PT

Jeg har sånn derre PT, det har jeg forstått i dag. Etter å karret meg opp til, og ned fra Tråkfjell, med svetten silende og pusten i ville hiv. Hjertet bankende så jeg er sikker på elg og hare kunne høre det lang vei! Ikke rart de holder seg på avstand…

«Treningstur til Tråkfjell i dag»

Her var vi!

Gal rullehund…

.Jeg er sikker på at min PT har som mål og trene meg opp til lange turer i Cumbria! Likevel spør jeg deg Lisabethen; la oss ta det med ro på våre «toppturer», la oss kose oss med deilig drikke på termosen og noe smaskens godt å spise i matboksen. La oss nyte utsikter, og ta oss god tid til fotografering av alskens ditt og datt. Sauer for det meste…

Nistepakke à la Sedbergh

Minipiknik i gresset…

Me, I love sheep…

And cows…(or very young bulls)…

Ba, ba white sheep…have you any wool?

Det blir forhåpentligvis ingen jogging på vei til «mølla», nei dit skal vi rusle med fred i sinnet. Det eneste målet skal være en utmerket lunsj (muligens med et garnnøste attåt), som skal nytes på alle vis.

Lunsj!

15 dager igjen til vi gode, gamle venninner skal ut på eventyrtur. Derfor måtte jeg i dag putte inne noen bilder fra mitt forrige møte med denne nydelige delen av verden.

 

Mandag, kort og godt!

Gårsdagen var travel, og jeg var helt utslitt da kvelden endelig innfant seg.

Marley var med på sin første fotball cup, og det måtte man få med seg! Uheldigvis var første kamp unnagjort da mormor endelig var på plass, og det var dumt, for jammen hadde trollungen scoret sitt første mål! Han er et naturtalent i følge sin mor, og det er nok sant?

Det var foruten en glad og stolt opplevelse, også en svært kald en. Vi frøs oss gjennom timene, og selv om mormor hadde husket pulsvanter, og hadde to tykke ullgensere under anorakken på slutten av dagen, var det godt å komme hjem i varmen. Av en aller grunn så man ingen frysende barn, så det må være noe som rammer foreldre og besteforeldre…

Stolt Marley (bilde stjålet fra hans mor…)

Var ikke særlig fristet til å gå tur med den firbeinte etter kuldesjokket, men det var ingen redning. Bobo så på meg med så mye bebreidelse i blikket at det var bare å trekke ullet over hodet atter en gang, og tusle ut i skogen. Det viste seg å bli en nydelig tur, lufta var tross alt frisk og klar. Himmelen var blå, og ikke frøs man heller!

Vi gikk nedre vei, det vil si, vi parkerte ved nedre bom. Tenker det sier det meste…for de fleste. Man kan gå en god runde her, men siste halvdel er asfaltvei, og ikke noe koselig. Derfor snur vi ofte halvveis, og det gjorde vi i går også. I denne skogen er det litt vakkert, litt skummelt og litt rart…

Litt vakkert (dersom man ikke vet at veien er 50 meter unna).

Litt skummelt…

Litt rart…

Gjøksyren er kommet!

Dette var gårsdagen…

I dag var vi på tur med Kenya og Line! Endelig sammen! Vi labbet opp til Tråkfjell og danset oss ned igjen. Fornøyde hunder og svette (i alle fall den eldste) mennesker…Bilde av de to firbeinte ble totalt mislykket, men man kommer sterkere tilbake…kanskje…

Derfor deler jeg heller dette bilde av Elise som nyter havregrøten sin!

Mmm…havregrøt…

Også dagens hagebilde, bare for å minne meg selv om at jeg faktisk har en slags hage.

Tulipaner fra et eller annet sted…

Tråkfjell i blek sol

Brrr…den varme vårlufta fra tidligere i uka var plutselig borte i dag. Etter bare noen meters gange forsto man at det var et feilgrep og ikke ha med pulsvantene sine. Heldigvis var ullgenser på plass i sekken, så man skulle da klare seg på et vis. I grunnen var det det kjølige været som avgjorde at reisefølget

valgte å blåse elgskrekken en lang marsj og ta turen til Tråkfjell, koste hva det koste ville! Ingenting virker mot kulde i kroppen som en rask oppoverstigning.

