Arbuvollen

Fullstendig upålitelig blogger som jeg er, tenker jeg at i alle fall må jeg skrive noen ord om vårt høstlige møte med Arbuvollen! Som en bitte liten før-skolen-begynner-miniferie, pakket vi to bikkjer, to gutter, en mor og en mormor i bilen en søndags formiddag. Mor hadde før start allerede et minisammenbrudd, det er nemlig ikke enkelt å pakke en bil full av alt dette. Vi forsto ganske fort at en skiboks nok egentlig er til ski, og ikke til ryggsekker, sengetøy og andre nødvendigheter for hyttetur…

Av gårde kom vi likevel, og ferden var lystig og hyggelig. Noah var den eneste som kastet opp, og det gjorde han bare en eneste gang. Han rakk til og med nesten helt ut av bilen før det gikk galt! Hundene klarte seg bra, de var nok i sjokktilstand over å få være med, og oppførte seg av den grunn eksemplariske.

Mormor’n hadde ikke vært på Arbuvollen på veeldig lenge, sikker minst ikke på 20 år. Eller noe sånt. Det var like fint, ja, hyttene var finere. Som eldste guttebarnebarn så sant sa det: «Dette er ikke skikkelig hyttetur, her er flatskjerm og wi-fi!» Jammen var det dusj og innedo også, og ingen klaget på noe…man er da både praktisk og litt lat!?

20160810_114316

Hytta på fjellet!

++33333

Telemarks gladeste sau(er)?

Vi gikk flotte turer i regn og vind. Fjellet var like vakkert! Vi falt i søle, vi falt i bekker. Fjellet var fortsatt like vakkert! Gjennomvåte og forblåste datt vi inn hyttedøra og videre inn i dusjen for å få opp kroppstemperaturen sånn nogenlunde. Ingen klaget, fjellet var vakkert…og noen badet tilogmed!

received_860801177384153

Utsikt i det grå…

20160809_115507

På toppen!

received_861923760605228

Vi elsker VANN!

received_861923943938543

Lykkelig fjellvandrer med våte hunder…

20160809_130225

Glade gutter, litt mer betenkte hunder. Har Kenya fått nok regn?

20160809_125222

Fjellet og mer VANN!

received_860801207384150

Noen bader uansett, det er tross alt VANN!

20160808_184015

Noen er galere enn andre når de har plukket blåbær til vaflene…

Vi puslet og bygget lego (mormor’n er visst over gjennomsnittet glad i lego, mulig hun bygget litt for mye mens hun stille mumlet for seg selv). En snill bestefar hadde sendt med et skikkelig flott bilbyggesett, og ferdig måtten den jo bli? Gutta fikk lov å hjelpe til altså…Så så vi skrekkfilmer og andre filmer, og koste oss med det vi kunne komme over. Hvilket egentlig var ganske begrenset, men smakte fortreffelig!

20160807_192722

Vi pusler

20160808_165407

Vi bygger

Etter tre fine dager og netter satte vi bilnesa hjemover igjen (i sol må vite), og var skjønt enige om at årets «Norgestur» hadde vært en suksess!

20160810_094555 (1)

Klare for hjemreise…

Nå har man vært hjemme over en uke, og skolen er i gang. Prinsessen har begynt i første klasse, gutta er på plass i sine klasser, og minstemann har startet i barnehagen. Tida går altfor fort, og snart er det faktisk jul!

20160815_082813

28924072602_8c078862b8_o

Gutta!

28545195151_67119fe7e0_o

Minsten

 

 

På ville veier! 

Vi var litt gale og ville i dag. Vi ville prøve en helt ny tur. Ny for oss i alle fall. Etter heftige, men vennskapelige diskusjoner ble vi enige om å på en måte fortsette på gårsdagens kveldstur. Veldig spennende for oss to, det var jo ikke godt å si hvor vi ville ende, eller om vi i det hele tatt ville finne tilbake til hjemmets lune skjød. 

