Årets siste bad?

Mutter’n klarte ikke å få tatt bilde av mitt siste snikbad, men det er helt sant…jeg klasket kroppen ned i vann i dag! Hun tok bilde av etterbadetrullingen min, og det får holde som bevis!

20181107_11164920181107_10424520181107_113315

Reklamer

Camden!

Endelig noen dager i London med ungen og guttene!

Vi ankom Camden i går kveld, og leiligheten var liten og koselig. Ikke akkurat tipp topp nyrenovert, men vi tør kalle den «shabby chic» på sitt beste…

Det gikk greit å finne fram. Ungen hadde stålkontroll helt fram til nøkkelkoden skulle plottes inn. Heldigvis (etter lettere gryende panikk) fant man ut tall glemmes lett, spesielt koder. Vi fikk nøkkelen ut, og fant veien inn. Vi fant lyset i trappegangen også, men det slo seg av automatisk rimelig kjapt, så vi fumlet oss opp til fjerde etasje i stummende mørke!

Alt var fint inne i leiligheten bortsett fra et ganske stort hull i gulvet. Stort nok til både d5 ene og det andre synes vi, og tok ingen sjanser. Ungen stappet et eller annet oppi, og i natt ble den tyngste kofferten plassert over. Nevnte man shabby chic?

Ikke før vi hadde kommet oss inn, så ringte telefonen. Hustelefonen…vel mer dørtelefonen egentlig. Siden vi ikke ante vi hadde en sånn telefon, skvatt vi godt alle fire. Mormor’n tenkte kanskje det var verten som ville ønske velkommen, men nei da! Nede ved utgangsdøra sto noen stakkarer som ikke kunne komme inn. Nøkkelen virket ikke…

Som nykommere i bygget selv, var vi skeptiske til å åpne dører for ukjente, men ungen meldte seg frivillig til å sjekke ut forholdene og famlet seg modig nedover den mørke trappegangen. Heldigvis brøt de utestengte ut i jubel før hun nådde langt, nøkkelen virket og assistanse var unødvendig! Og slik ble vi portvakter i Camden!

I dag har shopping vært på agendaen, og shopping sliter alle ut. Det gikk likevel greit, og alle var fornøyde med hva de hadde funnet seg. Enten det var pysj, kosedress eller gummibjørner…

Lunsj ble inntatt på The Elephant Head, og diverse annet ble inntatt på Camden Market… Som vanlig skulle man ønske det var mulig å få i seg mer av like fristelser. Men magen blir mett før øyet…som onkel Harald alltid sa!

The Howgill Fells

Vi skulle til Hawes, det var markedsdag der, og en buss skulle ta oss både fram og tilbake. Det kom ingen buss, bare en vennlig sjel som opplyste oss om at man ventet forgjeves. Ingen buss til Hawes lenger, ingen tok den likevel…ja, ja…

Vi tok det med godt humør og nye planer «right away»! Sola skinte og høyden ventet. Nå ville man på fjelltur! Siden man plutselig hadde fått uendelig god tid uten noe som helst press, ruslet vi innom postkontor, godtebutikk og andre utsalg. Venninnen er glad i kort, og kort finnes overalt i vår lille by. Selv er man glad i barnebarn, og barnebarn trenger mye rart, det skjønner man på en slik mini handletur gjennom byens gater.

Etter innkjøp av litt av hvert, deriblant kjeks, frukt og brukt puslespill (i bruktbutikken ble det for øvrig et hyggelig gjensyn med en av kirkens damer fra søndag), bar det hjem for skifte av klær og nistepakking.

Så ar man i gang. Den hofteopererte var fryktelig spent på om hun dette året skulle nå toppen av Winder, og det gikk! Opp kom man. Skjelven i bena, svett og rød i fjeset som en av de tomatene man hadde på nista, men svært lykkelig! Nista kom fram, den ble nytt etter alle kunstens regler, og så la man seg takknemlig rett ut på ryggen for en fortjent hvil.

