Besøk igjen!

Ennå et besøk! Denne gang av den beste venninne noen kunne ønske seg. Jammen er jeg heldig som en gris! Vel, griser er muligens ikke spesielt heldige…lurer veldig på hvorfor det heter sånn? Uansett; jeg er heldig!

Vi hadde en praktfull dag. Vi pratet og pratet, og det kanskje like godt ikke jeg har noen egen terapeut? Jeg har nok med Lisabethen min! Vi spiste og spiste, kanskje ikke fullt så sunt som private terapitimer, men du verden så godt…

Lunsj...

Lunsj…

Mmm...softis, ostekake og bær...

Mmm…softis, ostekake og bær…

Det gikk fra knekkebrød til hjemmelaget softis, med lunsj puttet sånn omtrent i midten. Vi gikk deilig tur, og hunden var i toppform og oppførte seg som hunder skal. Lykkelig og sprudlende. Han badet, løp og forlangte at vi kastet pinner i hytt og pine.

Jeg var som sagt heldig, og bare for å bekrefte dette, kan jeg fortelle at jeg mottok av min gode venninne en stykk rose og en flaske rosa vin. For meg som elsker roser, rosa og vin kunne ikke dette bli bedre!

Perfekt!

Perfekt!

I dag har jeg klart å plassere Cinderellla (som den rosa rosen heter) i mitt villnis av en hage, og jeg tror den kommer til å trives der. Sammen med Chinatown og andre roser som jeg i skrivende stund rett og slett har glemt hva heter? Hm…jeg må virkelig ta meg sammen…

Ferdig plantet Cinderella.

Ferdig plantet Cinderella.

Tidligere gave fra min kjære venninne.

Tidligere gave fra min kjære venninne.

Gul rose fra Rema 1000, et lite mirakel...

Gul rose fra Rema 1000, et lite mirakel…

I morgen bærer det til fjells! Av den grunn har vi besøkt hele to bibliotek i dag!

En tur på biblioteket før fjelltur, lesestoff er viktig!

En tur på biblioteket før fjelltur, lesestoff er viktig!

Besøk

At venner er viktig, det er noe vi alle vet. I alle fall bør vi vite det! At venner kommer på besøk, det er utrolig koselig, og forrige søndag ankom min kjære venninne Mette dette hus for å dele noen dager med denne gamle skrotten. Vi hadde det ennå bedre enn forventet, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes.

En av dagene hadde vi besøk av en annen gammel, god venninne, og sammen skravlet vi oss gjennom både mat og drikke. Med mye latter og mange minner. Venner er dyrebare.

Sammen med Mette har jeg i gamle dager trasket meg gjennom mil etter mil i skog og mark, og vi fant ingen grunn til å endre på inngrodde vaner. Derfor dro jeg min kjære vandrevenn med meg på tur til vårt alles kjære Asdalvann, så hun kunne med egen øyne få se hvor hennes aldrende turkamerat tilbringer store deler av sin turtid. Vi hadde med sunn niste, men glemte til vertinnens store fortvilelse limonaden hjemme. Ja, ja…te er også godt.

Sunt skal det være!

Sunt skal det være!

Sunn dessert også!

Sunn dessert også!

Ennå en svømmetur i Asdalvann

Ennå en svømmetur i Asdalvann

Vakker landevei...

Vakker landevei…

Asda

Man kan overraske med store nyheter. Nessie fra Loch Ness og Selma fra Seljord har en søster!

På en av våre turer til det alltid vakre Asdalvann hadde vi en spennende men også skremmende opplevelse i forbindelse med våre firbeinte venners ivrige svømming tidlig denne uka. Det var en deilig dag langs bredden av vannet. Bono var som alltid glad for å dyppe pelsen i sitt favoritt utendørs svømmebasseng, og også Kenya hoppet lykkelig til vanns helt av seg selv. Til oppmuntrende ord fra mor og mormor.