Tanken var muligens å holde retning mot Dent, man husker ikke helt…Uansett er det spennende å bare sånn helt uten videre gå ut i England! Det gikk utrolig bra…lenge. Vi hadde noen små feilskjær, havnet i en skog hvor det helt sikkert har stått et herskapshus i svunnende dager. Det som var igjen av porten var i alle fall imponerende. Vi ville ikke til skogs i dag, så en rask snuoperasjon ble iverksatt, og vi tuslet i stedet bortover veien mot før nevnte Dent. 

Port i skogen.


Like nede i veien støtte vi på en bro hvor to biler på ingen måte kunne møtes, altså utrolig smal. Etter i lettere angst å ha krysset broen (svært trafikkert bro), fant vi rundt hjørnet et skilt. Millthrop sto det! Ja, det hadde vi da virkelig lest på et eller annet kart…eller fler. Plutselig ble det helt nødvendig for oss to eventyrlystne å oppsøke dette stedet. Som tenkt og sagt, så gjort. Det var lekende lett å finne fram til, og nydelig var det der. Kartet ble plukket fram og rute videre bestemt. Man var ganske sikker på at fra Millthrop kunne en komme seg til Farfield Mill. På en eller annen måte. En dame vi traff var helt enige i vår avgjørelse, og frimodige la vi i vei. 

Nyttig skilt.


Millthrop


Det bar oppover et stykke før vi svingte inn på halville, og en smule forblåste heder. Landskap og utsikt var storartet. Sauene hyggelige som sauer flest. Så langt alt vel. Dette skulle gå som en lek! Vi gikk og vi gikk…og vi gikk. Det må påstås at skiltingen var minimal. Stier i dette eventyrlandet er som oftest merket etter alle kunstens regler. I alle fall med et lite rundt merke påskrevet Dales Way eller public footpath. Svært ofte også med trivelige veibeskrivende treskilt. Intet å se der oppe på heden. Var vi en smule på ville veier? Med Wuthering Heights i minne senket en liten dysterhet seg over de to norske damer. Alle vet jo hvordan det gikk med Catherine og Heathcliff. Men neida, ingen grunn til mismot! Nede i bakken sto det helt plutselig en trapp! En trappegrind rett og slett. 
Med nytt mot småjogget vi nedover skråningen mot denne sjarmerende innretningen. Hvem andre enn engelskmenn kan finne på å bygge trapper for å få vandrere over steingjerder? Det var et vakkert syn som møtte oss på andre siden. En liten bekk trillet muntert forbi et staselig eiketre, som bredde grenene sine akkurat passe utover vannet. Det perfekte sted for trette føtter å raste. Så det gjorde vi! En liten bit lykke å sitte med ryggen mot en trestamme og nyte ens gode niste. 

Trappegrind.

Idyll til maten…

Men! Vi måtte videre. Man skulle jo finne yndlingsmølla og muligens få seg et velfortjent kakestykke. Kake er viktig…

Det var enklere sagt enn gjort. Eplekjekke så vi for oss en forholdsvis enkel tur til målet. Vi visste da retningen! Fornøyde med livet og oss selv tuslet vi oss over neste «trapp». Etter det gjennom en noe vrien grind. Det var da vi løftet blikket etter denne lille vanskeligheten vi oppdaget dem. Hvor de kom fra vet ingen, i alle fall ikke vi. Plutselig sto de der og kikket nysgjerrige på oss. To hester store som…vel hester…Man er svært glad i hester, men disse to totalt ukjente ga oss en støkk i livet. En ventet sauer. Sauer som løper når en ser på dem. 

Hest er best!


