Å sette seg mål…

20170423_093814

Frokost servert før utfart…man klager ikke…

Det er fint å sette seg mål. Jeg gjorde det i dag. langt skulle vi gå, Bono og jeg. Så skulle vi snu. Men…sola skinte og skogen var herlig, og man hadde bare lyst til å gå videre. Så et nytt mål ble satt, sånn helt spontant og uten videre tanke på konsekvenser. Jeg kan opplyse om at for sånne hofteopererte ute på tur uten barn som minner en på at en faktisk må gå hjem igjen også, for sånne er det dumt å sette spontane og lite gjennomtenkte mål. Just saying…

20170423_104508

Mørke og lys

Dessuten er vovsen av den mening at hjemturer skal skje på rappen, ingen snusing og somling da nei! Det er egentlig flott at vovsen drar oppover bakker når man virkelig trenger drahjelp. Nedover bakker er det ikke fullt så enkelt, når både gamla og krykka skal henge på! Etterhvert skjønte visst hunden (som tror den er hest på vei hjem til stallen så snart snuta peker hjemover) at mor måtte få tid til å samle både krykke og bein for i det hele tatt å komme seg bortover (vel…nedover). Og da gikk alt så meget bedre…

Sånn langt innimellom skogen, og også ganske sliten kom man til å tenke på elgen. Det er ikke mer enn to, tre uker siden pikebarnet traff på et flott eksemplar av arten. Hun kom fredelig ruslende med to hunder på slep, fjell på en side og elg på den andre…det siste sånn helt plutselig. Hun var raskt tilbake fra tur den dagen.

Med andre ord så har man ikke til vanlig lyst til å treffe på denne stolte skogens konge. Altså man har lyst, men også ikke lyst. I dag hadde man ikke lyst. Ikke hadde det vært mulig å løpe som en gal, og ikke hadde det vært mulig å legge seg ned for å spille død. Dersom det i det hele tatt virker på elg? Alt en kunne håpe på var en vennligsinnet, hyggelig elg. Eller en lettskremt en, som ville snu på rappen ved synet av den danske, blå krykka. Jeg mener, den lyser jo opp…

Vi kom oss til bilen like hele begge to, en mer sliten enn den andre. Den mest slitne skjønte ikke helt hvor sliten hun var før telefonen fortalte henne med pling på pling at hun hadde oppnådd dagens mål både når det gjaldt skritt og aktive minutter. Nå har denne rehabiliterende pasienten i løpet av de siste måneder gang på gang forsøkt å fjerne denne lite oppmuntrende «appen» som har passet på å gi meldinger som: «øk aktiviteten» eller «mål ikke oppnådd». Den har hardnakket nektet å la seg avinnstallere. Antakelig så den det som en seier i dag, og kunne meddele om at mål endelig var innfridd…så vidt…

Moralen i dag er altså at man ikke skal dobbeltsette mål, ikke tenke på elg og huske å lade opp mobilen før man går på tur med hund og krykke. Det siste har man nemlig vært så flink å glemme alle de to dagene man har vært alene på tur (menneskealene mener jeg). Nå har det gått bra, ingen skade skjedd og alt det der. Telefonen har holdt til siste skritt og mere til, men en kan jo lure på om vettet kunne trenge en krykke også…

20170423_111535

Hunden som tror han er hest på hjemvei…

20170423_111632

Skogen var herlig!

 

 

 

 

 

Frihet

Jeg er som vanlig en elendig skribent. Hvilket er svært dumt av meg, siden litt jevn oppdatering ville gjort underverker for sjelen. Altså min sjel. Det er gått 5 måneder siden operasjon, og det må ha gått framover. Fremdeles føles det som om det står stille, men det stemmer nok ikke. Man klarer å gjøre saker og ting. Man har gått turer. 5 turer for å være ganske nøyaktig.

Første tur i Lilleskogen 17. mars (i følge googles bilder). Ingen lang tur, men fabelaktig å lukte skog igjen.