Etter en god rast gikk ferden til venstre over Winder og langt, langt nedover før man snudde for å nå Longbank Farm og iskremen som lages der. Så lang runde hadde man aldri før trasket, og innimellom lurte man på hvordan isen skulle nåes, men stien var riktig og godene ble nådd. Riktignok lurte venninnen litt på hvor trygg denne iskremen var å innta da vi sto ved porten til gården. Om noen har gått her før, forståes det nok hvorfor…

Denne dagen når man fulgte isskiltene besto hindringene ikke bare av port på port, men også av sauenes etterlatenskaper og sauene selv. Midt i den siste innhegningen, omringet av sauer, sto en erkeengelsk eldre herremann av arten bonde. Han hadde ikke veldig god hørsel (breking fra utallige sauer hjalp ikke), men til slutt fikk vi formidlet vårt ønske om is. Ikke godt å vite om veien til målet faktisk skal gå gjennom sauer. Han spurte oss om vi var redde for sauer, hvorpå vi straks forsikret ham om at vi elsket sauer! Så loste han oss som en skikkelig engelsk gentleman gjennom grindene, og ble med oss ut den siste for en aldri så liten prat. Det var «dosing» som foregikk, fikk vi vite. Vår trivelige gentleman forklarte at det var for å forhindre larver og allskens slike ubehageligheter. Vi trodde ham.

Heldigvis hadde han hjelp av en flittig ung mann, og hans like flittige kone som var iskremselger denne dagen, egentlig denne uka. Sønnen var nemlig reist på ferie og hadde overlatt gård og stell til sine snille foreldre. Hustruen var som sin mann av den trivelige sorten, og isen ble brakt oss med gode smil og vennlige ord.

Vi nøt desserten og kom oss slitne og fornøyde hjem!

Windermere og Bowness on Windermere!

Det er lykke å våkne i Sedbergh, ennå større lykke å våkne til sol i Sedbergh. Det var så man sprudlet av pågangsmot for dagen! Og vi skulle til Windermere og Bowness on Windermere!

Man hadde alvorlige planer om å introdusere Beatrix Potter for venninnen, men grunnet en overveldende mengde turister østfra, høyt støynivå og rester etter grisete (men selvsagt supersøte barn), måtte denne planen oppgis med sorg i hjertet.

I stedet tok vi turen til vannet og alle fuglene. Vi jobbet oss gjennom butikker med all slags fristende saker og ting, vi fant varm sjokolade med både marshmallows og krem og vi spiste suppe…igjen… Vi var innom et kunstgalleri hvor vi ble «pålagt» og velge et bilde som favoritt. Navn på bilde og kunstner skulle skrives ned på en lapp, og lappen puttes i en boks. Riktig høytidelig og alvorlig var det. Venninnen tok oppdraget seriøst og tryglet seg til å få velge seg et bilde til. Gallerimannen skjønte vel fort hvor umulig det ville være å nekte (han gjorde et godt forsøk), og ga seg rimelig fort for overmakten. En lykkelig venninne fikk ennå en lapp og det ble nok en rusletur gjennom vakker kunst. Vi var enige om at vår favorittmaler heter Jane (med glemt etternavn), og hun maler nydelige akvareller…

Det ble benyttet buss som transport om morgenen (bytte i Kendal), turen «hjem» gikk med tog og taxi. Det var en heldig dag regnmessig, man var i et tog eller under et tak når de verste bygene ramlet ned fra himmelen. Solstrålene ble nemlig store deler av dagen avbrutt av regndråper. Men…her har vært altfor tørt, bøndene er lykkelige for hver eneste dråpe (inntil faren for flom tar over faren for tørke antakelig)…her er nemlig mye vær…

Vel hjemme, etter en hvil og litt yatzyspill, ble venninnen invitert med på en kirkegårdstur. Hun takket ja på flekken, kirkegårder er en favoritt! Det ble en hyggelig kveldstur uten regn. Kirkegården er som engelske kirkegårder flest, en blanding av nytt og gammelt? Man merket seg uventede mengder av kunstige blomster av mer eller mindre god kvalitet, om det nå finnes god kvalitet når det gjelder plast- eller silkeblomster.

