Jeg hadde tenkt…

Jeg hadde tenkt  å skrive om så mye denne uka, men har jeg gjort det? Nei!

Jeg hadde tenkt å skrive om den dagen jeg hadde så lyst til å plukke liljekonvaller. Så lyst at Bono og jeg kjørte forbi avkjøringen til Jyplevika og parkerte langs veien lenger borte. Der er det en liten sti uten altfor mye mennesketrafikk. Faktum er at jeg aldri har møtt noen der. Akkurat som alle veier fører til Rom (i Kenya fører alle veier til Kitui), så følger de fleste stier langs kysten i Bamble til Jyplevika. Så langt hadde ikke vi tenkt oss på jakt etter konvaller, men vi gikk så langt som til Steinstranda (som egentlig av lokalbefolkningen er døpt Steinvika, men det vil jeg ikke tenke på).

Jeg hadde tenkt å fortelle at stien gjennom skogen er utrolig vakker, og umulig å beskrive. Når man har gått en liten stund, åpner alt seg og sjøen ligger framfor en som en åpenbaring av blått. Så går en videre, ned trapper (en hadde 80 trinn…), opp bratte bakker og innimellom bare bortover rett og slett. Stien slynger seg gjennom furutrær, med et hav av liljekonvaller på en side, og et hav av vann på den andre.

Jeg hadde også tenkt å si at menneskene en møter her (iallefall tidlig på formiddagen) er på ens egen gamle alder, kanskje litt eldre. Alle er hyggelige og liker hunder! Stor fordel!

Når skogen åpner seg...

Når skogen åpner seg…

Himmel på jord

Himmel på jord

Advarsel på opptil flere språk!

Advarsel på opptil flere språk!

Steinstranda alias Steinvika!

Steinstranda alias Steinvika!

Fly, fly Maria!

Fly, fly Maria!

En bukett med duft...

En bukett med duft…

Jeg hadde tenkt å fortelle om den dagen Kenya endelig hoppet av fri vilje ut i Asdalvann. Hun hadde så fryktelig lyst! Onkel Bono hev seg som vanlig etter alle pinner som ble kastet, og som vanlig sto Kenya og ventet på ham for å overta pinnen så fort han satte labben nær land. Dette til glede for den unge vovsen, sikkert til stor ergrelse for den eldre hundemannen. Jeg er helt sikker på at Bono tenkte: «Kan ikke den fillebikkja svømme etter sine egne pinner?»

Jeg hadde tenkt å fortelle at etter å ha stått på bredden med forlabbene i vann og riktig lengtet etter å følge onkel Bono, klarte hun endelig å legge på svøm. Med mye plask og andre lyder svømte hun stolt som en hane utover mot pinnen. Like stolt var hun da hun kom inn, og det var jammen de to tobeinte også. Aner ikke hva Bono tenkte, men jeg er rimelig sikker på at han er fornøyd med å få en svømmevenn!

Finn din egen pinne!

Finn din egen pinne!

Jeg tør ikke, jeg tør ikke...

Jeg tør ikke, jeg tør ikke…

Se jeg svømmer!

Se jeg svømmer!

Plaske, plaske...

Plaske, plaske…

Så hadde jeg altså tenkt å fortelle at lille Oscar’s hentesett er ferdig. Vi får håpe lille Oscar virkelig er litt liten, ellers tror jeg den dressen kun passer en ukes tid. Den passet bra til Rosa…

Rosa i lille Oscar's nye dress.

Rosa i lille Oscar’s nye dress.

Jeg hadde tenkt å fortelle at prinsessen har vært på nytt overnattingsbesøk, med bad og jentemiddag. I går, på selveste pinseaften var det farmor som fikk middag hos prinsessen. Det var koselig det!

Fiskemiddag er smaskens!

Farmor’n blir glad når hun får fiskemiddag!