20170317_154819

Endelig tilbake i Lilleskogen!

Vi har hatt besøk av Klara! Ord kan ikke beskrive for søt hun her, så her er bilder:

received_10210593873036569

Klara

received_10210593871236524

Klara og «onkel» Bono…

Så kom min gamle, gode venninne innom en dag. Hun tok med både bikkja og gamla på tur. Dessuten plukket hun blomster til den som ingen blomster klarte å plukke, og det ble satt stoor pris på. Ingen må vite at hun havnet her på disse sider, det er rett og slett en hemmelighet…

20170408_132932

På blomstertur

20170409_100858

Lykke for sjelen…

Man har vært på Pokémonjakt med gutta! Det var hyggelig og litt slitsomt med asfalt, så det skal innrømmes at man var lykkelig over å kunne trekke seg tilbake til bilsetet og overlate jakten til de proffe…

20170410_131143

Pokémon Go!

Det har vært påskefrokost i barnehagen til lilleprinsen, og det var hyggelig det! Følte meg nesten som en farmormormor igjen…

20170406_092644

Lilleprinsen i farta!

Så har det blitt servert middag i påsken (noen må lage familiemiddag når moderen svikter så voldsomt på dette punktet). Første middag i prinsessens nye hjem, og prinsessen er fornøyd på alle vis!

20170412_172528

Fornøyd prinsesse…

En har strikket babytøy til lille Villiot i påsken. Deilig å ha noe å tusle med…

received_10211163925047513

Lille Villiots klær (fortsatt store i følge Villiots tante Maggie)…

Så hva kan man nå?

Vaske gulver og støvsuge. Kjøre bil! Kokkelere mer og mer (til hjemmeboende unges store glede).

Det å kjøre bil gir en frihet som ikke kan fattes. Om man vil så kan man kjøre på butikken å handle Red Bull på tilbud klokka ti på kvelden! Eller man kan stikke opp å kjøpe seg en burger, bare fordi man kan! Jippi!

Og jeg har orket å farge håret! Framgang på høyt nivå!

Det beste er at man kan ut å gå, og i går kom dagen som inspirerte til tittel på dette skriveri. Bono og mor var på tur alene for første gang på et helt halvt år! Det var frihet som ikke kan beskrives. Det må faktisk oppleves. Vi var ute en times tid, og vi koste oss sønder og sammen begge to. For en frihet! Til å gråte gledestårer av!

20170420_102611

Første alenetur!

20170420_102704

Vanskelig å ta bilde med hund og krykke…men for et deilig syn det var å se hvitveis rundt på alle kanter!

20170420_104057

Det gikk kanskje litt sakte for Bobo, men han klaget ikke…

 

 

10 uker

Jepp, det er over 10 uker siden operasjonen, og enkelte ganger virker det som om ingenting er blitt bedre. Jeg skjønner jo når jeg ser tilbake at det har gått framover, det har bare gått så sakte at det er vanskelig å forstå for en stakkars gammel kone med elendig tålmodighet.

Hevelsen er for eksempel nesten helt borte, hvilket vil si at man slipper den vonde sprengingen i foten og den dårlige samvittigheten fordi man sikkert skulle brukt støttestrømpe men ikke har orket. Det er nemlig plent umulig å dra på seg en støttestrømpe uten hjelp, det nesten umulig å få den av! Så den forsvant så fort den kunne!

Jeg kan dusje uten å tenke på det berømte «såret». Ingen bandasje, ingen tape. Dessuten trenger jeg ikke lenger drasse krykkene med meg inn i dusjen! Hurra!

Jeg kan sove på siden (med pute mellom knærne selvsagt) uten muskelkramper. Det er deilig det! Selv om man våkner uendelig ofte for å hjelpe seg selv til å skifte stilling, så er det stooor framgang på søvnfronten.

