Etter alle disse år skulle man få besøke Hill Top sammen. Som vi har gledet oss! På Hill Top bodde altså engang Beatrix Potter. Hun som skrev de hyggeligste små fortellinger om kaniner, frosker, mus og andre dyr. Deriblant Mrs. Tiggy-Winkle.
Man startet atter et eventyr utenfor biblioteket (vårt vanlige busstopp). Det går ett par busser om dagen, så det gjelder å rekke den første! Det gjorde vi. Vi ankom Oxenholme stasjon uten problemer, og jammen gikk toget til Windermere videre etter kort tid.
Den ene reisende hadde funnet ut det fantes en buss videre til Bowness (hvor man skulle kunne finne en ferge), hun ville spare sin trippel hofteopererte venninne for unødige skritt. Og godt var det, for skritt ble det nok av…
Bussen ble funnet og tatt, det var verre med fergen. Mannen i luken forklarte tålmodig at på grunn av covid hadde de sluttet med både ferge og transport fra fergen (som ikke gikk uansett). Jaha, sånn var det med den saken! Mannen i luken viste oss vei til annen ferge, og avsted bar det!
Denne fergen brakte oss over vannet til The Ferry House, og herfra skulle vi vandre til Hill Top på lette føtter og med stor forventning i hjertene…
En nydelig tur ble det. Natur så vakker at det titt og ofte tok pusten fra en stakkars engelskelskende fotturist (som man denne dagen var)!
Rørt til tårer nådde vi Hill Top og hadde en strålende omvisning! En ualminnelig hyggelig dame fortalte oss detaljer om både det ene og det andre. Vi lyttet med ører på stilk og hvert ord ble gjemt i hjertene!
Så nøt vi hagen i fulle drag, fra blomster til kjøkkenhage.
På vei til butikken (det finnes alltid en butikk), ble vi stoppet av en dame med spørsmål om vi virkelig var norske? Hennes mor var nemlig norsk! Det ble en rørende stund med prat om det ene og det andre. Damen forsto godt norsk og snakket litt også! Imponerende synes vi…
17. Mai, fortalte damen, hadde blitt feiret i Ipswich hos mor. Norsk tv hadde blitt betalt for i anledning dagen. Der hadde vært norske flagg, bløtkake og kransekake. Og tårer ved syn av barnetog og den norske kongefamilien. 3 kvinner sto i hagen til Beatrix med tårer i øynene, mens en engelsk ektemann ventet tålmodig med et skjevt smil…Så tok man farvel med smil og gode ord.
Etter en gjennomgang av tilhørende lille butikk med derpå småshopping gikk ferden mot Hawkshead. Der visste den ene av vandrerene at det fantes et Beatrix Potter galleri med mer, den andre hadde aldri satt sin fot der!
Utrolig optimistiske hadde man bestemt seg for å gå…igjen…»Neida, det er ikke langt» forsikret alle oss. Det var det! Men turen var vakker og i lange strekninger tilrettelagt med «foot paths». Vi koste oss! Noe av det beste med Englandet vårt er alle hundene, og de traff vi på denne dagen også. Fire vakre border collier som mobilen til den ene nektet å ta bilde av. En cavalier og en så godt som cavalier som mobilen til den andre ville ta bilde av. Lykke for hundeglade damer!
Landskapet var igjen utrolig. «Breathtaking» som de sier her omkring…
Det kunne vært et skår i gleden at det meste var stengt da vi slitne ankom Hawkshead, men vi lot oss ikke knekke! Man rakk en buss tilbake til Windermere og tisset fikk man også. Dessuten traff vi en South African Mastiff (stor, stor staselig hund), hva mer kan man ønske? Vi nøt mer vakker utsikt fra bussen og klatret ut i Windermere med retning toget som skulle frakte oss videre hjemover.
Fornøyde sto vi på perrongen og fant ut at toget var kansellert! Det var ikke mange nok folk på jobb var forklaringen. En smule himmelfallende sto vi der. Hva nå? Men…så lenge det er liv, er det håp! Man fant en buss til Kendal. Kendal er svært nære Oxenholm. Dette skulle gå bra! Ny buss med utsikt før man plutselig befant seg trøtte og kalde på en folketom Kendal busstasjon. Vi visste at ingen buss gikk så sent til vår lille «village»…
Igjen var der likevel håp. En av damene går stadig rundt med et kort på seg. Kortet til Andycab! Veldig praktisk å kjenne til en egen drosjesjåfør altså. Den andre damen ringte optimistisk. Kunne Andy redde oss som han hadde gjort før? Det kunne han! «Jeg kommer» sa Andy (på engelsk rimeligvis) «Så fort jeg kan» sa Andy! Og det gjorde han.
Gjensynsgleden var stor. Man hadde ikke sett hverandre på nesten 3 år! Andy var svært opptatt av jul og ytret flere ganger ønske om julekort. Ja, ja det skal vi vel klare? Han var tross alt vår redningsmann. Han satte oss av ved Storespar og forsikret oss om at han kunne plukke oss opp fredag for hjemreisen. Så var den saken biff! Eller noe…
Et lite besøk i butikken, så bar det hjemover til pizza med tilbehør. En vidunderlig dag som dog endte med utrolig trette føtter og et nytt utbrudd fra røykvarsleren! Den synes ikke noe om pizzasteking tydeligvis. Fram med kjøkkenhåndkle for heftig vifting! Så mat, så til sengs!
Min rosa verden...yeah right... 