Vi valgte å ta problemene dersom de kom, og heller speide etter ferske elgspor og dampende varm elgbæsj. Ingen av disse indisier på nærgående elg dukket opp, så man kjente seg forholdsvis trygg. Puh…

Og ganske riktig, etter kort tid var matmor varm og god, nesten for varm. De to vandrere stoppet dog ikke av den grunn, nei, de slet seg oppover mens svetten sakte men sikkert perlet seg i pannen og pusten gikk i brå hiv. Det innrømmes her at dette når sant skal sies kun gjaldt den tobeinte. Den firbeinte hoppet seg oppover som en geit på vei til setra.

Toppen ble nådd, og kaffen smakte som kaffe skal i en sådan stund. Ingen niste for mennesket i dag, kun for hunden. Han kan ikke skuffes, er man på tur med sekk, så finnes det mat i sekken. Sånn er det bare.

Så skrev vi i Tråkfjellboka, og oppdaget til vår (min) forbauselse at det var på dagen et år siden siste innlegg fra oss! Dette må rettes opp, her må klatres oftere!

Nedover gikk det i byks og kast. For damer som nærmer seg de glade sekstiårene er nedoverstigning nesten verre enn oppoverstigning. Bena er ikke helt med på dansen, man er ikke like lett på foten som før, røtter og stein ligger henslengt der de slett ikke burde ligge henslengt…Likevel; ned kom vi i god behold i dag også!

Turen ble kanskje ikke milelang, men den ble bratt! Det holdt i dag…

Badepause! (Neste gang uten langline…stakkars vovse)

Langt igjen…

Hindring! Tre på stien!

Ja! Vi er på toppen!

Kommer det noen mamma? Er det elg?

Tråkfjellboka…

Et år siden sist!

Et hyggelig besøk av Fjolset (eller Fåret, usikkert hvem som er hvem…).

Man hadde besøk av Tessa sist helg, og det bør skrives om, før hun kommer igjen neste helg, altså ganske kjapt. Nå.

Fredag spiste vi deilig fiskemat laget av Linedatter, deretter så vi verdens teiteste film, sterkt sjokkert alle tre over at Hugh Grant faktisk har medvirket i en søvndyssende film! “The Englishman Who Went Up a Hill, But Came Down a Mountain” var tittelen. Nevnes til skrekk og advarsel, om man da ikke lider av søvnproblemer. Denne historien skulle kurere det passe kvikt.

Lørdag var Tessa, Bono og gamla på langtur (ganske lang iallefall) til Asdalvann. Bono koste seg masse! Det ble badet i grøftekanter, og selvsagt i Asdalvannet. Det ble kastet pinner i fleng. Vi inntok også alle tre en fremragende niste.

Nistemat (Bono’s)

Klar for bad!

På hjemveien hørte vi gjøken! Dette til stor glede for oss mennesker, vi ble stående som fjetret å lytte til dette vidunderet. Hunden i blant oss derimot ble ganske stresset av vår sterke reaksjon, og vi måtte tusle videre for å unngå sammenbrudd.

Må også nevne den fantasiske duften av hegg, som møtte oss i en av bakkene. Det er som å vandre inn i en egen duftende, lykkelig verden, hvor man er omgitt av sol og vår. Ja, ja…

Vakkert, duftende hegg…

Søndag var Linedatter også med på tur! Dette var særdeles hyggelig, ikke ofte vi tre får rotet oss avgårde på nistetur sammen. Ferden gikk til Tråkfjell, som ligger 212 moh. Det har jeg lest et sted. Det var varmt denne dagen, og 212 meter holdt i massevis. Toppen ble inntatt med blod, svette og tårer. Hm…iallefall svette.

Tråkfjell i sol og varme

Det var verdt slitet, sola skinte vakkert, og himmelen var nesten helt blå. Som Linedatter sier; “Himmelen er mest vakker med noen skyer her og der”. Ikke helt riktig sitert, men nesten. Og sant er det.

Ny niste ble fortært, og kaffe’n smakte som kaffe skal smake i skogen. Perfekt. Tessa skrev i Tråkfjellboka (siden hun er den som kan skrive), også tuslet vi nedover fornøyde med dagen og innsatsen.

Bono hadde et supert bad i et av sine private swimming pools langs stien, også han glad, og like våt som han pleier å være på tur.

Gjennom skogen

Swimming pool