Kappløp mot tiden…

Det er meninga man skal innfinne seg her om ca. 5 uker. Det er meninga man skal kunne gå…fortrinnsvis uten en eneste krykke. Det er egentlig meninga man skal kunne bevege kroppen en smule. Guns N’Roses inntar nemlig scenen, og det er ikke mulig å stå stille når disse gutta setter i gang. Bandet har alltid vært kjært i vår lille familie, spesielt hos eldstemann, for hans del blir det tredje møte med superbandet. Første gang som 13 åring i 1993, så med mor og lillebror i 2006. Denne gangen har anledningen blitt brukt som gulrot for mamma’ns framskritt på hoftefronten. Mor og sønn til London for atter å oppleve Axl & Co!

La meg ikke glemme å nevne samme guttebarns  fjorårstatovering, eller at han i sin tidlige ungdom lokalt gikk under navnet Axl. Tatoveringen er inspirert av coveret til albumet «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» Bare så det er helt klart. Dette coveret er først inspirert av intet mindre enn Raphaels freske i Vatikanpalasset i Roma. Nemlig! Maleriet lyder navnet «Skolen i Aten» (Scuola di Atene på Italiensk), og skal visstnok vise både den ene og den andre store filosofen. Blant annet både Platon og Aristoteles. «Vår» mann er ganske så ukjent, men han ser da alvorlig nok ut, der han skribler konsentrert i en eller annen bok. Og finne «vår» mann, det er dagens gjettelek, desverre uten premie…lykke til!

Inspirert av Axl og Raphael (beklager bakgrunn så mye).

raphael_school_of_athens1330383990960

Scuola di Atene, malt 1509-1511

img_0287

Inspirert av renessansemaleren Raphael Sanzio de Urbino.

2017-05-10 11.30.00

Ens egen Axl, muligens med en drøm om rock’n roll…

Min yndlingslåt (ja det heter låt i denne sammenheng!) kan høres og sees her: Sweet Child O Mine

Nå skal det ikke glemmes at denne videoen er fra 93. Gutta har blitt eldre (modern er altså i godt selskap). Eldst er vokalist Axl Rose med sine 55 år på nakken. Man kan si det syns på noen og enhver at tida har ruslet som den pleier, og det er like greit!

img_0288

Gutta før

img_0289

Gutta nå (hm…gammelt bilde med nye hoder egentlig…morsomt er det).

Men. Det er alltid minst ett men. I dag, denne dag, er det akkurat 6 måneder siden «snekkere» fikset på innsida av undertegnede. Kan man om 5 uker klare en hesblesende rockekonsert, eller kan man ikke? På nåværende tidspunkt er svaret ja…og svaret er nei… Man aner ikke!

Sakte men sikkert går man uten krykker inne. Dette forsto man ikke før man en morgen våknet opp til krykkeløst soverom. Krykka var «glemt» i stua! Så langt så vel. Tingen er bare at spaserturene rundt i huset, og innimellom også ute i terrenget, de er ikke elegante. Det vraltes og haltes mer eller mindre. Helst mer. Noen ganger mindre.

Uansett, Guns N’Roses is still rockin’ on. Med eller uten gamla!

Til avslutning skal man få lov å anbefale en låt som kan passe noen og enhver for øyeblikket, nemlig Patience. Det anbefales sarte sjeler å lytte mer enn å skue…

 

Advertisements

Sunny, sunny London!

Ingen av oss var vel helt sikre på London weekenden vår før fredag. Terese hadde blitt syk, jeg var på vei til sykdom. Vi bestemte oss for å dra likevel, jeg mener når får man sjansen til å være i England, og bare sånn helt enkelt ta en helg i London? Aldri tenkte vi…så vi dro!

Reiste fra en svært tåkete landsby, til strålende sol i hovedstaden! Det var sommer i London, og vi kunne ikke tro det da vi ramlet ut av toget på Euston. Vi hadde pakket «vinterklær» i Terese’s koffert, og lurte vel egentlig på hvorfor vi ikke hadde sjekket været? Tja…

Uansett hadde to hyggelige damer på bussen fra Sedbergh informert oss om 28 grader og sommervarme i storbyen, men vi kunne liksom ikke forestille oss å være så heldige. Det var vi. Og svette!