Disse to, vel en av disse to var umåtelig vennlig, og etter å ha hilst nærmest hjertelig på forfatter av disse ord, ble Lisabethen fotfulgt over havna. Hun trippet lettere nervøst mot neste port med den vennliges pust i nakken, mens hun mumlet Anna med svak redsel i stemmen. Man tenkte jo at siden man selv ble reddet av den kuvante i går, ja da måtte den mer hestevante trå vakent til i dag. Ikke helt sikker på hvordan man skulle stoppe den selskapssyke koseklumpen satte man farten opp. Siden det ikke fantes noen direkte redningsplan var det like godt at gutten (altså hesten) akkurat da bestemte seg for å gi opp sitt forsøk på nærmere bekjentskap, og lot Lisabethen gå videre hesteløs. Hva den andre hesten tenkte, ja det forblir et av livets store mysterier…
Vel gjennom neste grind, litt nedover veien fant vi endelig et skilt som passet oss bra. Farfield Mill sto det! Det pekte riktignok inn mot en gård, men pytt. Vi lette gården rundt etter en åpning som kunne føre oss videre, det eneste vi fant var en fasan!? Vi konkluderte med feilskilting og trasket videre i håp om nye muligheter. Veien var rett og slett sjarmerende, men den førte oss ikke til mølla, eller noe annet sted for den saks skyld. Tilbake måtte vi, og jammen fant vi nå som ved et under, veien gjennom og ut fra før besøkte gård. 

Vakker, men helt feil vei!


Igjen fornøyde med oss selv fortsatte vi ferden. Det varte ikke lenge før vi hørte veldig buring bak oss. Forskrekkete snudde vi oss, og ikke kuer, men okser ( bare okser burer sånn) lå lett henslengte bak oss. Bortsett fra den ene som sto, og han sto klar til avgang så og si. De fleste fulgte oss med blikket. Nå hjalp det ikke hverken å være budeie eller cowboy! Her måtte skinnet reddes! Og det fort! Vi løp listende mot trygghet med hjertet i halsen og skrekk i blikket. Det bar over et uendelig langstrakt jorde mot trygghet. Det ble bom stopp i enden av jordet, det hadde ingen utgang! Akk og ve! Smygende som indianere beveget vi oss tilbake på jakt etter mulige åpninger. De fantes ikke. Mellom oss og sikkerheten (i form av en utrolig vakker blomstereng) befant det seg et åpenbart fiendtlig piggtrådgjerde. Den reddeste (nemlig undertegnede) ville over. Den mer kuvante nølte. Men den reddeste ga seg ikke. Det gikk bedre enn forventet, over kom vi. Er man redd nok får man superkrefter, det er herved bevist. Det må vel nevnes at ikke en eneste okse hadde beveget seg i vår retning. Antakelig var vi kun livlig underholdning på en ellers hverdagslig tirsdag…Av selvsagte grunner finnes ingen bilder av oksene.
Etter alle disse farer var vi nå svært bestemte på å finne mølla. Vi trasket over enger og klatret over gjerder, opptil flere ganger var vi sikre på at målet var innen rekkevidde. Opptil flere ganger tok vi feil. Så endelig, etter å ha klatret over et gjerde hvor vi nærmest datt ned på en bilvei, fant vi atter en gang et «riktig» skilt. Ennå et gjerde og vi befant oss på en eng  hvor vi i ren lettelse lot oss falle ned i blomsterprakten. Utslitte og utsultede (igjen) måtte vi samle krefter til det siste stykket over enga mot mølla. Og denne gangen var det virkelig mølla! 

Her kommer jeg!

Bare litt sliten nå…

Public footpath.

Nyklippet og nysgjerrig sau!

Siste hindring…nesten…

En over-gjerdet metode.

Desperat sult.

Velfortjent hyggestund…

Det kan fortelles at vel fremme vanket det både sjokoladekake og karamellkake med valnøtter. Fordi vi fortjente det!

Dette var vårt siste eventyr Sedbergh. Det er ganske trist, så trist at man tenker man trenger kake i morgen også…det kan nok skaffes til veie i London, som er neste og siste stoppested før hjemreise til gamle Norge…

Noen avskjedsbilder:

Mor og barn.

Ullkunst…

Sedbergh

Brigflatts

Det ble ikke skrevet mer enn ett ord her i går kveld. Rett og slett fordi skribenten hadde tatt for mye frisk luft…sånt skjer her i Sedbergh…Konsekvenser av dette er et plutselig og overveldende søvnbehov, som bare må tilfredsstilles.

