Torsdag morgen våknet «the ladies» opp til regn, regn og mer regn. Ikke overraskende, men en smule skuffende… Man ville til fjells (eller «fells» får man kanskje si). Vi var likevel helt sikre på at solrikt vær ville komme, og bestemte oss for å forkorte ventetiden med inntak av ett par desserter vi hittil ikke hadde hatt tid eller mage til å fortære. Smuldrepai og scones med «clotted cream»! Ny tur til Smatt’s. Du verden så godt det er med varm pai, tykk vaniljesaus, scones og en stor kanne te. Riktignok kommer både clotted cream og syltetøy innpakket i glass og plast for tiden, men det får man tåle…
Så bar det mot benken vår der oppe i høyden. Stemningen var høy, sola var framme, mammasauene brekte, lammene spratt, og verden var helt riktig for to gode venner på tur. Litt rot fant vi, men det må til her i verden!
Lenge satt man på benken, spiste litt, drakk litt og pratet om livets alle forunderligheter. Så valgte man en annen hjemvei enn vanlig. Været var tross alt ikke bra nok for iskrem fra iskremgården, så vi valgte stien over bekken. Det vil si at en bekk måtte hoppes over. Det gikk greit for den grasiøse langbeinte av oss, litt mer problemer bød det på for den kortbeinte, men hun klarte det hun også! Dette var en ny sti som før fortalt, og vi liker nye stier. Den var ikke ny særlig lenge, det varte nemlig ikke lenge før man kjente seg igjen. Her hadde man da trasket før? Det hadde man, men det var greit. Ennå en bit av kartpuslespillet i hodene våre falt på plass…
Snart var vi hjemme, og kunne hygge oss med nok en kveldsmat i tosomhet. Heldige vi som hadde klart å komme oss til benken så og si i siste liten…neste dag var sørgelig nok hjemreisedag…
I skrivende stund er damene tilbake i fedrenes land, men det må likevel skrives ned litt av hvert fra vår vidunderlige tur til England!
Etter en særdeles vandrende dag til både Near Sawrey og Far Sawrey , Windermere og Hawkshead ble det vedtatt hviledag! Man trengte nye krefter og tid til å besøke de butikkene som tross alt finnes i Sedbergh’s eneste handlegate…
Dessuten vil onsdag si markedsdag i byen vår, og det kunne man slett ikke gå glipp av! Vi startet med informasjonssenteret, som også (i likhet med de fleste butikker i landsbyen) er full av brukte bøker! Så var det markedstid med innkjøp av brød og kaker. Vi tok hele runden med lunsj på Smatt’s Duo innimellom. Smatt’s serverer den beste lunsjen en kan tenke seg, og også denne gangen ble den nytt til siste smule…
Man var så heldige å finne bøker man ønsket seg i byens største bokhandel Westwood Books. Damen fra Teie fant sin Milly, Molly, Mandy bok, og damen fra Bamble startet sin samling av Beatrix Potter bøker. Sedbergh er tross alt England’s Book Town!
Selvsagt måtte vi innom bruktbutikken vår også, og der er det helt umulig å ikke få seg et puslespill. Litt sent egentlig for slike innkjøp, men litt pusling ble det!
Så måtte man på aftentur, og jammen klarte vi klarte vi halvannen times spasertur før vi visste ordet av det. Nydelig var det. Fint vær og høy stemning blant både damer, sauer og diverse andre medspaserende!
Til slutt må det nevnes at denne kvelden trodde faktisk damene de hadde fått sin helt egen «stalker». En eldre herremann syntes å forfølge oss på hjemveien. Om vi stoppet for å slippe ham forbi, ja da stoppet han også. Meget mystisk det hele. Da herremannen endelig henvendte seg til oss, viste det seg å være en helt naturlig forfølgelse. Han hadde hørt oss prate (livlig som vanlig), og var ganske sikker på at han hørte et skandinavisk språk. Det hadde han jo helt rett i! Det viste seg å være en tidligere lærer på Sedbergh School (imponerende), og denne mannen var rett og slett svært interessert i alt skandinavisk. Han hadde besøkt Sverige, Danmark og Norge, og lengtet etter å reise til Finland…
Det ble en ny hyggelig passiar før vi ruslet hjem til en velfortjent kveldsmat. Neste dag håpet vi på vakkert vær og tur til benken oppe i høyden. Det synes umulig å reise hjem uten en eneste liten tur til fjells!
