Torsdag morgen våknet «the ladies» opp til regn, regn og mer regn. Ikke overraskende, men en smule skuffende… Man ville til fjells (eller «fells» får man kanskje si). Vi var likevel helt sikre på at solrikt vær ville komme, og bestemte oss for å forkorte ventetiden med inntak av ett par desserter vi hittil ikke hadde hatt tid eller mage til å fortære. Smuldrepai og scones med «clotted cream»! Ny tur til Smatt’s. Du verden så godt det er med varm pai, tykk vaniljesaus, scones og en stor kanne te. Riktignok kommer både clotted cream og syltetøy innpakket i glass og plast for tiden, men det får man tåle…
Så bar det mot benken vår der oppe i høyden. Stemningen var høy, sola var framme, mammasauene brekte, lammene spratt, og verden var helt riktig for to gode venner på tur. Litt rot fant vi, men det må til her i verden!
Lenge satt man på benken, spiste litt, drakk litt og pratet om livets alle forunderligheter. Så valgte man en annen hjemvei enn vanlig. Været var tross alt ikke bra nok for iskrem fra iskremgården, så vi valgte stien over bekken. Det vil si at en bekk måtte hoppes over. Det gikk greit for den grasiøse langbeinte av oss, litt mer problemer bød det på for den kortbeinte, men hun klarte det hun også! Dette var en ny sti som før fortalt, og vi liker nye stier. Den var ikke ny særlig lenge, det varte nemlig ikke lenge før man kjente seg igjen. Her hadde man da trasket før? Det hadde man, men det var greit. Ennå en bit av kartpuslespillet i hodene våre falt på plass…
Snart var vi hjemme, og kunne hygge oss med nok en kveldsmat i tosomhet. Heldige vi som hadde klart å komme oss til benken så og si i siste liten…neste dag var sørgelig nok hjemreisedag…
Min rosa verden...yeah right... 