Vi var på tur, og turen gikk til Brigflatts, kvekerenes møtested i området. Det er en aldeles nydelig «walk», og den anbefales på det varmeste. Gjerne både fram og tilbake…noe som også er svært praktisk om man ønsker å komme seg hjem igjen. 

Men, slutt på tull. Kvekerene har en lang historie her, det skal ikke gåes innpå her, men om det vil vites mer så klikk på denne lenken: Brigflatts

Brigflatts er et nydelig, svært gammelt hus. Foran det nydelige huset er en liten, nydelig hage. Alt er nydelig. Stillheten og roen som møter besøkende er ubeskrivelig. Skuldrene senker seg, tankene stilner, man vil bare være…der og da. Inne i biblioteket kan man lage seg te eller kaffe, som igjen kan nytes til medbragt matpakke. Vakre ord er puttet opp på veggene rundt omkring inne, og man kjenner liksom at en får igjen troen på verden der ute. 

Vi laget oss drikke og sparket av strømper og sko for ekstra velvære. Tross alt, vi var lykkelige og sola skinte varmt. Akkurat da dukket mannen som passer på herligheten opp fra intet (vel, kanskje ikke akkurat fra intet). Det er uvisst om han var like lykkelig over å møte våre svette ben…men vi hadde uansett en lang og vennlig samtale om både det ene og det andre. Han fortalte oss blant annet om sigøynerne vi hadde truffet på både her og der. De var på vei til Appelby med de flotte hestene sine. Der møtes de en gang i året til hestemarked, og for å være ordentlige sigøynere for en stakket stund. Det ble oss fortalt at en gang hadde slagsmål oppstått fordi en av de samme sigøynere hadde insistert på å ta hesten sin med seg på puben! Man kan forstå en viss motstand fra pubvertens side i denne sammenheng. 

Huspasseren var vennlig, han påtok seg oppdraget med å rydde koppene våre. Undertegnede tabbet seg en smule ut ved å riste hånden hans hjertelig og lenge i takknemlighet. Han rakk jo aldeles ikke hånden ut for hilsning, han ville kun samle inn kopper. Det ble muntert kommentert fra den snille herremann, og vi skiltes i full fordragelighet.

Brigflatts

Kloke ord til og med på bakken…

Litt blomsterprakt.

Fornøyd besøkende…

Vi liker grinder…

Åpen grind. Velkommen!


Hjemveien ble nogenlunde fredelig, kun en nervepirrende episode med noe som må vært unge okser (de hadde ingen jur så langt vi kunne se) oppsto. Etter anbefaling fra huspasseren tok vi en annen vei hjemover. Over vakre, fredfulle enger. Fredfulle til vi skulle krysse en av dem og oppdaget en stor flokk med ungdommelige okser på den andre siden. Med god fart hadde de retning mot grinden vi skulle gjennom! Den var veldig åpen, og de så og si strømmet gjennom. Det var godt å ha en «kuvant» venninne da! Lisabethen forsikret meg om at hun hadde flotte knep for å skremme nysgjerrige kuer av gårde. Likevel listet vi oss over enga med hjertet i halsen. Dette var ikke vanlige kuer, det var spretne og glade kugutter på tur! Vi kom oss over, og på god avstand overvar vi tre andre vandrere møte flokken. Uten frykt gikk disse menneskene rett på, og bra gikk det. De unge gutter hoppet og spratt rundt menneskene, men slapp dem gjennom. Så visste vi litt mer engstelige turgåere at det ikke var farlig å møte «gutta på tur», skjønt vi var enige om at det burde unngåes i det lengste. 

Hjelp!

Glade gutter!

Vennligsinnede eller…?

I jernbanens fotspor…kind of…


Senere møtte vi på er nytt hav av «bluebells» og verdens søteste griser. Igjen kunne skuldrene senke seg…

Bluebells og Lisabethen!