Etter alle disse år skulle man få besøke Hill Top sammen. Som vi har gledet oss! På Hill Top bodde altså engang Beatrix Potter. Hun som skrev de hyggeligste små fortellinger om kaniner, frosker, mus og andre dyr. Deriblant Mrs. Tiggy-Winkle.
Man startet atter et eventyr utenfor biblioteket (vårt vanlige busstopp). Det går ett par busser om dagen, så det gjelder å rekke den første! Det gjorde vi. Vi ankom Oxenholme stasjon uten problemer, og jammen gikk toget til Windermere videre etter kort tid.
Den ene reisende hadde funnet ut det fantes en buss videre til Bowness (hvor man skulle kunne finne en ferge), hun ville spare sin trippel hofteopererte venninne for unødige skritt. Og godt var det, for skritt ble det nok av…
Bussen ble funnet og tatt, det var verre med fergen. Mannen i luken forklarte tålmodig at på grunn av covid hadde de sluttet med både ferge og transport fra fergen (som ikke gikk uansett). Jaha, sånn var det med den saken! Mannen i luken viste oss vei til annen ferge, og avsted bar det!
Denne fergen brakte oss over vannet til The Ferry House, og herfra skulle vi vandre til Hill Top på lette føtter og med stor forventning i hjertene…
En nydelig tur ble det. Natur så vakker at det titt og ofte tok pusten fra en stakkars engelskelskende fotturist (som man denne dagen var)!
Rørt til tårer nådde vi Hill Top og hadde en strålende omvisning! En ualminnelig hyggelig dame fortalte oss detaljer om både det ene og det andre. Vi lyttet med ører på stilk og hvert ord ble gjemt i hjertene!
Så nøt vi hagen i fulle drag, fra blomster til kjøkkenhage.
På vei til butikken (det finnes alltid en butikk), ble vi stoppet av en dame med spørsmål om vi virkelig var norske? Hennes mor var nemlig norsk! Det ble en rørende stund med prat om det ene og det andre. Damen forsto godt norsk og snakket litt også! Imponerende synes vi…
17. Mai, fortalte damen, hadde blitt feiret i Ipswich hos mor. Norsk tv hadde blitt betalt for i anledning dagen. Der hadde vært norske flagg, bløtkake og kransekake. Og tårer ved syn av barnetog og den norske kongefamilien. 3 kvinner sto i hagen til Beatrix med tårer i øynene, mens en engelsk ektemann ventet tålmodig med et skjevt smil…Så tok man farvel med smil og gode ord.
Etter en gjennomgang av tilhørende lille butikk med derpå småshopping gikk ferden mot Hawkshead. Der visste den ene av vandrerene at det fantes et Beatrix Potter galleri med mer, den andre hadde aldri satt sin fot der!
Utrolig optimistiske hadde man bestemt seg for å gå…igjen…»Neida, det er ikke langt» forsikret alle oss. Det var det! Men turen var vakker og i lange strekninger tilrettelagt med «foot paths». Vi koste oss! Noe av det beste med Englandet vårt er alle hundene, og de traff vi på denne dagen også. Fire vakre border collier som mobilen til den ene nektet å ta bilde av. En cavalier og en så godt som cavalier som mobilen til den andre ville ta bilde av. Lykke for hundeglade damer!
Landskapet var igjen utrolig. «Breathtaking» som de sier her omkring…
Det kunne vært et skår i gleden at det meste var stengt da vi slitne ankom Hawkshead, men vi lot oss ikke knekke! Man rakk en buss tilbake til Windermere og tisset fikk man også. Dessuten traff vi en South African Mastiff (stor, stor staselig hund), hva mer kan man ønske? Vi nøt mer vakker utsikt fra bussen og klatret ut i Windermere med retning toget som skulle frakte oss videre hjemover.
Fornøyde sto vi på perrongen og fant ut at toget var kansellert! Det var ikke mange nok folk på jobb var forklaringen. En smule himmelfallende sto vi der. Hva nå? Men…så lenge det er liv, er det håp! Man fant en buss til Kendal. Kendal er svært nære Oxenholm. Dette skulle gå bra! Ny buss med utsikt før man plutselig befant seg trøtte og kalde på en folketom Kendal busstasjon. Vi visste at ingen buss gikk så sent til vår lille «village»…
Igjen var der likevel håp. En av damene går stadig rundt med et kort på seg. Kortet til Andycab! Veldig praktisk å kjenne til en egen drosjesjåfør altså. Den andre damen ringte optimistisk. Kunne Andy redde oss som han hadde gjort før? Det kunne han! «Jeg kommer» sa Andy (på engelsk rimeligvis) «Så fort jeg kan» sa Andy! Og det gjorde han.