17. mai…igjen…

image

Husets lille flagg, med en vakker Elise på hver side…

Tida går så altfor fort, og jeg synes nettopp vi feiret 17. mai jeg.
Det er i grunnen en deilig dag, slitsom, men deilig. Deilig fordi hele familen (i år med utvidet familie) er sammen nesten hele dagen. Det skjer ikke ofte! Vi starter med barnetoget klokka tolv, og derfra går det slag i slag, med en liten pause innimellom for den gamle. Hun trenger det.

Slitsomt nettopp fordi så mye skjer, og det noen ganger virker som man er i et galehus når syv voksne, fem (seks med lille Oscar) barn og to hunder utpå ettermiddagen samles til grillfest! Det er unger og bikkjer og mat og kake i alle kriker og kroker både i og utenfor huset. Det er prating og latter, hyling og bjeffing fra to- og firbeinte familiemedlemmer.

Antall halv- og helville festdeltagere varierer en smule fra år til år selvsagt, men i går var vi mange! Svigersønnen var som vanlig grillmester, og det var han med glans! Vi hadde mer enn nok mat og drikke, noe som også er svært vanlig. Kake hadde vi likevel plass til, tross alt var det Norges bursdag, og kake hører med, mett eller ikke mett. Til farmors lykke ble oppnedkaken godt mottatt av Elise, som spiste den i stoore stykker! Den ungen liker det meste!

Første gang i skolekorpset, mormor blir rørt til tårer...

Første gang i skolekorpset, mormor blir rørt til tårer…

Hurra for 17. Mai!

Hurra for 17. Mai!

Ja, pappa og jeg var først i køen. Hva så?

Ja, pappa og jeg var først i køen. Hva så?

Gabriel nyter popkornet sitt...

Gabriel nyter popkornet sitt…

Gærne jenter!

Gærne jenter!

Jeg elsker kaka di farmor!

Jeg elsker kaka di farmor!

Raffen er alltid god å ha!

Raffen er alltid god å ha!

Sliten, men godt fornøyd med dagen...

Sliten, men godt fornøyd med dagen…

Hm...hva skal jeg finne på nå tro?

Hm…hva skal jeg finne på nå tro?

Kan vi hjem nå?

Kan vi hjem nå?

Da dagen var sånn noenlunde over, og de fleste hadde tuslet hjem til sitt, trakk guttene ut på verandaen for å slappe av. Noah’n (som for første gang hadde spilt i «guttemusikken» denne skjønne dagen) erklærte at en ny tradisjon var grunnlagt, og fra nå av skal alltid 17. mai avsluttes under dyna på verandaen. Ganske hyggelig med sånne tradisjoner i grunnen…

Minsten min hadde allerede stukket av fra festen, så den gamle trillet hjem til sin egen lille feiring med mer kake og en slags «fruktvin». Den siste med smak av grapefrukt og ingefær, om noen skulle lure. Egentlig ble flasken innkjøpt mest på grunn av…vel…flasken. Den var nemlig både fin og praktisk for framtiden. Heldigvis var innholdet akkurat som det skulle være også!

Man var fornøyd, dagen hadde vært solrik på så mange vis…

Kveldsfeiring...

Kveldsfeiring…

I dag har Bono og mor vært på tur langt inn i innerste skogen. Etter halve «runda», fortsatte vi ned til snuplassen nederst til høyre. Derfra videre oppover verdens bratteste og lengste bakke. Helt sant! Vi gikk og vi gikk, til slutt forsvant traktorveien og ble til en smalnende sti som ingen av oss visste hvor vil ende. Antakelig på Herre et sted, men man kan aldri vite sikkert. Etter å ha trasket en god stund tok hunden til å stanse for hver femte meter for å lytte og stirre. Da skjønte mor at de muligens burde snu mens leken var god, man var tross alt helt alene i store skogen og der kunne bo både bjørn og ulv! I alle fall kanskje en elg eller to? Uansett var vi snart tilbake i sivilisasjonen, fornøyde med dagens ekspedisjon!

