Gromgutten
Først et bilde av meg, gromgutten, i hvitveisskogen…bare fordi jeg er vakker blant hvitveis…
Noah ble med på tur for å sjekke ut ministranda ved Industriveien. Bading ble det ikke på ham, men Kenya og jeg hoppet i sjøen før de tobeinte visste ordet av det! Plask!!
Mye rart går for seg ved Industriveien. Hvem kaster en campingvogn i skogen…for eksempel…?
Noah på oppdrag…
Hva har vi her?
Hjelp, jeg faller…ikke. ..
Bade»løvene»
Snakk om søppel…
Vi har gått 11000 skritt! Vi klarte det begge to, og ingen av oss halter mer. Vel mamsen halter litt, jeg halter ingenting…jeg Bono altså…
Fikk besøk av tante Bente her en dag, og det er alltid så hyggelig for meg, det blir masse kos og hygge for en selskapssyk herremann. Hun der har alltid tid til meg!
Først hadde de tobeinte en liten «cream tea», det er det mamsen kalte det ihvertfall…
Cream tea with clotted cream from Cornwall!
Så bar det til skogs! Tanten hadde et ønske om ut mot havet, og da tenkte vi at turen til Tangvald og videre måtte være perfekt. Joda, dersom ikke denne tanten hadde hatt et aldri så lite snev av høydeskrekk så hadde alt gått bra. Ja, det gikk bra altså, hun snakket bare om hvordan en ble dradd ut mot kanten, og liksom fikk så lyst til å bare hoppe! Galskap spør dere meg… Jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde damen unna kanten, og lirket henne videre på stien. Likevel forlangte hun bilde av underskrevne og seg selv farlig nærme avgrunnen! Jeg var en smule engstelig, det skal sies. Blikket mitt på det bilde sier vel alt?
Er dette en Tybast?
Jeg leder bort fra kanten mot dypet…
Må du sitte så nærme avgrunnen?
Puh…endelig tuslet vi videre, og nå faktisk lenger enn langt! Vi tok en annen sti tilbake, en villere sti, med vann og stein og søle. Moder’n datt i søla! Måtte flire litt altså…Tanten påstod det ikke var godt å si om det var en sti eller en bekk…eller begge deler…
Nye stier (tror vi)
Sprudlende bekk
Vi kom oss hjem, og de to damene plukket hvitveis for første gang i år. Fårete flir på begge to, men det får så være, så lenge de er fornøyde.
Nostalgisk hvitveis
Så hadde moder’n og jeg en aldri så liten tur til Industriveien i går. For å roe litt ned på en måte. Der var det rart uten snø, også var det snø! Heldig for meg!
Etter to uker med økt aktivitet, hvilket vil si turer i skog og mark, må man spørre seg selv om det er framgang på hoftefronten…? Har man fortsatt vondt? Ja, det har man dessverre, men noen dager er bedre enn andre, og det er vel en slags framgang? Det virker som om bevegelsene er blitt bedre i alle fall, og det er superdupert! Beinet vil litt mer liksom. Det kan ikke forklares, må oppleves, men av en eller annen grunn vil jeg ikke akkurat anbefale denne opplevelsen…
Fortsatt er det komplett umulig å løfte dette nå så ofte omtalte beinet i sideveis liggende stilling. Virker forvirrende? Dette kan faktisk oppleves. Ligg på siden, løft beinet i været. Enkelt og greit. Eller ikke. Mitt bein går toppen 2 cm opp i været. Toppen. Noen dager ikke det engang. Lurer på den muskelen som skal gjøre denne jobben, tror den har bestemt seg for å gi opp for godt…
Nye ting skjer uansett, og disse må regnes som framgang. I løpet av de siste to ukene har man flyttet tilbake til «riktig» side av senga! Man har sagt opp toalettforhøyeren på ubestemt tid (forhåpentligvis for alltid, men det er vel overdreven optimisme). Disse to små, men for en lei ekspasient så store forandringer, gjør at tilværelsen virker så mye mer normal!
Så har man klart å plukke hvitveis helt selv! Noen sto på en tue, de var enkle. Noen (de fleste) sto på bakken, og det var verre. Det gikk med et nødskrik (vel, nødstønn…). Moro var det lell!
Selvplukkede hvitveis med ikke akkurat nyvasket bakgrunnsvindu…
Lilleskogen (Pinneskogen også kalt…)
Pinneskogen består stort sett av pinner (rimeligvis), vissent løv og ferdigspiste kongler…
Og så! Den store dagen! Handledagen uten hjelp. Ubeskrivelig å kunne klare seg selv på dette vis. Riktignok hadde vi med vår egen lille Power Ranger til hjelp, men likevel…Ennå mer moro! Vi har i dette huset etterhvert lært oss å handle på et svært effektivt vis, det må man når man ikke har friheten til selv å trille avgårde hver gang noe mangler i husholdningen. Man må rett og slett sørge for at ingenting mangler. Dette er ingen negativ konsekvens egentlig, snarere tvert i mot. Pengebesparende er det også. Ingen småhandling her i gården nei! Skjønt moderen lurte litt på supplering av varer kort tid etter storhandel denne gangen? Eller kan tre poser sjokolade fra Nille egentlig kalles varer?