Gjensynsgleden var stor. Man hadde ikke sett hverandre på nesten 3 år! Andy var svært opptatt av jul og ytret flere ganger ønske om julekort. Ja, ja det skal vi vel klare? Han var tross alt vår redningsmann. Han satte oss av ved Storespar og forsikret oss om at han kunne plukke oss opp fredag for hjemreisen. Så var den saken biff! Eller noe…
Et lite besøk i butikken, så bar det hjemover til pizza med tilbehør. En vidunderlig dag som dog endte med utrolig trette føtter og et nytt utbrudd fra røykvarsleren! Den synes ikke noe om pizzasteking tydeligvis. Fram med kjøkkenhåndkle for heftig vifting! Så mat, så til sengs!
I år er 10 år siden undertegnede for første gang besøkte Sedbergh. Da sammen med sin unge og svært englandsvennlige venninne. Den første turen den gang endte på Sedbergh Golf Club og siden har man forgjeves lett etter denne klubben på opp til flere utflukter i området. Det var bestemt og vedtatt at denne gang skulle det lykkes!
Men før man satte i gang operasjon golf klubb skulle det handles såpe! Det ble avtalt med såpefabrikant Dorthe at damene skulle møte opp til prat og såpekjøp på Buckbanks Farm, hvor såpedamen bor. Slik ble det! Såper ble overlevert til en altfor lav pris, men man takket og bukket og var glade som lerker. Dette er såper man har savnet!
Traskende hjemover og fortsatt svært fornøyde traff vi plutselig på et ektepar som gransket bakken inngående. Engstelige nærmet vi oss, hva var da dette? Det satt en fugl i gresset, helt urørlig. Mannen ytret stor bekymring over pippens tilstand. Var den skadet mon tro? Hva skulle vi gjøre. Fuglen var for øvrig av arten Goldfinch og visstnok svært sjelden å se på nært hold.
Fire bekymrede mennesker sto med øynene festet på vidunderet. Alle med skremte øyne. Da bøyer mannen seg fram for å røre ved den lille, og under over alle under løftet den plutselig vingene og fløy frisk som en fisk mot himmelen! Alle skravlet lykkelige og lettet i vei. Og vi hadde sett en Goldfinch!
Så var det golfbaneleting som sto på programmet. Vi visste retningen og dro av gårde. Modige valgte vi å traske langs veien. Underveis traff vi to pointere og en fransk bulldog, vi kunne vi stolte forklare en annen vandrer veien til The Pepperpot (muligens forlot hun oss mer forvirret enn opplyst). Vi møtte også verdens vakreste hvite hest. Siden vi akkurat hadde diskutert muligheten av riddere på hvite hester, valgte man å ta dette som et tegn. På hva er uvisst…
Uten andre problemer enn regn og skiftende skydekke ankom vi klubben i tide for servering av lunsj. Hvilken lunsj! Kalde og våte kom vi inn. Mette og varme gikk vi ut. En hyggelig dame forsynte oss med te og sandwicher fyllt med Lancashire Cheese og hjemmelaget chutney. Mmm…
Puben innehold forresten et nydelig ladies room, med de mest yndige broderier…
Så satte vi nesen hjemover. Med forklaring fra vertskapet og litt hukommelse fra skribenten fant man fint skogogmarkveien tilbake til «villagen»…
Middag ble endelig inntatt på stampuben. Pubdamen var antakelig født til sin rolle som akkurat dette (pubdame). Ordene kom i strie strømmer, alle glade og omsorgsfulle! Maten, «steak and ale pie», smakte mer enn fortreffelig og dagen kunne ikke endt bedre!
Søndagen startet med et pang, eller mer korrekt med utrolig høye hyl fra seriekoblede røykvarslere. Gamle Anna, som våkner tidlig, tuslet ned på kjøkkenet for å nyte litt kaffe og en lenge etterlengtet smørdryppende toast. Det skulle hun aldri ha gjort! Det viser seg at røykvarslere montert i kjøkkentak er svært sensible for den minste lille antydning til utslipp fra brødristere. I alle fall i Primrose Cottage. Det ulte som om verdens ende var nær.