Bluebells

Igjen; et hav av blått…

Griser roter virkelig i jorda med hele trynet. Og grynter mens de gjør det!

Gotta love pigs!


En blir sultne av sol, frisk luft og opplevelser. Av den grunn ble Smatt’s Duo besøkt to ganger i går. Det ble også shoppet (så langt man kan shoppe i Sedbergh). Selv fant jeg en gammel Agatha Christie bok! Slikt gir glede!

Lokalt øl!

Sticky toffee pudding med crumble i bakgrunnen. Og lokal iskrem!

Litt mere bæ!

Glimt fra kveldsturen vår.

Verdens søteste støvsuger?

Sunday Church

Det har i grunnen vært en svært slitsom dag. Morsom, men slitsom…

Den (dagen) startet halv elleve med gudstjeneste i Sedbergh Methodist Church. Endelig kom man seg innenfor en åpen kirkedør i England, noe man har lengtet etter i årevis. Minst. Lisabethen var enkel å overtale, egentlig trengtes ingen overtalelse «whatsoever». Kirkebesøk ble bestemt så fort hun fikk med seg at metodistkirken lå like rundt hjørnet, sånn rett opp i gata. Vi hadde allerede sjekket den ut fra utsiden, nå skulle vi innenfor! Vi har tross alt en fortid blant metodister. En av oss mer enn den andre…

Snakk om å bli møtt med åpne armer! Snille damer (og en mann eller to) ønsket oss velkommen etter alle kunstens regler! Det gikk som ild gjennom tørt gress at to norske kvinner med briller hadde ankommet kirken. Et visstnok ganske sjeldent fenomen. Etter en hyggelig gudstjeneste, bestående av kloke ord og mengder med lovsang, ble vi servert te og kaker i en eller annen sal. Her ble vi underholdt av blant annet Andrew. Han hadde tatt hurtigruta og siden toget fra Trondheim. Toget hadde stoppet og veien hadde blitt sperret, men heldigvis hadde de i alle fall fått penger igjen…for togbilettene… En hyggelig kar. 

En av damene i «bandet» var lærer, hun kunne slett ikke huske at det fantes sauer i Sedbergh. Merkelig… En annen søt dame hadde en dansk svigerdatter som raskt ble bedt av opptil flere om å underholde de norske damene. Dette tok hun alvorlig, og ikke bare underholdt hun, vi ble snart invitert på besøk. Hjem til gården. Vi kunne ikke tro vår lykke. En virkelig venn i Sedbergh! Til og med på Facebook….Hentet til besøket skulle vi også bli. Til en gård! A farm! 

imageHentet ble vi, og med hjertene fulle av forventning klatret vi ut av bilen ved Buck Bank Farm. For et nydelige sted å bo på. Blomsterrike enger, «pet lambs» og kuer. Ungene på gården hadde en verden av eventyr å boltre seg i. Frihet uten nettbrett eller Nintendo! Må jo si vi savnet våre egne gullunger når disse sjarmerende små viste fram legomesterverk og Harry Potter bok…imageimageimageimageimageEtter te og varme croissanter servert på et ekte bondekjøkken med en ekte Agaovn, måtte de to besøkende rive seg løs å komme seg hjemover. Det var hardt. Med på veien fikk vi hver vår gavepose inneholdende såpeprodukter fra gården. Bondekona fra Danmark produserer nemlig (overraskende nok) såpe. Svært hudvennlig såpe faktisk. Velluktende såpe faktisk. Hvilket eventyr for de to norske damer! image
På hjemturen passerte vi en stooor sigøynerleir, med maaange sigøynerhester og ikke få campingvogner. Et uvanlig syn for de hjemovervandrene, uvanlig men spennende! 
imageimageimageNå kunne der vært sagt en hel del morsomheter angående dagens opplevelser, men noe får en holde for seg selv her i livet. Jeg har på følelsen at dette noe kommer til å overmanne oss to anglofile med latter i lange tider framover! 