Dypt i skogens grønnhet

Dypt i skogens lune ro

Stillhet og ro...

På stille stier…

Denne dagen endes med «Call The Midwife«, en høyt elsket serie fra et høyt elsket England!

Jentene fra East London!

Jentene fra East London!

Kakebakedag…

Først og fremst vil jeg nevne den vakre turen vi, Bono og jeg, hadde til Asdalvann i går. Været var utmerket, sola skinte som sola skal. Heggen på veien vår duftet søtt og med deilige løfter om sommer. Hunden var lykkelig og klar for nye eventyr.

Vi hadde mat i sekken, og tenkte å gå forbi vannet og oppover i skogen fra andre siden. Der ville vi sitte i solen et sted, og nyte nisten vår sammen. Men jammen hadde noen vært i den vakre skogen, trær var hugget for fote. Stien var blitt til en liten bekk, og både hund og menneske ble ganske forskrekket! Hunden ble mest forskrekket, det gode humøret hans ble ganske borte. Vi måtte snu på flekken, trave nedover bekken så mor ble ganske våt på begge føtter.

Heldigvis ble alt mye bedre da gutten fikk hoppe i Asdalvann noen ganger. Svømt etter flere pinner og rullet seg i alt det gress han kunne finne. Og det var mye. Etter at humøret igjen var på topp, trasket vi vannet rundt for å spise på vår vanlige plass. Tenk, jammen hadde noen skaffet oss nye benker! Maten ble nytt med kaffe og bok for mor. Bono koste seg med sin niste og diverse røtter og pinner.

På hjemveien møtte vi en sort liten orm, den ville slett ikke ha portrettet sitt tatt, så fotografiet ble så som så. Foruten ormen den korte, møtte vi to syklister og en bil. Ellers hadde vi hele, store skogen for oss selv denne vakre forsommerdagen!

Noen jobber i skogene...

Noen jobber i skogene…

Skummel hule med vanndrypp...

Skummel hule med vanndrypp, antakelig vist tidligere…

Alt er borte!

Nesten alt er borte!

Et bad hjelper mot alt...

Et bad hjelper mot alt…

Nye benker! Jippi!

Nye benker! Jippi!

Ormen den korte

Ormen den korte

Boken mor leste er skrevet av Levi Henriksen, og heter Harpesang. Den ble meg anbefalt av min gode venninne Inger, og nå anbefaler jeg den frimodig videre. Den er nemlig både munter og alvorlig, og veldig lesbar for lesehester.

I dag våknet man til grå himmel. Av en eller annen forunderlig grunn har man ikke så lyst til å løpe ut i skogens lune ro på grå dager. Men må man så må man. I alle fall kunne vi løpe med Kenya & Co, og det hjalp!

Resten av dagen har vært kakebakedag. Foruten den nå så selvsagte pavlova’n ville bakeren prøve seg på en bringebærkake hun hadde funnet på Pinterest. Innimellom ble det naturlig å bake noen Subway-brød siden yngstemann følte for å lage noen skikkelige sandwicher til mor og sønn. Ikke helt lurt å gjøre alt på en gang, en er gammel og blir sliten før en vet ordet av det. Moderen ble likevel ferdig, og nå er bloggen blitt matblogg et avsnitt eller to.

Bringebærkaka fant jeg her: Raspberry and Almond Upside Down Cake. Da den kom ut av ovnen ble bakeren ganske fortvilet, den så da også så merkelig ut. Når en etterpå så på originalen, så var den ganske lik! Jada, min ser lavere ut, burde hatt en mindre form. Det hadde jeg ikke. Smakte ok gjorde den også, vi har nemlig prøvesmakt både sønn og mor. Siden jeg ble tidlig tom for bringebær, ble den kun pyntet med mandelflak.