Hyttas andre beboer (som heldigvis heller ikke sov) kom styrtende en smule forvirret før situasjonen raskt ble oppfattet. Dette snarådige vesenet gjorde så sitt beste for å stoppe uvesenet. Til ingen nytte! Tankene raste. Kommer brannvesenet? Kommer naboene?
Ingen kom, og de pliktoppfyllende røykvarslere tidde til slutt stille av seg selv. Vel og merke etter blant annet vill vifting med et kjøkkenhåndkle!
Så måtte det luftes synes vi. Ennå en dårlig idé! Man klarte å åpne et vindu, men å lukke det ble absolutt umulig. Hva nå? Den snarrådige visste råd naturlig nok. Man måtte ut i den forbudte bakgården (kun tillatt for søppeltømming). I full fart og med redsel for å måtte klatre over en port løp den samme snarrådige på kjappe bein rundt hytta. Hun slapp å klatre! På forunderlig vis og med uante krefter klarte da damene å få lukket det sta beistet av et vindu…
Vi var våkne og forsåvidt klare for dagen.
Tur til Farfield Mill sto på programmet. Spørsmålet var som alltid i dette området av verden; været. Regn? Lite regn? Mye regn? Vi kledde oss klare for alle værforhold. Den ene mer ullkledd enn den andre. Hun hadde også for nye staver for anledningen. En tidlig bursdagsgave fra den medreisende! Hurra!
Av sted bar det og fint gikk det. Man rakk mølla med fint lite regn. Det ble inntatt nydelig suppe, kaffe og scones. Vi liker lunsj på mølla vår!
Så rakk vi halvveis hjem før regnet kom skikkelig, helt greit for vandrerene. Vi var så fornøyde med turen. Det ble forsøkt ny sti og oppnådd ny forståelse av kartet vårt. Man trasket syngende og oppstemte langs bilveien hjemover, dog under stor forsiktighet for å beholde liv og helse.
Mange fotografier ble tatt underveis på turen, siden det er plent umulig ikke å gjøre det selv om de fleste motiver allerede er foreviget fra tidligere tider. Vandring til Farfield er tross alt gjennomført opptil flere ganger i årenes løp!
Man hadde trodd at man skulle kunne få seg en pai på yndlingspuben? Neida! Fullt hus denne dagen også. Så ble det tur til Storespar for innkjøp av enkle ferdigretter. Fungerte helt fint for de lite forlangende damer…(Og ja Jeanette, vi har nå booket bord for mandag!)
Dagen ble bra og avsluttet med film. De gamle venninner fant til sin forbauselse ut at dette var første felles filmkveld etter nærmere 60 år av bekjentskap!
Turen vi planla for to år siden er blitt virkelighet. Og foreløpig har alt gått bra (mer eller mindre)…
Flyturen: fint, vi hadde enda til et tomt sete hvor jakkene våre kunne oppholde seg under turen!
Togturen: veldig bra! Vi klarte å komme oss på et tidligere tog og vant en hel time. Vi hadde litt engstelse for hva vi etterhvert oppdaget var setereservasjonlys over hodene våre. Plutselig gikk de fra grønt til oransje og man måtte forflytte seg til nærmeste grønne lys. Vi slapp med en eneste gang, men holdt et våkent øye med styggdommen etter det. Bilettmannen var gal på en fantastisk flott måte, skapte glede gjennom toget med kjappe replikker og munterhet! Kaffedamen var utrolig hyggelig selv om vi kun kjøpte en liten vinflaske på deling. Kalte oss «darling» og andre søte ting på rad og rekke.
Drosjetur: Sto flere og venta på stasjonen! Altså ingen Andycab, men det gikk greit. Hyggelig mann som slapp oss av rett over gata til vår nye «cottage». Primrose Cottage!
På grunn av tidlig tog rakk de to damene slutten av Sedbergh Galla. Området bak gjerdet, over veien for oss var fylt til randen av sosiale engelske damer, menn, barn og ikke minst voffer av alle slag! Dette likte man… Jammen traff vi Dorthe der! Vår gamle, faktisk danske venn. Å si hun ble overrasket er en sterk underdrivelse! Vi lever nå i håpet om å få med oss litt Dorthesåpe hjem til gamlelandet. Hun lager og selger (gir bort), og vi liker!