Innimellom kirke og besøk rakk vi forresten en deilig tur i høyden. I dag traff vi ikke bare sauer, men en selskapssyk, nydelig hest. Slikt gjør man her. Slipper hester ut på fjellet sånn helt uten hemninger. Bra for hesteglade vandrere!imageimageimageimageimageimageimageimageimageimageimage

Også rakk vi Sunday Roast på The Dalesman Country Inn. Vi rekker det meste…imageimage

Bitch! 

Ja, helt sant, dette var den første hilsenen vi fikk da vi friske og opplagte tok fatt på dagens tur. Vi skulle på fjelltur i det fine været. 

Betatt av Howgill Fells og de vanlige sauene hilste man muntert på første felles fjellvandrer. Det var slett ikke populært. Svaret som kom var mildt sagt uventet. Bitch (pluss et par andre unevnelige ord) ble kastet tilbake mot oss troskyldige damer. Vi sto der nokså tafatte og så på hverandre. Hadde vi hørt riktig? Enige om at det hadde vi, trakk vi oss forsiktige gjennom nærmeste grind for å øke avstanden til sjokket. Kjente vi ble litt engstelige, ville neste skritt bli damens staver i hodet? Lettelsen var stor da dette ikke skjedde og vi kunne fortsette ferden uskadde men en smule forvirrede…Det skal bemerkes at denne lettere aggressive fjelltraskeren ikke var av engelsk opphav.  I alle fall en trøst for oss!

Resten av turen ble fantastisk! Masse himmel, masse frisk luft og vidunderlig niste! Hunder og sauer (igjen)… Heldigvis traff vi en annen dame langt ute i turen. Hun var veldig engelsk, og så hyggelig at vi gråt av glede da hun etter mange gode ord forsvant oppover fjellkammen. «Keep smiling!», var det siste hun slang over skulderen, og det var akkurat det vi gjorde (etter gråten). Freden var gjenopprettet. imageimage
imageimage
image
image
imageimageimage
image

Slitne, men fornøyde etter flere timer på tur, mesket vi oss med iskrem og jordbær fra Nottinghamshire. Så tenker man det blir egenstekte (men ferdiglagede) paier og salat til kvelds!image

Celebration!

Det har vært storslagen feiring her i dag. Fra tidlig morgen, og vi er ikke ferdige ennå! 

Det har seg slik, at vi to eldgamle venninner som har kjent hverandre i over 50 år, vi er i England sammen for aller første gang. Grunn til feiring. Vi fyller begge 60 i dette Herrens år 2016. Grunn til feiring. Dronningen, Elisabeth altså. Hun som regjerer dette vakre landet vi oppholder oss i, ja hun fyller hele 90 år! Grunn til feiring igjen. Ikke nok med. Vår kjære Beatrix Potter har (som nevnt i tidligere skriblerier) 150 års jubileum i år. Ennå en grunn til glede! 

Så er det den ungen som fikk supergode karakterer på fysikkeksamen. Så gode at moderen fikk et aldri så lite sammenbrudd av glede! Jada, feiring! 

Sist men ikke minst har vi den ungen (som man er så heldig å være filletante til) som giftet seg i dag! Ikke rart her er «congratulation» og «celebration» over en lav sko. Eller hva det nå heter…

Vi startet dagen med åpning av overraskelsespakke fra bruden selv. Jepp, det er vel ikke helt etter oppskriften, men vi var glade! Vi fant champagne, sjokolade og godteri. Stor jubel på kjøkkenet! Takk bruden, du er skjønn! image

Så startet dagen. Med sol! Vi ville til Windermere. Usikre på om bussenes aktiviteter i området, stilte vi oss likevel optimistiske opp utenfor biblioteket. Rett og slett fordi der er buss- stoppet. Vi ble raskt beroliget av en hyggelig dame. Likeså av en eldre herremann. Joda, bussen skulle gå både fram og tilbake den, akkurat som vi hadde håpet. Herremannen var opprinnelig fra Skottland og hadde giftet seg med en engelsk pike. Sånn kan det gå. Damen var til videre hjelp både med det ene og det andre. Som vanlig skrekkelig hyggelige mennesker i yndlingslandet! Rule Britannia!