Subway-brødet ble etter grundig googling av begge husets innbyggere funnet her: Homemade Subway Bread. Det virket fortreffelig. De ble som de skulle, myke og gode. Guttungen forsynte oss begge med de herligste digre «sandwicher»! Takk for maten…

Pavlova er pavlova og greide seg bra. Den får pyntes etter beste evne i morgen. Da er det jo 17. mai, og feiring fra morgen til kveld som vanlig. Kaker, pølser og is er nødvendig!

Nytt klar til baking bilde, bare fordi det er gøy!

Nytt klar til baking bilde, bare fordi det er gøy!

Kan dette bli brød?

Kan dette bli brød?

Jepp, brød ble det!

Jepp, brød ble det!

Ferdig fylt for sultne unge menn...

Ferdig fylt for sultne unge menn…

Den rare bringebærkaka...

Den rare bringebærkaka…

Utdrag av pavlova

Utdrag av pavlova

Flatt dekk og andre morsomheter…

Vi har gått turer denne uka. Søndag for eksempel hadde vi familiegjenforeningstur til vår lille yndlingstopp i Lilleskogen! Det var skikkelig hyggelig, og vi husket ikke at man ikke kan brenne bål etter 15. april før det var for sent. Altså pølsene allerede i magen… Uff av meg, men jeg kan betrygge svake sjeler med at etter minst «hundre» kopper med sølevann, så fantes det ikke engang lett varme igjen etter oss. Bono og Kenya benyttet forresten også søledammen til bad og annen lek…særlig Kenya!

Troll i Lilleskogen...

Troll i Lilleskogen…

Blir det noe pølse på meg i dag da tro?

Blir det noe pølse på meg i dag da tro?

Kenya graver, mens onkel Bono følger meg!

Kenya graver i søledammen, mens onkel Bono følger med!

Hvilepause i samme søledam...

Hvilepause i samme søledam…

Bål på vei til å bli totalt slukket med søle...

Bål på vei til å bli totalt slukket med søle…

Rar, nymalt firkant på toppen vår? Skal vi sees fra luften eller?

Rar, nymalt firkant på toppen vår? Skal vi sees fra luften eller?

Det var sol og ganske varmt, så de store menneskene la seg flate her og der for å nyte strålene fra himmelen. De små menneskene klatret som de pleier, og Marley fant en larve og et tusenbein. Han fant et rør også, og det bar Noah til bilen for ham. De skulle ha det sammen ble det bestemt, og der skulle males og plantes og greier. Karse og blomster eller noe…i alle fall karse, man ble ikke helt enig om blomstene. Det kunne muligens være for jentete etter Marley’s syn for dagen.

Rare funn i Lilleskogen!

Rare funn i Lilleskogen!

En søt liten larve...

En søt liten larve…

Et rør med mange muligheter...

Et rør med mange muligheter…

Etter hjemkomst og mellom litt sjåføroppdrag bakte jeg en kake. Rett og slett fordi noen (Line selvsagt) ville ha kake, og man sier ikke nei til noen som har muntlig eksamen to dager etterpå. Neida, det gjør man slett ikke. Lettvint sjokoladekake er da også lettvint å bake, glasuren måtte barnet fikse selv, mor var tom for kakao…

Det er hyggelig å bake. Som jeg sto der og kikket bort på boller og slikt, tenkte jeg nettopp dette. Hvor hyggelig det er. Særlig når eggebollen kommer fra Lisabethen, bakebolle, vekt og litermål fra mamma’n min og melboksen har jeg stjålet fra Fårefjolset mitt. Med hennes velsignelse selvsagt! Tror jeg…

Klar for kakebaking!

Klar for kakebaking!

Kveldsmat...

Kveldsmat…

Ellers så dukket det altså opp et svært flatt dekk i løpet av uka som gikk. Svært flatt. Man kom ingen veier på flere dager! Heldigvis trådde to gode guttebasser til i dag, og sommerdekk er satt på. En vinkelsliper var i arbeid under denne prosessen. Skremmende men sant.