Jeg har vært på sykkelen to ganger, og flere skal det bli selv om ettervirkningene var mer enn ubehagelige. Det stakkars andre beinet har jo heller ikke blitt brukt på lange tider, så tilogmed noen få minutter med sykling hadde effekt også på det. Det andre beinet altså…

Jeg går med en krykke inne…av og til. Noen ganger kan jeg, noen ganger vil ikke kroppen, men det går litt lenger for hver dag.

Jeg vasker opp, vasker klær (ungen bærer klær) og jeg lager litt mat. Man understreker litt. Det av den gode grunn at ungen som regel har funnet fram det man trenger, kuttet opp alt på forhånd og i det hele tatt lagt til rette for den elendige moderen.

31579978923_00cdd6f795_o

Chili Con Carne lagt til rette for den gamle…

Men. Ennå gjør det vondt altfor ofte. Ennå kan man ikke sitte uten ubehag. Ikke lenge i alle fall. Og sitte må man innimellom! Dessuten blir man ganske gal av å i kke kunne gå med vovsen…

Hofter

Hofter er noe dritt egentlig. Vel, greie å ha forsåvidt, i alle fall om de oppfører seg skikkelig og bærer en fram i livet. Det der har mine hofter aldri helt forstått. Ikke siden den ene rett og slett var ute av ledd allerede fra begynnelsen. De har båret meg, det er så, de har vel gjort så godt de har kunnet etter omstendighetene. Jeg kan vel til syvende og sist ikke laste de to stakkars kroppsdelene.

For 15 år siden fikk jeg totalproteser på begge sider, og det har fungert utmerket.  Jeg klarte å komme meg på hesteryggen igjen, og jeg har gått og gått i disse 15 årene. I høst sa det stopp på høyre side. Jeg har i perioder hatt problemer med denne siden, så det var ikke uventet at den sviktet først.

Det ble litt av en greie. Det var mer enn nok galt der inne. Tynt ben, oppløst ben, løs skål, løs «pinne» (eller hva jeg nå skal kalle det). Det var misfarget leddvæske og jeg vet ikke hva. Da de åpnet var det verre enn først antatt så litt av hvert å ordne opp i. Blod ble mistet og overført under operasjonen, og en var i det hele tatt ganske slått ut etterpå. Blodtap og at man ikke tålte noe som helst smertestillende uten å bli over gjennomsnittet kvalm, gjorde sitt til at pasienten nesten angret hele inngrepet. Ikke at det var noe alternativ å la være…

Nå, i skrivende stund er det litt over 2 måneder siden, og man sliter fortsatt med å komme på bena…uten krykker. Mye vondt og søvnløse netter holder selvmedlidenheten ved like. En klager til alle som vil høre og helst noen flere! Det hjelper en smule…faktisk hjelper det en hel del… Dessuten har man en aldeles nydelig fysioterapeut som er til uvurderlig støtte og annen hjelp.

I dag har jeg for første gang dusjet uten bandasje på såret, endelig er alt tørt. Veldig rart å kun sette på kirurgisk tape for å holde hele greia godt sammen. Det skal visst gjøre sitt til at man blir sittende igjen med et «vakkert» arr. Ikke at jeg bryr meg. Med 2 kutt i den ene hofta og 3 i den andre, tror jeg løpet er kjørt når det gjelder flotte ben. Hvilket er like greit. Kan jeg bare få gå igjen så er jeg like glad!

Bono’n venter, skogen venter…jeg vil ut!

 

Arbuvollen

Fullstendig upålitelig blogger som jeg er, tenker jeg at i alle fall må jeg skrive noen ord om vårt høstlige møte med Arbuvollen! Som en bitte liten før-skolen-begynner-miniferie, pakket vi to bikkjer, to gutter, en mor og en mormor i bilen en søndags formiddag. Mor hadde før start allerede et minisammenbrudd, det er nemlig ikke enkelt å pakke en bil full av alt dette. Vi forsto ganske fort at en skiboks nok egentlig er til ski, og ikke til ryggsekker, sengetøy og andre nødvendigheter for hyttetur…

Av gårde kom vi likevel, og ferden var lystig og hyggelig. Noah var den eneste som kastet opp, og det gjorde han bare en eneste gang. Han rakk til og med nesten helt ut av bilen før det gikk galt! Hundene klarte seg bra, de var nok i sjokktilstand over å få være med, og oppførte seg av den grunn eksemplariske.