Maten første dag ble ikke pai som vi ønsket oss. Red Lion er visst for liten. 25 gjester skulle komme, og der var intet rom for damene. Det endte med fransk løksuppe (med Guinness) på Dalesman. Varmt og godt i kjølig vær…
Så ble det avslapping med kveldskos hjemme. Medbrakte knekkebrød er ikke å forakte som tilbehør til vin. Just saying…Vi hadde selvsagt vært på Storespar for innkjøp av diverse spiselig og drikkelig for oppholdet vårt! Så gikk vi til sengs…med håp om streif av sol ved neste dags morgen…
Turen over vannet gikk greit som bare det, vi klarte riktignok å «liksommiste» en stykk mobil og et stykk boardingpass før vi engang hadde entret flyet, men det gikk som sagt greit…
Man bor på Paddington i år, og man er svært fornøyd med valg av innkvartering. Noen klaget over kjølighet, men etter en rask samtale med den unge damen i resepsjonen ordnet det seg…tror vi…natten vil vise.
Etter første dag i vår kjære, kjære by er alle svært fornøyd på alle måter. Frokost ble inntatt på Starbucks med Chai Latte og Pumpkin Spice Latte som vidunderlig morgendrikke! Primark ble gjennomgått på kryss og tvers, innkjøp ble utrettet og alle møter nå natten i ny pysjamas. Hvilket selvsagt er uhyre viktig.
Hyde Park er besøkt. Ekorn og duer er blitt matet med nøtter og solsikkefrø. Og så kom regnet! Gjennomvåte styrtet man inn på nærmeste undergrunnsbane for å komme seg kjappest til tørre klær og hvile. Bare hyggelig alt sammen. Hvem kan klage på litt regn når man er der man helst vil være…sammen i London!
Til slutt ble mormor’s overståtte fødselsdag feiret med indisk mat og indisk øl (noen drakk iste og «sparkling water»). En deilig dag var over…
Siste morgen, siste dag, siste tur…tenker på de firbente vennene våre som venter hjemme, og det er en trøst.
Været var blandet på denne vår siste dag, men vi klaget ikke! Mest av alt var været fantastisk, og egentlig er det bare hyggelig med regnskurer, så kan en krype inn i regnbuksens lune varme. Hvilket vi gjorde…
Turen (rundturen) førte oss først til «The Pepper Pot» og Akay Woods, videre ned mot Millthrop og ennå videre oppover mot og bortover Frostrow Fells. Fra Frostrow Fells kunne vi jammen se gårdene fra gårsdagens tur, og det var morsomt for damene! Vi blir bedre og bedre kjent!
Målet var eiketreet ved bekken, der hadde vi rastet før. Uten problemer nådde vi dette nøye utvalgte mål, og treet og bekken var like vakre som vi erindret fra tidligere møter. Niste og kaffe (og mere til) ble fortært med vanlig glede.
Hjemover gikk turen gjennom hestehagen (uten hester), nedover veien fra Highside Farm , bortover Frostrow Lane og tilbake forbi det berømte rosa huset i Millthrop. Vi valgte høyre side av Riwer Rawthey som hjemoversti, fulgte den mot New Bridge, for så å ende ferden via Wicarage Lane…Ringen var sluttet…sort of…
Våre dager i Sedbergh er over og nye minner er lagret i hjerte og på ulike tekniske duppeditter…i morgen bærer det hjem.
Vi er skjønt enige om at hver gang vi tilbringer tid her i vår kjære lille landsby, så bør vi finne i alle fall en ny tur å rusle. Det var målet i dag, og det klarte vi helt fint!
Etter innkjøp av nye kart og godt påkledd for vått vær, satte man avgårde med stor tro på bedre vær og nye stier. Nye stier ble det, etterhvert også de stiene og gårdene vi trodde vi skulle finne. Vi fant Underbank, Stone Hall, Ghyll Farm og Rifle Range. Vi fant en runde, og runder er alltid morsomt!
Ghyll Farm kan varmt anbefales. Et hyggelig eldre ektepar forsikret oss om at vi slett ikke gikk på «ulovlige» veier, og den mannlige delen ga oss en så lang forklaring på veien tilbake til Sedbergh at begynnelsen var glemt av turgåer’ne innen siste ord ble uttalt. Men…noe med tre jorder som skulle krysses nesten diagonalt var involvert…
En smule undrende satte vi avsted, og heldigvis traff vi raskt på noen trivelige damer og hester som faktisk ga oss to forståelige muligheter for retur til sivilisasjonen. Dessuten var hestene vakre og kosbare. Noe man setter umåtelig stor pris på.