Merkelig med sånne dekk. Før i riktig gamle dager klarte man selv å skifte fra sommer til vinter, og tilbake. Nå er det plent umulig. Pikebarnet og jeg gjorde et sterkt forsøk her en dag, men mutterne var rett og slett ikke til å rikke. Og pikebarnet mitt, hun er sterk! Nesten som Pippi Langstrømpe er hun!

Noe flatere?

Noe flatere?

I dag, selveste Kristi Himmelfartsdagen, har jeg benyttet det gode vær til å luke og luke og luke. Jeg har lært at dette skal være godt for sjelen, og det er nok sant. Riktig beroligende var det, og etter å klippet den bittelille plenen med den bittelille blå gressklipperen, var jeg riktig fornøyd med egen innsats.

Det ble en liten tur med Bobo, men Bobo var litt engstelig i dag, så den ble ikke lang. Akkurat passe lang til litt grøftebading, gressrulling og pinnetygging. Det hjelper visst engstelige hunder, men egentlig burde han jobbet i hagen tenker jeg…

Tusenfryd i tante Ingebjørgs gamle gryte, det er også hyggelig!

Tusenfryd i tante Ingebjørgs gamle gryte, det er også hyggelig!

Tur på tur!

Pannekakeprinsessen!

Pannekakeprinsessen!

To ganger denne uka har pannekakeprinsessen vært på overnattingsbesøk!

Regneværstur og følesegriktigdårligtur har ellers preget noen av dagene. Tilogmed Kenya følte regn og kulde da vi var ute sammen, og ble kliss våte sammen. Hele hunden fortalte oss at nok er nok, jeg vil hjem til teppet mitt!

Bono og jeg trasket nedre veien en dag da mor kun kom seg av gårde fordi hun følte presset fra brune øyne som fulgte henne hvor hun sto og gikk (vel mest satt). Det var vel verdt slitet da et rådyr plutselig danset over stien rett foran oss! Vi ble stående som fjetret både hund og mor. Disse vakre skogens beboere som så grasiøst og stille beveger seg gjennom lyng og trær. Lykke å treffe på (når man kun har Bonogutten med seg)…Tenk om en hadde hatt kameraet klart!

I går var vi på langtur igjen, i farta begge to! Vi startet på runda, svingte ned mot Herre og fortsatte første sti inn i skogen. Tenker alle forstår hvor vi var på vei? Uansett er det en nydelig sti oppover mot det fineste blåbærstedet vårt, og ned igjen gjennom trollskog og sånt. Ingen elg ble påtruffet, kun hestespor ble observert. Det er alltid hyggelig!

Etter å ha kommet oss ut av skogen, svingte vi til høyre for å fullføre den gamle gode runda vår. Det ble mange gode bad på hunden, og en bukett hvitveis på mennesket. En pose hestebæsj ble plukket og senere glemt langs veien, mulig til glede for andre roser enn mine egne, eller så finner vi den igjen en vakker dag. Vi traff på verdens søteste elghundvalp som nylig må ha lært å bjeffe, for den bjeffet de nusseligste bjeff som medbrakte eier på ingen måte var i stand til å stanse!

Som vanlig bar det hjem til mat for sultne kropper!

Man tror det blir masse blåbær i år! Jippi!

Man tror det blir masse blåbær i år! Jippi!

Må liksom ha med et bilde av hunden...

Må liksom ha med et bilde av hunden…

Bevis på at noen har vært her før...

Bevis på at noen har vært her før…

På rett vei...igjen...

På rett vei…igjen…

Her koser noen seg, man har observert tomme vinflasker i fortiden...

Her koser noen seg, man har observert tomme vinflasker i fortiden…

Morgenturer og mer…

Jeg tror jeg må skrive i alle fall minst annenhver dag. Hvis ikke så er alt glemt! Mandagsturen er borte! Kanskje vi ikke gikk i det hele tatt? Hvem vet?