Mormor’n hadde ikke vært på Arbuvollen på veeldig lenge, sikker minst ikke på 20 år. Eller noe sånt. Det var like fint, ja, hyttene var finere. Som eldste guttebarnebarn så sant sa det: «Dette er ikke skikkelig hyttetur, her er flatskjerm og wi-fi!» Jammen var det dusj og innedo også, og ingen klaget på noe…man er da både praktisk og litt lat!?

20160810_114316

Hytta på fjellet!

++33333

Telemarks gladeste sau(er)?

Vi gikk flotte turer i regn og vind. Fjellet var like vakkert! Vi falt i søle, vi falt i bekker. Fjellet var fortsatt like vakkert! Gjennomvåte og forblåste datt vi inn hyttedøra og videre inn i dusjen for å få opp kroppstemperaturen sånn nogenlunde. Ingen klaget, fjellet var vakkert…og noen badet tilogmed!

received_860801177384153

Utsikt i det grå…

20160809_115507

På toppen!

received_861923760605228

Vi elsker VANN!

received_861923943938543

Lykkelig fjellvandrer med våte hunder…

20160809_130225

Glade gutter, litt mer betenkte hunder. Har Kenya fått nok regn?

20160809_125222

Fjellet og mer VANN!

received_860801207384150

Noen bader uansett, det er tross alt VANN!

20160808_184015

Noen er galere enn andre når de har plukket blåbær til vaflene…

Vi puslet og bygget lego (mormor’n er visst over gjennomsnittet glad i lego, mulig hun bygget litt for mye mens hun stille mumlet for seg selv). En snill bestefar hadde sendt med et skikkelig flott bilbyggesett, og ferdig måtten den jo bli? Gutta fikk lov å hjelpe til altså…Så så vi skrekkfilmer og andre filmer, og koste oss med det vi kunne komme over. Hvilket egentlig var ganske begrenset, men smakte fortreffelig!

20160807_192722

Vi pusler

20160808_165407

Vi bygger

Etter tre fine dager og netter satte vi bilnesa hjemover igjen (i sol må vite), og var skjønt enige om at årets «Norgestur» hadde vært en suksess!

20160810_094555 (1)

Klare for hjemreise…

Nå har man vært hjemme over en uke, og skolen er i gang. Prinsessen har begynt i første klasse, gutta er på plass i sine klasser, og minstemann har startet i barnehagen. Tida går altfor fort, og snart er det faktisk jul!

20160815_082813

28924072602_8c078862b8_o

Gutta!

28545195151_67119fe7e0_o

Minsten

 

 

På ville veier! 

Vi var litt gale og ville i dag. Vi ville prøve en helt ny tur. Ny for oss i alle fall. Etter heftige, men vennskapelige diskusjoner ble vi enige om å på en måte fortsette på gårsdagens kveldstur. Veldig spennende for oss to, det var jo ikke godt å si hvor vi ville ende, eller om vi i det hele tatt ville finne tilbake til hjemmets lune skjød. 

Tanken var muligens å holde retning mot Dent, man husker ikke helt…Uansett er det spennende å bare sånn helt uten videre gå ut i England! Det gikk utrolig bra…lenge. Vi hadde noen små feilskjær, havnet i en skog hvor det helt sikkert har stått et herskapshus i svunnende dager. Det som var igjen av porten var i alle fall imponerende. Vi ville ikke til skogs i dag, så en rask snuoperasjon ble iverksatt, og vi tuslet i stedet bortover veien mot før nevnte Dent. 

Port i skogen.