Men London har god pubmat, kaldt øl og New Look, så intet problem for denne dama. Snart var vi mette, og gamla utstyrt med nytt skjørt og nye (rosa) ballerinasko. Jippi! Terese holdt ut i jeans, ungdommen er sterk…

Konsert på søndag etter litt småshopping i yndlingsgata, rekker liksom alltid det. Pluss en hvil på nærmeste Starbucks (tenker alltid på min kjære nevø når jeg sitter der, tanten er glad i Lillegutten sin).

Jeg hadde denne samme morgen fått bekreftet mine verste anelser (snakk om dårlig forberedt egentlig). Tom Jones var inkludert i konsertpakken vår. Skrev jeg verste? Mener selvsagt beste. Vi kom for Mick Hucknall mest av alt. Terese tok med Jessie J som bonus med stor glede, selv var jeg lykkelig over å få oppleve Status Quo (og de gutta rocka, de gamle er eldst eller noe sånt). Uansett vi var opp i skyene fornøyd med dagens musikkplaner. Men Tom Jones? Kan ikke beskrives hvordan det føltes for en aldrende sjel, som var dypt forelsket i fløtepusen fra en alder av 13 sånn omtrent. Jeg måtte senere dele min glede med min også kjære fetter Roar, og fikk svar: «Så flott. Du skulle jo gifte deg med ham du.» Det sier vel det meste, for de fleste. Husker forresten ennå med glede den gangen samme fetter tilbrakte litt sommer i England, og kom hjem med Tom Jones bok til sin lille kusine. Gotta love that guy! Fetter altså…

Ok, blir litt mye Tom Jones (har noen merket seg hvor mange ganger jeg prøver å få trengt Tom Jones inn i dagens skriverier? Just saying…

Anyway. Konserten var strålende, litt plundrete å komme seg inn på området, som ikke var gressbelagt med skyggefulle trær som vi hadde forestilt oss, men heller strødd med en slags grov bark. Eller noe. Vi hadde nok ikke skjønt hvor stort dette var, før vi som sauer ble drevet mot inngangen i stekende sol (husk hatt neste gang). Aner ikke hvor lang tid vi sto før vi kom innenfor, og den så smått nær besvimelse gamle damen, sank ned under et av de få trær man kunne finne. På det lille gress man kunne finne. Ikke før vi var sunkne, så spratt vi opp. Mick Hucknall som førstemann kunne vi ikke gå glipp av! Mannen var som vanlig brilliant!

Vi nøt resten av gjengen også, fantastiske band ga en fantastisk opplevelse. Hadde jeg husket alle, skulle jeg nevnt i fleng…

Sist men ikke minst: Tom Jones. Jeg er ikke engang flau for å si at nå forstår jeg hysteriske, hylende Justin Bieber fans. Dette var og er min Justin Bieber. What to say? Mannen er 72 år, still going strong. Really strong! Jeg har sunget med Tom Jones. Jeg har danset med Tom Jones. Jeg kan dø lykkelig. La meg tilegge at til og med Terese etter dette, har fått et aldri så lite forhold til min kjære, gamle fløtepus!

Vi ruslet salige oppover Edgware Road, stakk innom yndlingsjappa på Paddington for burger og kebab, før vi tuslet opp trappene til rommet vårt, for å hvile våre trette legemer. Merk at denne eventen varte fra halv fire til kvart over ti. Jeg holdt ut! Just as Tom, I’m still going strong!

Dagen etter frokost på Raffle’s før hjemreise. Superenkelt å reise i dette landet. Alle er hyggelige og hjelpsomme. Vi rakk et tidligere tog, og også faktisk en tidligere buss fra Oxenholm. Innen vi var «hjemme» i Sedbergh var vi ganske våte, men ennå svært fornøyde med Fåret og Fjolset’s siste eventyr!