Første og andre tur gikk som smurt, pinne ble kastet og pinne ble hentet. Da skjedde det noe der ute i vannet. Begge vovsene kom svømmende mot land…uten pinne! Vi speidet og søkte og ropte lettere skremt på hundene som igjen hadde snudd og var på vei utover i et nytt forsøk på å finne sitt bytte. Da var det vi oppdaget den. Pinnen. Det var ikke stort å se, men en liten del stakk opp av vannet. Svømmerne hadde også sett hva vi hadde sett, og prøvde begge å rive den med seg. I spenning ventet de to på land, hva ville skje? Ville en av de barske våte hundene våre klare å få tak i pinnen? Vi var usikre, vi sa ja, vi sa nei, vi sa jo. Bono har den! Og ganske riktig, Bono hadde en liten del, resten sto igjen der ute i vannet. Vi ropte på hundene, vi ville vekk, vi ville hjem! Noe eller noen holdt pinnen, det var sikkert. Den eneste muligheten var at i dypet der ute bodde det noen. Noen som ville fange våre trofaste vovser, noe som kanskje ville fange oss! Det var sjømonsteret i Asdalvann!

Som den villeste av de to hundene hadde Kenya langbåndet sitt fortsatt på seg på svømmetur (båndtvang er båndtvang), og vi to på bredden så på hverandre med skrekk i blikket. Hva om Asda (et selvklart navn på en sjøorm i Asdalvann) tok båndet, hvem skulle redde Kenya? Jeg forsto i løpet av sekunder at helten ville blitt meg, ungen har en stadig tilbakevennende angst for sjøuhyrer i alle slags former og fasonger. Mamma måtte hoppe om det skulle komme så langt! Hjelp!

Heldigvis klarte våre pelskledde venner å komme seg til lands på null komma null, og man tror ikke de engang var klar over faren som lurte under den stille, mørke overflaten. I lykkelig uvitenhet brakte de siste rest av pinnen på land, riktig så stolte over sin innsats til vanns. Mor og mors mor pustet lettet ut, grep sine hunder og nærmest løp mot stien som skulle føre oss mot sikkerhet. Vi klarte oss denne gangen også! Dobbelt puh…

Denne dramatiske hendelsen ble filmet, og heldig de som har sett filmen! Denne oppsiktsvekkende videoen blir altså ikke vist her (siden jeg på ingen måte klarer å laste den opp eller ned eller noe som helst)…

Uten monster svøm

Uten monster svøm

På svøm

På svøm

En sjøorm? Neida, det er bare Kenya!

En sjøorm? Neida, det er bare Kenya!

Ellers denne uka har man vært en smule produktiv. Det har blitt gaver til voksne både i barnehage og på skole. Pluss en liten «pouch» til søte Iril.

Iril gave

Iril gave

Til barnehagen

Til barnehagen

Til verdens beste lærer, i alle fall er hun god!

Til verdens beste lærer, i alle fall er hun god!

Det har vært fotballkamp og skolemusikk. Musikanten fikk nytt instrument…igjen? Her går det unna!

I mål?

I mål?

Klar for øvelse

Klar for øvelse

Nytt instrument

Nytt instrument

Det har vært tryggere turer, blant annet en til Tråkfjell. Intet sjømonster der, men i «boka» sto det at noen hadde sett en grevling på vei opp, og det var også litt skummelt! Det er farer overalt, som tante Aslaug alltid sa…

Pinnekamp på Tråkfjell

Pinnekamp på Tråkfjell

I morgen får man fint besøk, og man gleder seg svært til dette. Huset er så rent som det kan bli, og blomster er plukket og plassert i krukker og kar. Man har bakt eplekake og sitronkake, sistnevnte etter oppskrift fra «Det Søte Liv». Jeg må innrømme at min slett ikke ser ut som kaka på bilde der inne, men den smakte da sitron. :-) Dessuten fikk jeg brukt verdens fineste sitronpresse!

Fineste sitronpressa...

Fineste sitronpressa…

Helgebesøk og andre opplevelser

Tida går som før nevnt (tror jeg) fort, og med øreverk blir lite skrevet. Det er sikkert og visst. Men; nå er man bedre, og forrige helg var guttene på besøk! Med hjelp fra onkler og en gravid tante gikk dagene som en lek, og det var ganske merkelig å sove uten gullungene da mor og far igjen inntok sine plasser som foresatte.

Om mormor synes det var rart å være alene igjen, så var Tomine ganske lettet. Hun la seg på puta til mormor’n og der ble hun leenge! Som lønn for strevet/hyggen fikk alle gaver fra London. Ikke minst fikk dette husets to beboere en sandwichpakke på deling. Jubel i stua!

Tre gode venner...

Tre gode venner…

På tur!

På tur!

Kinobesøk med prinsessen...

På vei til kinobesøk med prinsessen…

Tomine er glad for å sove på mamma's pute.