Like nede i veien støtte vi på en bro hvor to biler på ingen måte kunne møtes, altså utrolig smal. Etter i lettere angst å ha krysset broen (svært trafikkert bro), fant vi rundt hjørnet et skilt. Millthrop sto det! Ja, det hadde vi da virkelig lest på et eller annet kart…eller fler. Plutselig ble det helt nødvendig for oss to eventyrlystne å oppsøke dette stedet. Som tenkt og sagt, så gjort. Det var lekende lett å finne fram til, og nydelig var det der. Kartet ble plukket fram og rute videre bestemt. Man var ganske sikker på at fra Millthrop kunne en komme seg til Farfield Mill. På en eller annen måte. En dame vi traff var helt enige i vår avgjørelse, og frimodige la vi i vei. 

Nyttig skilt.


Millthrop


Det bar oppover et stykke før vi svingte inn på halville, og en smule forblåste heder. Landskap og utsikt var storartet. Sauene hyggelige som sauer flest. Så langt alt vel. Dette skulle gå som en lek! Vi gikk og vi gikk…og vi gikk. Det må påstås at skiltingen var minimal. Stier i dette eventyrlandet er som oftest merket etter alle kunstens regler. I alle fall med et lite rundt merke påskrevet Dales Way eller public footpath. Svært ofte også med trivelige veibeskrivende treskilt. Intet å se der oppe på heden. Var vi en smule på ville veier? Med Wuthering Heights i minne senket en liten dysterhet seg over de to norske damer. Alle vet jo hvordan det gikk med Catherine og Heathcliff. Men neida, ingen grunn til mismot! Nede i bakken sto det helt plutselig en trapp! En trappegrind rett og slett. 
Med nytt mot småjogget vi nedover skråningen mot denne sjarmerende innretningen. Hvem andre enn engelskmenn kan finne på å bygge trapper for å få vandrere over steingjerder? Det var et vakkert syn som møtte oss på andre siden. En liten bekk trillet muntert forbi et staselig eiketre, som bredde grenene sine akkurat passe utover vannet. Det perfekte sted for trette føtter å raste. Så det gjorde vi! En liten bit lykke å sitte med ryggen mot en trestamme og nyte ens gode niste. 

Trappegrind.

Idyll til maten…

Men! Vi måtte videre. Man skulle jo finne yndlingsmølla og muligens få seg et velfortjent kakestykke. Kake er viktig…

Det var enklere sagt enn gjort. Eplekjekke så vi for oss en forholdsvis enkel tur til målet. Vi visste da retningen! Fornøyde med livet og oss selv tuslet vi oss over neste «trapp». Etter det gjennom en noe vrien grind. Det var da vi løftet blikket etter denne lille vanskeligheten vi oppdaget dem. Hvor de kom fra vet ingen, i alle fall ikke vi. Plutselig sto de der og kikket nysgjerrige på oss. To hester store som…vel hester…Man er svært glad i hester, men disse to totalt ukjente ga oss en støkk i livet. En ventet sauer. Sauer som løper når en ser på dem. 

Hest er best!


Disse to, vel en av disse to var umåtelig vennlig, og etter å ha hilst nærmest hjertelig på forfatter av disse ord, ble Lisabethen fotfulgt over havna. Hun trippet lettere nervøst mot neste port med den vennliges pust i nakken, mens hun mumlet Anna med svak redsel i stemmen. Man tenkte jo at siden man selv ble reddet av den kuvante i går, ja da måtte den mer hestevante trå vakent til i dag. Ikke helt sikker på hvordan man skulle stoppe den selskapssyke koseklumpen satte man farten opp. Siden det ikke fantes noen direkte redningsplan var det like godt at gutten (altså hesten) akkurat da bestemte seg for å gi opp sitt forsøk på nærmere bekjentskap, og lot Lisabethen gå videre hesteløs. Hva den andre hesten tenkte, ja det forblir et av livets store mysterier…
Vel gjennom neste grind, litt nedover veien fant vi endelig et skilt som passet oss bra. Farfield Mill sto det! Det pekte riktignok inn mot en gård, men pytt. Vi lette gården rundt etter en åpning som kunne føre oss videre, det eneste vi fant var en fasan!? Vi konkluderte med feilskilting og trasket videre i håp om nye muligheter. Veien var rett og slett sjarmerende, men den førte oss ikke til mølla, eller noe annet sted for den saks skyld. Tilbake måtte vi, og jammen fant vi nå som ved et under, veien gjennom og ut fra før besøkte gård. 