I går gikk vi ihvertfall. Siden jeg er barnehageleverer i tre uker (snart ferdig med første) valgte vi å gå i nærheten av barnehagen. Fornuftig nok. Det er et fint område hvor jeg har gått både med Maika og Bono i forgangne tider. Denne gangen var det Bono og jeg som satte av gårde. Det er flere fordeler med et sånt offentlig turområde. Først og fremst finnes det bæsjeposer (for hunden altså), og søppelkasse til disse. Jeg som har en hund som gjør sitt fornødne minst tre ganger i løpet av en tur, kunne dog trengt flere søppelkasser strategisk plassert rundt omkring.

Vakkert turområde

Vakkert turområde

Søpplekasse med nedbrytbare poser!

Søpplekasse med nedbrytbare poser!

Ulempene er at man faktisk må plukke opp bæsjen etter en hund som må så mange ganger. Dessuten kan man påtreffe mennesker både med og uten hund. Eller med staver. Bono oppførte seg utrolig bra, og framstod nesten som en vel balansert eldre hundeherremann.

Så er det lys. Altså det er lysløype. Absolutt en fordel i mørket. Jeg mener; man kan gå både sent og tidlig og midt i mellom. Dessuten er det flere merkede løyper bortsett fra den lyse. Her kan man ikke gå i mørket. Eller man kan om man tør, og har lommelykt. Den lyse løypa er bred og fin, men om man vil få skikkelig skogsstemning finnes det et mylder av småstier på kryss og tvers. Vi prøvde oss på en rekke av disse i går. Vi klarte selvsagt å gå oss en smule vill etterhvert, og havnet på en kirkegård. Hvilken var svært overraskende for mor. Hvor kom den fra? Var den plutselig vokst opp fra intet? Mange spørsmål fartet gjennom mitt lille hode. Hadde jeg ikke sett et skilt mot en gravlund? Var det her, så hadde vi gått langt og lenger enn jeg trodde. Det hadde vi!

Brede lysløyper er praktisk...

Brede lysløyper er praktisk…

Nydelig utsikt, med plutselig nærværende boligfelt...?

Nydelig utsikt, med plutselig nærværende boligfelt…?

Det meldes om bristeferdige liljekonvall-knopper i mengder fra hele Bamble!

Det meldes om bristeferdige liljekonvall-knopper i mengder fra hele Bamble!

Mystisk kirkegård? Neida, det er Eik Gravlund

Mystisk kirkegård? Neida, det er Eik Gravlund

Vi klarte på et vis, etter litt hit og dit på småstiene, og finne tilbake til lysløypa som ved et under. Som ved et nytt under valgte vi riktig retning og kjempet oss (utrolige bakker i Bamble) tilbake til bilen. Fin tur som skal gjentas! Mulig med kart og kompass…

Dagens tur gikk til Jyplevika igjen. Denne gangen gikk vi motsatt vei av det vi gjorde sist. Matmor tenkte det ville være enklere å gå opp bratte stigninger enn ned. Det hadde matmor rett i! Før vi tok fatt på kjetting og tau for å dra oss (meg) opp det verste stykket, så tok vi en sving nedenom steinstranda. Der var det grått og blåsende og vakkert! Ingen av oss ble fristet til å bade. Hunden synes nok vind og bølger ga for mye lyd. Undertegnede synes det var en smule kjølig.

Grått...

Grått…men vakkert!

Stein, rett og slett...

Stein, rett og slett…

Etter vårt ikke-bad bar det i vei oppover. Virkelig nydelig natur på toppen der. Fuglesangen fikk i dag konkurranse fra helikoptersang. En sterk sang som burde skremt den lettere nervøse hunden, men som av en eller annen grunn ikke påvirket ham det minste. Hunden er ikke til å forstå seg på, men man er glad så lenge han er lykkelig! Om noen lurer på hva helikopteret drev med, så tror man det fraktet materialer til en eller annen hytte.

Ny gjettelek! Finn helikopteret!

Ny gjettelek! Finn helikopteret!