Tomine er glad for å sove på mamma’s pute

Sandwich fra London er aller best!

Sandwich fra London er aller best!

Torsdag var det avslutning i barnehagen for Marley. Tidligere i uka hadde han vært på skolen, fått ransel, sittet på pulten sin og kjent litt på det å være skolegutt. Nå var det oppvisning i barnehagen, «La det gå» fra Frost ble sunget med stor innlevelse og Marley var en fabelaktig Olaf! Så ble det utdelt roser, hjerter og permer med bilder fra året som har gått. Jammen er de flinke disse barnehagemenneskene. Hver viktige øyeblikk gjennom året var det bilder av i den permen.

Etter grilling og kaker skulle skolebarna overnatte, og det hadde ungene gledet seg til i lange tider. I pysjamas skulle det tusles ned til Spar for å kjøpe godteri, så skulle det sees på film (Frost så klart) før legging. Tipper det var en del slitne barn morgenen etter, slitne men fornøyde!

Marley er blitt skolegutt!

Marley er blitt skolegutt!

Rester fra Noah's kravleteppe skal bli Marley's toalettveske...

Rester fra Noah’s kravleteppe skal bli Marley’s toalettveske…

Toalettveske til Marley.

Toalettveske til Marley. Skal man overnatte i barnehagen, må tannbørste og tannpasta ha et hjem…

Olaf! Let it go!

Olaf! Let it go!

Litt uklart, men Marley er klar for overnatting!

Litt uklart, men Marley er klar for overnatting!

I dag, på denne fredagen, har Marley med mamma vært med mormor’n på legebesøk, og av den grunn fått sjansen til å rusle en tur langs Porsgrunnselva. Der var det fint! Det var svaner, ender, duer og måker og måker og måker…og måker… Alle som en ble glad for en brødbit! Vi ikkeflyvende vesener avsluttet formiddagen med frossen yoghurt, et perfekt valg som vanlig.

Vakkert svanepar fra Porsgrunn.

Vakkert svanepar fra Porsgrunn.

Tålmodighet...

Tålmodighet…

Marley Mia

Marley Mia

18736241651_98de27a9f7_o

Løp! Måkene kommer!

On the top!

On the top!

Frozen yoghurt...

Yummi!

Besøk av Fårefjolset og annet hyggelig!

Søndag var det tid for en lenge etterlengtet vinkveld med min gode gamle venn Fårefjolset! Det var på tide, og vi hadde en skuldersenkende, morsom og litt alvorlig kveld. Altså en helt vanlig vinkveld for de to festlige damene!

Vin til vinkvelden!

Vin til vinkvelden!

Kjærlighet...

Kjærlighet…

Vin eller ikke vin, vi orket å stå forholdsvis tidlig opp neste morgen for en frisk og lang tur med Kenya & Co. Det bar til Asdalvann for å vise tante Tessa at minstehunden faktisk kan svømme. Hvilket minstehunden nektet å gjøre mye av, så tanten måtte tro oss andre tobeinte på våre pålitelige ord. Eldstehunden derimot svømte som vanlig, og ristet etterpå alt overflødig vann ut over to intetanende tilskuere. Sånn kan det gå, og selv om noen måtte gå hjemover våtere enn andre, så var alle fornøyde med turen og selskapet! Nå lengter vi bare etter neste tante Tessa-besøk!

I stille undring...

I stille undring…

Nye svøm.

Nye svøm.

Gratis friluftsdusj!

Gratis friluftsdusj!

I går, mandag, fikk vi her i huset besøk av en annen uventet gjest. For første gang kom Marley syklende nesten helt alene (storebror var rett borte i gata), og storebror hentet ham alvorlig litt senere så de kunne sykle sammen hjem. Men først skulle Marley overraske onkel, drikke sjokolademelk og spille litt på et usannsynlig morsomt spill som onkel hadde.

Mormor var litt betenkt over å slippe dem alene hjemover, og ble lettet som en sky da pappa’n ringte for å fortelle om deres trygge hjemkomst.

Ikke forstyrr meg nå altså!

Ikke forstyrr meg nå altså!

Mmm...Nesquik...

Mmm…Nesquik…

Alvorlig storebror...

Alvorlig storebror…

I dag har mormorfarmor eller omvendt kjørt prinsessen med mamma (og Oscar) til flyplassen. De skulle besøke prinsessens mormor som snart også blir farmormormor eller omvendt. Forvirringen er ofte total. Uansett gledet prinsessen seg til å besøke sin svenske side av familien, og var på superhumør.