Så bar det videre. Uten regn, men med sol og vind, forserte vi jorder og trapper (over gjerder) med glede og takknemlighet. At en får oppleve slike dager er så fint at man vil gråte av den der takknemligheten! Vi valgte riktignok i stedet å ta en liten pause med medbrakt Walkers Shortbread og tilhørende drikke…
Etter en trivelig rast trasket vi fornøyde (igjen) hjemover, fant rett sti, smøg oss gjennom rette grinder og var enige (igjen) om at maken til vellykket tur skulle man lete lenge etter!
Å komme seg fra Sedbergh til Hawes er ingen enkel sak. Vår sak startet uker før vi ankom merry old England. På grunn av venting på buss som aldri kom i fjor, ble det i år bestemt at å kontakte det lokale informasjonssenteret var en fremragende idé. Som sagt, så gjort. Svaret kom fort og sikkert. Joda; det gikk buss på tirsdag som vi håpet, men også på fredag. Når den gikk og hvor den stoppet var det visst ingen som visste! Et telefonnummer ble dog sendt oss. Her kunne vi ringe å få beskjed. Dette ble gjort i går, og to lyttende, spente damer (høytaler på telefonen er virkelig praktisk) ble gledelig overrasket. Bussen skulle sannelig gå på fredag! Tider ble notert og man forsikret seg flere ganger om stoppestedet.
Tidlig fredag var damene klare for tur, og trasket ivrige til det opplyste stoppestedet. Været var heller dårlig, men optimismen var på topp. Så ventet man…og ventet man. Ingen buss i sikte. Det måtte innsees at igjen var vi sviktet. Da; i siste øyeblikk nærmet det seg noe som mistenkelig liknet en liten hvit buss. Var den vår? Den rullet sakte forbi og rundet svingen opp mot byens parkeringsplass, hvor den endelig stanset. Vi fór etter…
Og jammen var den vår! Det viste seg at sjåføren ved navn Jeff hadde sin første tur med denne ruta, dessuten hadde veien vært sperret av både sauer og ambulanse, derfor var han sen. Slikt skjer…i Sedbergh… Han hilste oss med glede og spørsmål om hjelp. Vi måtte nemlig plukke opp Charlotte, og han var slett ikke sikker på hvor. Dessuten kunne han fortelle at turen ikke ville koste oss noe som helst, fri kjøring ut måneden. Ytterst merkverdig, men sånn var det.
Avgårde bar det, med ivrige innspill fra to norske, glade damer. Charlotte var ikke lett å finne, men ved hjelp av en ung mann og hans hund ble hun endelig lokalisert. Hun het for øvrig ikke Charlotte, men Georgina, og skulle nå en annen buss fordi hun ville til Tesco…et supermarked hun lengtet etter å utforske. Ja, ja…
Etter norsk hjelp fikk Georgina på seg bilbeltet og man var endelig på vei til Hawes. Alle skravlet i vei som gamle venner og stemningen var høy og lystig! På grunn av allerede oppstått forsinkelse og etterhvert en ny saueforsinkelse ble Georgina’s buss umulig å nå, men hun tok det ned stoisk ro og godtok raskt Hawes som ny destinasjon.
Hawes ble nådd og selv om regnet fortsatt falt som lette, men mange dråper fra oven, var de to norske fornøyde. Etter litt trasking fram og tilbake og oppdagelse av flere stengte spisesteder, fant man mat. God mat og varm te. Intet er bedre på våte dager. Så gikk turen til Dales Countryside Museum hvor man kunne oppleve litt fortid, men også litt nåtid ved hjelp av utstillingen Shepherdess-One Woman Farm. Vi sier bare; Wow!
Før hjemtur ble det tid til en tur på puben og en «pint» på en smule urettferdig deling.
Det skal heller ikke glemmes at Hawes er full av voffer; på puben, i gatene og på museet. Der traff vi nemlig turens første engelske Cavalier ved navn Bailey! Stor fryd og glede!
Så bar det hjemover med våre nye venner, og vi fikk etterhvert vite både det ene og det andre om lokale individer. Blant annet var visst presten Dave en grei kar, og en eller annen datter bodde i London. Greit å vite…Vi skiltes med et visst vemod, en liten donasjon og med håp om å sees neste år…?
Min rosa verden...yeah right... 