Til stor skuffelse for den ene vandreren var puben stengt da man kom så langt, men slik er nå engang livet. Den andre vandreren synes nok i grunnen det var helt greit…og en kan ikke gjøre alle til lags…

Kirkebesøk og tur i høyden

Man hadde lovet venninnen en kirkekaffe, men bare en…og det fikk hun. Vi valgte gudstjeneste i St. Andrew’s Church, der skulle det også være nattverd. Kirken var like vakker innenfor steinveggene sine som den er utenpå.

Man ble møtt med smil og nikk og salmebok med mere, så tuslet man til midten for å sette seg. Der ville man vel sitte litt i bakgrunnen var tanken. Sånn ble det ikke, resten av flokken ble i grunnen værende bak oss. Ja, ja…

Presten var både sympatisk og morsom, ordene hans var kloke og varme. Venninnen gikk etter litt overveielse til nattverd. Overveielse på grunn av felles beger til vinen. Venninnen er tross alt sykepleier…men hun tok seg sammen og lot etterhvert ikke slike bagateller stoppe seg! Litt morsomt synes man det var at etter endt nattverd passet presten på å få i seg resten av vinen (og dette var skikkelig vin i følge venninnen), her skulle tydeligvis intet gå til spille! Fornuftig nok.

Etterpå ble det vamt å drikke med kjeks attåt. Venninnen fikk en ny venn med irske aner. De drøftet brixit og annen slags politikk, og var så enige at det endte med en varm omfavnelse til avskjed.

Selv fikk man tips om en ny tur fra en umåtelig trivelig dame, som tok seg bryet med å finne papir og blyant for å skrive ned alt sammen. Man gleder seg allerede til denne turen som helt sikkert skal gjennomføres ved neste besøk til lykkeboblen. Og lurer noen på hvor turen går, så kan det nevnes The Settle – Carlisle Railway

Kirkebesøket ansees som svært vellykket!

Utpå ettermiddagen og etter det verste regnet var planen å vandre til Brigflatts for å vise venninnen et møtested vakrere enn de fleste. Sånn skulle det ikke gå. Vi havnet i høyden i stedet, og det var like greit. En vandring gjennom Millthrop og videre oppover er nemlig ikke å forakte! Hadde man hatt tid, så skulle man forklart denne forandring i planer, men alt hadde sin naturlig årsak, såpass har man tid til å nevne…også at undertegnende så for seg en helt annerledes, ny vei til møtestedet. Da Birk ble nevnt fra en hjelpende hånd fra Teie, skjønte man at man hadde vært på rett vei likevel…og det er alltid en trøst!

Dagen endte med nydelig «take away» fra den lokale italienske restauranten (og utprøving av den like lokale lekeplassen), så ble det senga. En tur i høyden gir masse frisk luft og trang til dyp søvn!

Markedsdag og tur til «mølla»

Vi hadde en over all forventning hyggelig og ganske tørr lørdag. Regnet gjorde det, men i små, passende porsjoner. Sedbergh’s trivelige gater var fulle av boder med alle slags goder til salgs. Riktignok var vindkastene så voldsomme innimellom at bodenes innehavere måtte bruke all sin energi på holde både salgsvarer og teltduker på plass, men intet ble tatt av vinden, og sola tittet fram i ny og ne…

Denne hundeelskeren var overlykkelig over å hilse på matfar til selveste Ollie Collie, og jammen klarte man å smugta et bilde av boden hans. Hyggelig ung mann.

Etter endt handel gikk turen til Farfield Mill, hvor suppelunsj og kake ble fortært med stort velbehag. På veien til og fra møtte man alt fra høner til verdens nydeligste sauer!

Kvelden endte med en liten Shandy på stampuben, og venninnen er fortsatt fornøyd!

Sedbergh Town Band spilte vakkert på markedsdagen

Nye Ollie Collie luer på jentene!

Lille Bæ på Farfield Mill…igjen…