Klar for mormor!

Klar for mormor!

For at ikke lille Oscar skal føle seg helt utenfor i alt prat om alle disse trollungene, så har altså mormor…jeg mener farmor strikket ferdig den lille elefantbuksa hans. Eller hva det nå heter. (Nå ble du vel glad lille Oscar?)…

Elephant onesie

Elephant onesie

Også avslutter vi (jeg) med et bilde fra en liten tur forbi det som engang var spøkelseshuset, og det epletreet som blomster så vakkert med minner om noen som engang møtte våren velkommen her, og plukket epler når høsten satte inn.

På tur en annen dag.

På tur en annen dag.

Jeg hadde tenkt…

Jeg hadde tenkt  å skrive om så mye denne uka, men har jeg gjort det? Nei!

Jeg hadde tenkt å skrive om den dagen jeg hadde så lyst til å plukke liljekonvaller. Så lyst at Bono og jeg kjørte forbi avkjøringen til Jyplevika og parkerte langs veien lenger borte. Der er det en liten sti uten altfor mye mennesketrafikk. Faktum er at jeg aldri har møtt noen der. Akkurat som alle veier fører til Rom (i Kenya fører alle veier til Kitui), så følger de fleste stier langs kysten i Bamble til Jyplevika. Så langt hadde ikke vi tenkt oss på jakt etter konvaller, men vi gikk så langt som til Steinstranda (som egentlig av lokalbefolkningen er døpt Steinvika, men det vil jeg ikke tenke på).

Jeg hadde tenkt å fortelle at stien gjennom skogen er utrolig vakker, og umulig å beskrive. Når man har gått en liten stund, åpner alt seg og sjøen ligger framfor en som en åpenbaring av blått. Så går en videre, ned trapper (en hadde 80 trinn…), opp bratte bakker og innimellom bare bortover rett og slett. Stien slynger seg gjennom furutrær, med et hav av liljekonvaller på en side, og et hav av vann på den andre.

Jeg hadde også tenkt å si at menneskene en møter her (iallefall tidlig på formiddagen) er på ens egen gamle alder, kanskje litt eldre. Alle er hyggelige og liker hunder! Stor fordel!

Når skogen åpner seg...

Når skogen åpner seg…

Himmel på jord

Himmel på jord

Advarsel på opptil flere språk!

Advarsel på opptil flere språk!

Steinstranda alias Steinvika!

Steinstranda alias Steinvika!

Fly, fly Maria!

Fly, fly Maria!

En bukett med duft...

En bukett med duft…

Jeg hadde tenkt å fortelle om den dagen Kenya endelig hoppet av fri vilje ut i Asdalvann. Hun hadde så fryktelig lyst! Onkel Bono hev seg som vanlig etter alle pinner som ble kastet, og som vanlig sto Kenya og ventet på ham for å overta pinnen så fort han satte labben nær land. Dette til glede for den unge vovsen, sikkert til stor ergrelse for den eldre hundemannen. Jeg er helt sikker på at Bono tenkte: «Kan ikke den fillebikkja svømme etter sine egne pinner?»

Jeg hadde tenkt å fortelle at etter å ha stått på bredden med forlabbene i vann og riktig lengtet etter å følge onkel Bono, klarte hun endelig å legge på svøm. Med mye plask og andre lyder svømte hun stolt som en hane utover mot pinnen. Like stolt var hun da hun kom inn, og det var jammen de to tobeinte også. Aner ikke hva Bono tenkte, men jeg er rimelig sikker på at han er fornøyd med å få en svømmevenn!

Finn din egen pinne!

Finn din egen pinne!

Jeg tør ikke, jeg tør ikke...

Jeg tør ikke, jeg tør ikke…

Se jeg svømmer!

Se jeg svømmer!

Plaske, plaske...

Plaske, plaske…

Så hadde jeg altså tenkt å fortelle at lille Oscar’s hentesett er ferdig. Vi får håpe lille Oscar virkelig er litt liten, ellers tror jeg den dressen kun passer en ukes tid. Den passet bra til Rosa…

Rosa i lille Oscar's nye dress.

Rosa i lille Oscar’s nye dress.

Jeg hadde tenkt å fortelle at prinsessen har vært på nytt overnattingsbesøk, med bad og jentemiddag. I går, på selveste pinseaften var det farmor som fikk middag hos prinsessen. Det var koselig det!