Vakker, men helt feil vei!


Igjen fornøyde med oss selv fortsatte vi ferden. Det varte ikke lenge før vi hørte veldig buring bak oss. Forskrekkete snudde vi oss, og ikke kuer, men okser ( bare okser burer sånn) lå lett henslengte bak oss. Bortsett fra den ene som sto, og han sto klar til avgang så og si. De fleste fulgte oss med blikket. Nå hjalp det ikke hverken å være budeie eller cowboy! Her måtte skinnet reddes! Og det fort! Vi løp listende mot trygghet med hjertet i halsen og skrekk i blikket. Det bar over et uendelig langstrakt jorde mot trygghet. Det ble bom stopp i enden av jordet, det hadde ingen utgang! Akk og ve! Smygende som indianere beveget vi oss tilbake på jakt etter mulige åpninger. De fantes ikke. Mellom oss og sikkerheten (i form av en utrolig vakker blomstereng) befant det seg et åpenbart fiendtlig piggtrådgjerde. Den reddeste (nemlig undertegnede) ville over. Den mer kuvante nølte. Men den reddeste ga seg ikke. Det gikk bedre enn forventet, over kom vi. Er man redd nok får man superkrefter, det er herved bevist. Det må vel nevnes at ikke en eneste okse hadde beveget seg i vår retning. Antakelig var vi kun livlig underholdning på en ellers hverdagslig tirsdag…Av selvsagte grunner finnes ingen bilder av oksene.
Etter alle disse farer var vi nå svært bestemte på å finne mølla. Vi trasket over enger og klatret over gjerder, opptil flere ganger var vi sikre på at målet var innen rekkevidde. Opptil flere ganger tok vi feil. Så endelig, etter å ha klatret over et gjerde hvor vi nærmest datt ned på en bilvei, fant vi atter en gang et «riktig» skilt. Ennå et gjerde og vi befant oss på en eng  hvor vi i ren lettelse lot oss falle ned i blomsterprakten. Utslitte og utsultede (igjen) måtte vi samle krefter til det siste stykket over enga mot mølla. Og denne gangen var det virkelig mølla! 

Her kommer jeg!

Bare litt sliten nå…

Public footpath.

Nyklippet og nysgjerrig sau!

Siste hindring…nesten…

En over-gjerdet metode.

Desperat sult.

Velfortjent hyggestund…

Det kan fortelles at vel fremme vanket det både sjokoladekake og karamellkake med valnøtter. Fordi vi fortjente det!

Dette var vårt siste eventyr Sedbergh. Det er ganske trist, så trist at man tenker man trenger kake i morgen også…det kan nok skaffes til veie i London, som er neste og siste stoppested før hjemreise til gamle Norge…

Noen avskjedsbilder:

Mor og barn.

Ullkunst…

Sedbergh

Brigflatts

Det ble ikke skrevet mer enn ett ord her i går kveld. Rett og slett fordi skribenten hadde tatt for mye frisk luft…sånt skjer her i Sedbergh…Konsekvenser av dette er et plutselig og overveldende søvnbehov, som bare må tilfredsstilles.

Vi var på tur, og turen gikk til Brigflatts, kvekerenes møtested i området. Det er en aldeles nydelig «walk», og den anbefales på det varmeste. Gjerne både fram og tilbake…noe som også er svært praktisk om man ønsker å komme seg hjem igjen. 

