag

husker jeg ingenting fra? Onsdag derimot var vi på tur igjen! Line, gutta, vovsene og undertegnende. Turen gikk mot Sortebogen, og vi kjørte langt og lenger enn langt. Deretter forsøkte vi å finne igjen plassen vi parkerte på for hundre (noe overdrevet) år siden, og jammen gjorde vi det. Fant den igjen…Det ble parkert, og alle veltet ut av bilen. Bokstavelig talt.

Så tuslet (og løp) hele denne mer eller mindre energiske gjengen gjennom skogen mot Asdalvann. Man er alltid litt spent på om rett sti er funnet, eller om den i det hele tatt går et eller annet sted, denne stien man går på. Stier i Bamble har en hang til å stoppe opp på de underligste og minst hendige steder. Nemlig! Denne stien var rett sti, og førte oss til dagens mål, altså som før nevnt; Asdalvann…

På vei!

På vei!

Skjønn gutt i stor skog...

Skjønn gutt i stor skog…

 

Man var svært spent på om baby Kenya kunne være like interessert i en svømmetur eller flere, slik som onkel Bono, og det skulle vise seg at lysten nok var der, men motet sviktet! Det ble vassing og “nesten”bading!

Hva gjør du onkel Bono?

Hva gjør du onkel Bono?

 

Kom tilbake!

Kom tilbake!

Å ja! Du skulle bare hente pinnen til meg!

Å ja! Du skulle bare hente pinnen til meg!

Begge firbente ble uansett ganske våte, og siden alle våte hunder foretrekker å riste seg på mennesker, og også gjerne hoppe over eller sette seg på medbrakt nistemat, tok vi turen til andre siden av vannet. Den halvgamle damen kunne nemlig love den unge damen at der fantes en form for trebenk, hvor man kunne plassere både seg og maten. Følgende bilde er vist med risk for reprimande fra den unge damen, siden den unge damen ikke liker offentliggjørelse av bilder hvor det tygges. Det eldste barnet er svært alvorlig, han tenker muligens på Minecraft, og hvordan i all verden han så snart som mulig skal få mulighet til å spille, eller iallefall snakke om dette for tiden svært så populære spillet. Med spill menes her alt som kan spilles på telefon, nettbrett eller pc. Nevnte Minecraft kan også observeres via uendelig kjedelige videoer på YouTube.

Minstemann er årsak til at bildet legges ut til alment skue, han er her nemlig overlykkelig over å ha mottatt brødskiver, kaviar og TO egg! Hvilken lykke, og hvem sier at barn ikke setter pris på de små ting i livet? Ikke jeg iallefall!

Lykken er kaviar!

Lykken er kaviar!

Etter mat bar det hjemover i hui og hei! Ikke mer å si om den saken…

Eller jo det er det da! Det ble studert sopp på trær, og også utført balanseøvelser, sånn i tilfelle en av hundene vurderer å rømme med et eller annet sirkus. Eller noe…

Dype studier i de dype skoger...

Dype studier i de dype skoger…

Snart klar for sirkus...

Snart klar for sirkus…

Hva man gjør for en skarve leverbit...eller to...

Hva man gjør for en skarve leverbit…eller to…