Så var det tog til Oxenholme. Gikk som en drøm. En overbegeistret altmuligmann opplyste over høytaleren nesten for mange ganger at toget var i rute og faktisk ville ende opp i Windermere. Hvilket stemte presis. Og jammen kjente man seg igjen og fant veien til Bowness uten problemer. (I følge en viss medreisende fantes det også skilter…)

Etter en hyggelig rusletur med tilhørende tissestopp fant vi vårt mål for dagen; The World of Beatrix Potter Attraction. Her, etter en beundrende rundtur gjennom herligheten, var det vi virkelig feiret bryllup. Med High Tea og hvert vårt glass champagne skålte vi entusiastiske for de to som nå skulle smis Hymens lenker. Hvem Hymen er kan man lure på, det anbefales ikke å Google. Med tårevåte øyne gratulerte vi hverandre, og grepet av vår glede tilbød en av søte ansatte seg å ta bilde av de to feirende damene sammen. Vi aksepterte selvsagt lykkelige! Samme søte ansatte takket faktisk for å ha fått lov til å være en del av fjernbryllupet. Hun var søt hun!imageimageimageimageimageimageimageimageimageimageimageimageimageimage

Etter å ha samlet oss litt, tok vi fatt på turen tilbake. Denne gikk også svært bra, tog og busser kom som de skulle. Vel «hjemme» stakk vi innom Haddock Paddock og sikret oss dagens middag. Fish & Chips som mettet oss nesten over evne. image

En liten kveldstur måtte til for å klare siste innspurt; mer champagne og sjokoladehjerter! Over og ut fra Sedbergh.image

Farfield Mill and Bluebell Heaven

Vi våknet til ikke regn i dag, og det føltes bra. Faktisk har det vært glimt av sol gjennom dagen! Vi hadde bestemt oss for mølletur, men først gjorde vi unna en skikkelig storhandel på Storespar. Det ble vin, kaker og sjokolade. Ja, ok da, det ble litt annet nødvendig også. Utrolig mye artig sånne utenlandske butikker altså! 

Så tur. Vi pakket oss inn så godt vi kunne, med ull både her og der. Det gikk ganske radig nedover Vicarage Lane og sånn litt bortover til venstre. Da ble det raskt stopp. Et hav av «bluebells» møtte oss, og en avstikker fra den fastlagte retning ble raskt bestemt. Uten ord, blikk var nok. Dette måtte nytes! Det var så vi ville kaste oss ut i dette utrolig vakre blå havet. Vi klarte så vidt å stagge oss (heldig for havet), men bilder tok vi så det holdt! Nå skal heldigvis for eventuelle lesere, ikke alle vises her…Jeg hadde en drøm. Den ble oppfylt i dag. image
image
image

Resten av turen ble brukt til akk, ve og flere bilder. Av mer flora, sauer, stier, grinder og egentlig alt vi kunne finne til vår glede.image
image
image
image
image
image
image
image
image

Vi ankom mølla, spiste vår deilige suppe (sweet potato and red pepper with cheese scones). Så ruslet vi med beundrende blikk rundt og kikket på alt som var utstilt. Fra smykker til skjerf og mye imellom…Lisabethen fikk en ny venninne og Anna fikk nytt garn! Hun trenger nemlig nye tøfler…

imageSå bar det hjemover. Av den enkle grunn at strømnivået på diverse telefoner nå hadde sunket drastisk gikk returen betydelig raskere, og slitne men glade ankom vi vårt nye midlertidige hjem for intenst inntak av kaffe og kake med mere…image

Senere har det blitt en smule feiring etter samtaler med to glade unger. Slikt rører jo morshjertene inderlig, og som seg hør og bør inntas det et glass friskt hvitvin eller to… Vi har også etter dyp tvil og mange tanker tatt i bruk gasspeisen i stua. Vi er nå varme!