Dagens tur foregår også i sånt offentlig turområdet. Et naturreservat står det rundt omkring på fine små skilt. Så vet man det. Det betyr at det finnes blåmerkede løyper som vi selvsagt klart å miste. Ingen overraskelse her. Akkurat som i går klarte vi rimelig kjapt å komme oss i havn igjen, og fant faktisk et skilt som kunne bekrefte at vi var på rett vei. Til parkeringen!

På rett vei!

På rett vei!

Snart var vi ganske riktig ved parkeringen og atter en gang på vei hjem til tørrfôr og havregrøt!

Nye eventyr venter i morgen…kanskje…

Spøkelseshus og Prinsessebesøk

Gårdagens tur foreløp uten drama, den var kun slitsom fordi begge voffer hadde lange orange bånd på, og på smale stier fungerer det heller dårlig. Over og ut med den turen.

I dag tok vi turen til spøkelseshuset. Ungdommen syntes vi hadde slitt for lite i går, så i dag var det tempo for alle pengene. Moder’n hang som vanlig litt etter, men forsøkte nå etter beste evne å forbrenne kalorier på høyt nivå. Om det lykkes er vanskelig å si, spesielt siden hun hev i seg sjokoladekake før avgang.

Trist med dette spøkelseshuset vårt forresten. Trist fordi det er borte. Brent til grunnen, både hus og låve. Vi har gått og ridd denne veien i årevis, og alltid grunnet over historien bak denne lille, forlatte gården. Hvem har bodd her, hvorfor bryr ingen seg om huset, og tenk om vi kunne bodd her. Noen må da engang ha elsket dette lille hvite huset, noen må ha ledd og grått her. Elsket og lengtet. Levd. Så trist når alt blir borte. Et liv på et vis, er borte. Ingen minner. Kun ruiner.

Spøkelseshuset vårt er borte...

Spøkelseshuset vårt er borte…

Låven i ruiner :-(

Låven er også borte…

Heldigvis var det litt mer liv oppe i bakken. Biene hadde tydeligvis våknet for sesongen. De svinset og svanset rundt omkring, og det summet koselig av sommer.

Livlige bier

Livlige bier

Ennå litt lenger oppe fant vi nye sår i skogen. Det gjorde oss litt triste igjen, og vi avgjorde at det antakelig her den berømte nye veien skal gå. Natur må vike for framskritt atter en gang. Dersom en diger ny vei kan regnes som framskritt…

Kommer veien her?

Kommer veien her?

Ja, ja livet går sin gang, og vi sprintet (fremdeles i mosjonsmodus) hjem med fornøyde bikkjer.

Utpå ettermiddagen fikk man besøk av prinsessen, hun skulle overnatte. Pappa skulle på middag, og mamma skulle lære militærkirurgi i Oslo et sted. Oppmøte klokka 07.00 for utdeling av uniform. Lurer på om de visste at hun er ganske gravid?

Kjekt å ha sin egen prinsesse! Akkurat nå sover hun søtt i farmors seng. Utrolig nok har hun ikke forlangt pasta i dag! Merkelig, kan ikke huske sist hennes høyhet ikke ville ha pasta hos farmor, det hører liksom med. I dag ble det pannekaker, det hadde hun bestemt seg for før hun kom. Ja, hvorfor ikke, kan hende har den unge damen funnet ut at forandring fryder tross alt?

Før hun la seg (med farmor’n sin må vite), puttet hun Rosa til sengs i vuggen. Vi synes begge det var litt rart at Rosa ikke ville gråte selv om hun fikk nye batterier, men Rosa bare lo og lagde små sovelyder. Håper bare ikke Rosa våkner i natt og gråter, det har skjedd før…og det er ganske nifst.

Vi rakk også å lese opptil flere bøker. Det er godt noen ganger å sitte sånn med en søvnig prinsesse i armkroken, og få et kyss eller flere til godnatt. Nå gjelder det bare å komme seg opp i tide til barnehagelevering!

Dukkemamma'n

Dukkemamma’n