Besøk av Fårefjolset og annet hyggelig!

Søndag var det tid for en lenge etterlengtet vinkveld med min gode gamle venn Fårefjolset! Det var på tide, og vi hadde en skuldersenkende, morsom og litt alvorlig kveld. Altså en helt vanlig vinkveld for de to festlige damene!

Vin til vinkvelden!

Vin til vinkvelden!

Kjærlighet...

Kjærlighet…

Vin eller ikke vin, vi orket å stå forholdsvis tidlig opp neste morgen for en frisk og lang tur med Kenya & Co. Det bar til Asdalvann for å vise tante Tessa at minstehunden faktisk kan svømme. Hvilket minstehunden nektet å gjøre mye av, så tanten måtte tro oss andre tobeinte på våre pålitelige ord. Eldstehunden derimot svømte som vanlig, og ristet etterpå alt overflødig vann ut over to intetanende tilskuere. Sånn kan det gå, og selv om noen måtte gå hjemover våtere enn andre, så var alle fornøyde med turen og selskapet! Nå lengter vi bare etter neste tante Tessa-besøk!

I stille undring...

I stille undring…

Nye svøm.

Nye svøm.

Gratis friluftsdusj!

Gratis friluftsdusj!

I går, mandag, fikk vi her i huset besøk av en annen uventet gjest. For første gang kom Marley syklende nesten helt alene (storebror var rett borte i gata), og storebror hentet ham alvorlig litt senere så de kunne sykle sammen hjem. Men først skulle Marley overraske onkel, drikke sjokolademelk og spille litt på et usannsynlig morsomt spill som onkel hadde.

Mormor var litt betenkt over å slippe dem alene hjemover, og ble lettet som en sky da pappa’n ringte for å fortelle om deres trygge hjemkomst.

Ikke forstyrr meg nå altså!

Ikke forstyrr meg nå altså!

Mmm...Nesquik...

Mmm…Nesquik…

Alvorlig storebror...

Alvorlig storebror…

I dag har mormorfarmor eller omvendt kjørt prinsessen med mamma (og Oscar) til flyplassen. De skulle besøke prinsessens mormor som snart også blir farmormormor eller omvendt. Forvirringen er ofte total. Uansett gledet prinsessen seg til å besøke sin svenske side av familien, og var på superhumør.

Klar for mormor!

Klar for mormor!

For at ikke lille Oscar skal føle seg helt utenfor i alt prat om alle disse trollungene, så har altså mormor…jeg mener farmor strikket ferdig den lille elefantbuksa hans. Eller hva det nå heter. (Nå ble du vel glad lille Oscar?)…

Elephant onesie

Elephant onesie

Også avslutter vi (jeg) med et bilde fra en liten tur forbi det som engang var spøkelseshuset, og det epletreet som blomster så vakkert med minner om noen som engang møtte våren velkommen her, og plukket epler når høsten satte inn.

På tur en annen dag.

På tur en annen dag.

Reklamer

Spøkelseshus og Prinsessebesøk

Gårdagens tur foreløp uten drama, den var kun slitsom fordi begge voffer hadde lange orange bånd på, og på smale stier fungerer det heller dårlig. Over og ut med den turen.

I dag tok vi turen til spøkelseshuset. Ungdommen syntes vi hadde slitt for lite i går, så i dag var det tempo for alle pengene. Moder’n hang som vanlig litt etter, men forsøkte nå etter beste evne å forbrenne kalorier på høyt nivå. Om det lykkes er vanskelig å si, spesielt siden hun hev i seg sjokoladekake før avgang.

Trist med dette spøkelseshuset vårt forresten. Trist fordi det er borte. Brent til grunnen, både hus og låve. Vi har gått og ridd denne veien i årevis, og alltid grunnet over historien bak denne lille, forlatte gården. Hvem har bodd her, hvorfor bryr ingen seg om huset, og tenk om vi kunne bodd her. Noen må da engang ha elsket dette lille hvite huset, noen må ha ledd og grått her. Elsket og lengtet. Levd. Så trist når alt blir borte. Et liv på et vis, er borte. Ingen minner. Kun ruiner.

Spøkelseshuset vårt er borte...

Spøkelseshuset vårt er borte…

Låven i ruiner :-(

Låven er også borte…

Heldigvis var det litt mer liv oppe i bakken. Biene hadde tydeligvis våknet for sesongen. De svinset og svanset rundt omkring, og det summet koselig av sommer.

Livlige bier

Livlige bier

Ennå litt lenger oppe fant vi nye sår i skogen. Det gjorde oss litt triste igjen, og vi avgjorde at det antakelig her den berømte nye veien skal gå. Natur må vike for framskritt atter en gang. Dersom en diger ny vei kan regnes som framskritt…

Kommer veien her?

Kommer veien her?

Ja, ja livet går sin gang, og vi sprintet (fremdeles i mosjonsmodus) hjem med fornøyde bikkjer.

Utpå ettermiddagen fikk man besøk av prinsessen, hun skulle overnatte. Pappa skulle på middag, og mamma skulle lære militærkirurgi i Oslo et sted. Oppmøte klokka 07.00 for utdeling av uniform. Lurer på om de visste at hun er ganske gravid?

Kjekt å ha sin egen prinsesse! Akkurat nå sover hun søtt i farmors seng. Utrolig nok har hun ikke forlangt pasta i dag! Merkelig, kan ikke huske sist hennes høyhet ikke ville ha pasta hos farmor, det hører liksom med. I dag ble det pannekaker, det hadde hun bestemt seg for før hun kom. Ja, hvorfor ikke, kan hende har den unge damen funnet ut at forandring fryder tross alt?

Før hun la seg (med farmor’n sin må vite), puttet hun Rosa til sengs i vuggen. Vi synes begge det var litt rart at Rosa ikke ville gråte selv om hun fikk nye batterier, men Rosa bare lo og lagde små sovelyder. Håper bare ikke Rosa våkner i natt og gråter, det har skjedd før…og det er ganske nifst.

Vi rakk også å lese opptil flere bøker. Det er godt noen ganger å sitte sånn med en søvnig prinsesse i armkroken, og få et kyss eller flere til godnatt. Nå gjelder det bare å komme seg opp i tide til barnehagelevering!

Dukkemamma'n

Dukkemamma’n