Men, slutt på tull. Kvekerene har en lang historie her, det skal ikke gåes innpå her, men om det vil vites mer så klikk på denne lenken: Brigflatts

Brigflatts er et nydelig, svært gammelt hus. Foran det nydelige huset er en liten, nydelig hage. Alt er nydelig. Stillheten og roen som møter besøkende er ubeskrivelig. Skuldrene senker seg, tankene stilner, man vil bare være…der og da. Inne i biblioteket kan man lage seg te eller kaffe, som igjen kan nytes til medbragt matpakke. Vakre ord er puttet opp på veggene rundt omkring inne, og man kjenner liksom at en får igjen troen på verden der ute. 

Vi laget oss drikke og sparket av strømper og sko for ekstra velvære. Tross alt, vi var lykkelige og sola skinte varmt. Akkurat da dukket mannen som passer på herligheten opp fra intet (vel, kanskje ikke akkurat fra intet). Det er uvisst om han var like lykkelig over å møte våre svette ben…men vi hadde uansett en lang og vennlig samtale om både det ene og det andre. Han fortalte oss blant annet om sigøynerne vi hadde truffet på både her og der. De var på vei til Appelby med de flotte hestene sine. Der møtes de en gang i året til hestemarked, og for å være ordentlige sigøynere for en stakket stund. Det ble oss fortalt at en gang hadde slagsmål oppstått fordi en av de samme sigøynere hadde insistert på å ta hesten sin med seg på puben! Man kan forstå en viss motstand fra pubvertens side i denne sammenheng. 

Huspasseren var vennlig, han påtok seg oppdraget med å rydde koppene våre. Undertegnede tabbet seg en smule ut ved å riste hånden hans hjertelig og lenge i takknemlighet. Han rakk jo aldeles ikke hånden ut for hilsning, han ville kun samle inn kopper. Det ble muntert kommentert fra den snille herremann, og vi skiltes i full fordragelighet.

Brigflatts

Kloke ord til og med på bakken…

Litt blomsterprakt.

Fornøyd besøkende…

Vi liker grinder…

Åpen grind. Velkommen!


Hjemveien ble nogenlunde fredelig, kun en nervepirrende episode med noe som må vært unge okser (de hadde ingen jur så langt vi kunne se) oppsto. Etter anbefaling fra huspasseren tok vi en annen vei hjemover. Over vakre, fredfulle enger. Fredfulle til vi skulle krysse en av dem og oppdaget en stor flokk med ungdommelige okser på den andre siden. Med god fart hadde de retning mot grinden vi skulle gjennom! Den var veldig åpen, og de så og si strømmet gjennom. Det var godt å ha en «kuvant» venninne da! Lisabethen forsikret meg om at hun hadde flotte knep for å skremme nysgjerrige kuer av gårde. Likevel listet vi oss over enga med hjertet i halsen. Dette var ikke vanlige kuer, det var spretne og glade kugutter på tur! Vi kom oss over, og på god avstand overvar vi tre andre vandrere møte flokken. Uten frykt gikk disse menneskene rett på, og bra gikk det. De unge gutter hoppet og spratt rundt menneskene, men slapp dem gjennom. Så visste vi litt mer engstelige turgåere at det ikke var farlig å møte «gutta på tur», skjønt vi var enige om at det burde unngåes i det lengste. 

Hjelp!

Glade gutter!

Vennligsinnede eller…?

I jernbanens fotspor…kind of…


Senere møtte vi på er nytt hav av «bluebells» og verdens søteste griser. Igjen kunne skuldrene senke seg…

Bluebells og Lisabethen!

Bluebells

Igjen; et hav av blått…

Griser roter virkelig i jorda med hele trynet. Og grynter mens de gjør det!

Gotta love pigs!


En blir sultne av sol, frisk luft og opplevelser. Av den grunn ble Smatt’s Duo besøkt to ganger i går. Det ble også shoppet (så langt man kan shoppe i Sedbergh). Selv fant jeg en gammel Agatha Christie bok! Slikt gir glede!

Lokalt øl!

Sticky toffee pudding med crumble i bakgrunnen. Og lokal iskrem!

Litt mere bæ!

Glimt fra kveldsturen vår.

Verdens søteste støvsuger?