To ukers proviant er sikret!
Go go Power Rangers!
Mormors egen Power Ranger!
Nød proviant?
For første gang på et halvt år har farmor passet lilleprinsen helt alene av seg selv. I hele to timer! Selvsagt klarte ungen å slå hodet i bordet med tilhørende kul i panna! Ja, ja når de tar sjansen på å overlate gullet til denne lite oppegående dama så… Ungen klaget ikke på passet, han var som vanlig blid som sola. Faktisk er det ikke mye som kan måle seg med lilleprinsens velkomst når farmoren kommer inn døra. Med armene utstrakt komme han strålende lykkelig løpende mot en, mens han roper nono, nono med stor glede i stemmen. Nono er mormor, og nono er farmor, den saken er grei…navnet skjemmer ingen! Og ingenting smelter et farmorhjerte mer enn slik en velkomst!
Skjønneste lille prinsen…
Sist, men ikke minst har man vært på besøk hos Zoya! Der var man så heldig å få hilse på Bodil (muligens for øyeblikket verdens søteste kattepus) og Kira. Dessuten fikk man mat og ferdigsådde krydderfrø til å ta med hjem! Noen er snillere med gamle venner enn andre!
Zoyakos…
Bodil
Kira
Blivende krydderplanter…
Jeg har jo lovet meg selv å skrive noen ord hver dag, i alle fall i en periode. Det er ikke alltid like enkelt…
I dag for eksempel. Turen vår var ganske vanlig, bare en passe liten rundtur i nærheten. Skogen var kjølig og himmelen hang grå og sprekkferdig av regndråper over oss. Bono var ikke på sitt beste humør, tror han savner Kenya nå. Likevel var det en god tur, skogen er vakker i all slags vær. Dog var det noen som hang mer med hodet enn andre:
Rosaveis som venter på sola…
Senere på dagen fikk mormor være med på konsert for å høre Noah spille sammen med resten av korpset. De hadde øvet seg hele dagen, vært på seminar! Utrolig flinke var de, mormor hadde som vanlig tårer i øynene og klump i halsen. Tenk at mormors gutt skal gå i tog og spille på 17.mai. Han fikk medalje i dag også, for å ha spilt i ett år.
Etter konserten fikk vi kaker, saft og kaffe. Mange flinke mennesker som tar var på ungene våre, og ordner så fint!
Konsentrasjon…
Jeg må ikke glemme å få med at jeg så Casablanca i formiddag. Tidenes vakreste kjærlighetsfilm, synes jeg… Ingrid Bergmans skjønnhet kan bergta de fleste, og Humphrey Bogarts alvorlige blikk smelter hjerter den dag i dag. For ikke å snakke om musikken! Vil noen ha meg til å gråte, er det bare å spille «As time goes by«!
Here’s looking at you kid…
Kjære Kaisa og Lisabetten!
I dag tok vi (vel jeg) en dårlig avgjørelse. Vi hadde så fryktelig lyst til å gå en lang tur sammen med datter’n og Kenyavovsen, men det var ikke lurt. Langt ute i tredje uke av løpetiden sin, var Kenya fortsatt attraktiv i Bono’s øyne.
Datter’n foreslo en tur hun nylig hadde oppdaget, og vi tenkte at den som intet våger intet vinner! Vi vant ikke. Langt ut i skogen innså vi at slaget var tapt for denne uken, og Bono og mor snudde for deretter å tusle slukørete tilbake gjennom busk og kratt (var ikke akkurat noen ryddig sti datter’n hadde funnet), mens Kenya og hennes matmor forsvant dypere inn i samme busk og kratt…i motsatt retning altså…
Ja, ja sånn kan det gå, og det gjorde vi, gikk altså. Vi to som nå alene vandret tok en av våre «gamle» runder, og heldigvis var skogen full av hvitveis, så trøsten var nær for mor. Verre for Bonogutten. Det tok litt tid før han roet seg nok til å nyte duften av både det ene og det andre langs stien. Magen var heller ikke helt bra på minst en halv time. Stå i ro så mor kunne plukke av skogens hvite var heller ikke populært, men hun klarte da å få rasket til seg en minibukett.
Man lærer som kjent så lenge man lever, og det er virkelig dagens sannhet! I morgen går vi helt alene på kjente stier, og helt uten fristelser av noe slag. Best for både menneske og hund…og kanskje neste uke er vi alle klare for samvær igjen?
Ensomme, men med vakker utsikt…
Hvitprikket skog!
Skogens skjønnhet…
Min rosa verden...yeah right... 