Fiskemiddag er smaskens!

Farmor’n blir glad når hun får fiskemiddag!

17. mai…igjen…

image

Husets lille flagg, med en vakker Elise på hver side…

Tida går så altfor fort, og jeg synes nettopp vi feiret 17. mai jeg.
Det er i grunnen en deilig dag, slitsom, men deilig. Deilig fordi hele familen (i år med utvidet familie) er sammen nesten hele dagen. Det skjer ikke ofte! Vi starter med barnetoget klokka tolv, og derfra går det slag i slag, med en liten pause innimellom for den gamle. Hun trenger det.

Slitsomt nettopp fordi så mye skjer, og det noen ganger virker som man er i et galehus når syv voksne, fem (seks med lille Oscar) barn og to hunder utpå ettermiddagen samles til grillfest! Det er unger og bikkjer og mat og kake i alle kriker og kroker både i og utenfor huset. Det er prating og latter, hyling og bjeffing fra to- og firbeinte familiemedlemmer.

Antall halv- og helville festdeltagere varierer en smule fra år til år selvsagt, men i går var vi mange! Svigersønnen var som vanlig grillmester, og det var han med glans! Vi hadde mer enn nok mat og drikke, noe som også er svært vanlig. Kake hadde vi likevel plass til, tross alt var det Norges bursdag, og kake hører med, mett eller ikke mett. Til farmors lykke ble oppnedkaken godt mottatt av Elise, som spiste den i stoore stykker! Den ungen liker det meste!

Første gang i skolekorpset, mormor blir rørt til tårer...

Første gang i skolekorpset, mormor blir rørt til tårer…

Hurra for 17. Mai!

Hurra for 17. Mai!

Ja, pappa og jeg var først i køen. Hva så?

Ja, pappa og jeg var først i køen. Hva så?

Gabriel nyter popkornet sitt...

Gabriel nyter popkornet sitt…

Gærne jenter!

Gærne jenter!

Jeg elsker kaka di farmor!

Jeg elsker kaka di farmor!

Raffen er alltid god å ha!

Raffen er alltid god å ha!

Sliten, men godt fornøyd med dagen...

Sliten, men godt fornøyd med dagen…

Hm...hva skal jeg finne på nå tro?

Hm…hva skal jeg finne på nå tro?

Kan vi hjem nå?

Kan vi hjem nå?

Da dagen var sånn noenlunde over, og de fleste hadde tuslet hjem til sitt, trakk guttene ut på verandaen for å slappe av. Noah’n (som for første gang hadde spilt i «guttemusikken» denne skjønne dagen) erklærte at en ny tradisjon var grunnlagt, og fra nå av skal alltid 17. mai avsluttes under dyna på verandaen. Ganske hyggelig med sånne tradisjoner i grunnen…

Minsten min hadde allerede stukket av fra festen, så den gamle trillet hjem til sin egen lille feiring med mer kake og en slags «fruktvin». Den siste med smak av grapefrukt og ingefær, om noen skulle lure. Egentlig ble flasken innkjøpt mest på grunn av…vel…flasken. Den var nemlig både fin og praktisk for framtiden. Heldigvis var innholdet akkurat som det skulle være også!

Man var fornøyd, dagen hadde vært solrik på så mange vis…

Kveldsfeiring...

Kveldsfeiring…

I dag har Bono og mor vært på tur langt inn i innerste skogen. Etter halve «runda», fortsatte vi ned til snuplassen nederst til høyre. Derfra videre oppover verdens bratteste og lengste bakke. Helt sant! Vi gikk og vi gikk, til slutt forsvant traktorveien og ble til en smalnende sti som ingen av oss visste hvor vil ende. Antakelig på Herre et sted, men man kan aldri vite sikkert. Etter å ha trasket en god stund tok hunden til å stanse for hver femte meter for å lytte og stirre. Da skjønte mor at de muligens burde snu mens leken var god, man var tross alt helt alene i store skogen og der kunne bo både bjørn og ulv! I alle fall kanskje en elg eller to? Uansett var vi snart tilbake i sivilisasjonen, fornøyde med dagens ekspedisjon!

Dypt i skogens grønnhet

Dypt i skogens lune ro

Stillhet og ro...

På stille stier…

Denne dagen endes med «Call The Midwife«, en høyt elsket serie fra et høyt elsket England!

Jentene fra East London!

Jentene fra East London!