Arbuvollen

Fullstendig upålitelig blogger som jeg er, tenker jeg at i alle fall må jeg skrive noen ord om vårt høstlige møte med Arbuvollen! Som en bitte liten før-skolen-begynner-miniferie, pakket vi to bikkjer, to gutter, en mor og en mormor i bilen en søndags formiddag. Mor hadde før start allerede et minisammenbrudd, det er nemlig ikke enkelt å pakke en bil full av alt dette. Vi forsto ganske fort at en skiboks nok egentlig er til ski, og ikke til ryggsekker, sengetøy og andre nødvendigheter for hyttetur…

Av gårde kom vi likevel, og ferden var lystig og hyggelig. Noah var den eneste som kastet opp, og det gjorde han bare en eneste gang. Han rakk til og med nesten helt ut av bilen før det gikk galt! Hundene klarte seg bra, de var nok i sjokktilstand over å få være med, og oppførte seg av den grunn eksemplariske.

Mormor’n hadde ikke vært på Arbuvollen på veeldig lenge, sikker minst ikke på 20 år. Eller noe sånt. Det var like fint, ja, hyttene var finere. Som eldste guttebarnebarn så sant sa det: «Dette er ikke skikkelig hyttetur, her er flatskjerm og wi-fi!» Jammen var det dusj og innedo også, og ingen klaget på noe…man er da både praktisk og litt lat!?

Hytta på fjellet!

Telemarks gladeste sau(er)?

Vi gikk flotte turer i regn og vind. Fjellet var like vakkert! Vi falt i søle, vi falt i bekker. Fjellet var fortsatt like vakkert! Gjennomvåte og forblåste datt vi inn hyttedøra og videre inn i dusjen for å få opp kroppstemperaturen sånn nogenlunde. Ingen klaget, fjellet var vakkert…og noen badet tilogmed!

Utsikt i det grå…

På toppen!

Vi elsker VANN!

Lykkelig fjellvandrer med våte hunder…

Glade gutter, litt mer betenkte hunder. Har Kenya fått nok regn?

Fjellet og mer VANN!

Noen bader uansett, det er tross alt VANN!

Noen er galere enn andre når de har plukket blåbær til vaflene…

Vi puslet og bygget lego (mormor’n er visst over gjennomsnittet glad i lego, mulig hun bygget litt for mye mens hun stille mumlet for seg selv). En snill bestefar hadde sendt med et skikkelig flott bilbyggesett, og ferdig måtten den jo bli? Gutta fikk lov å hjelpe til altså…Så så vi skrekkfilmer og andre filmer, og koste oss med det vi kunne komme over. Hvilket egentlig var ganske begrenset, men smakte fortreffelig!

Vi pusler

Vi bygger

Etter tre fine dager og netter satte vi bilnesa hjemover igjen (i sol må vite), og var skjønt enige om at årets «Norgestur» hadde vært en suksess!

Klare for hjemreise…

Nå har man vært hjemme over en uke, og skolen er i gang. Prinsessen har begynt i første klasse, gutta er på plass i sine klasser, og minstemann har startet i barnehagen. Tida går altfor fort, og snart er det faktisk jul!

Gutta!

Minsten

 

 

Helgebesøk og andre opplevelser

Tida går som før nevnt (tror jeg) fort, og med øreverk blir lite skrevet. Det er sikkert og visst. Men; nå er man bedre, og forrige helg var guttene på besøk! Med hjelp fra onkler og en gravid tante gikk dagene som en lek, og det var ganske merkelig å sove uten gullungene da mor og far igjen inntok sine plasser som foresatte.

Om mormor synes det var rart å være alene igjen, så var Tomine ganske lettet. Hun la seg på puta til mormor’n og der ble hun leenge! Som lønn for strevet/hyggen fikk alle gaver fra London. Ikke minst fikk dette husets to beboere en sandwichpakke på deling. Jubel i stua!

Tre gode venner…

På tur!

På vei til kinobesøk med prinsessen…

Tomine er glad for å sove på mamma’s pute

Sandwich fra London er aller best!

Torsdag var det avslutning i barnehagen for Marley. Tidligere i uka hadde han vært på skolen, fått ransel, sittet på pulten sin og kjent litt på det å være skolegutt. Nå var det oppvisning i barnehagen, «La det gå» fra Frost ble sunget med stor innlevelse og Marley var en fabelaktig Olaf! Så ble det utdelt roser, hjerter og permer med bilder fra året som har gått. Jammen er de flinke disse barnehagemenneskene. Hver viktige øyeblikk gjennom året var det bilder av i den permen.

Etter grilling og kaker skulle skolebarna overnatte, og det hadde ungene gledet seg til i lange tider. I pysjamas skulle det tusles ned til Spar for å kjøpe godteri, så skulle det sees på film (Frost så klart) før legging. Tipper det var en del slitne barn morgenen etter, slitne men fornøyde!

Marley er blitt skolegutt!

Rester fra Noah’s kravleteppe skal bli Marley’s toalettveske…

Toalettveske til Marley. Skal man overnatte i barnehagen, må tannbørste og tannpasta ha et hjem…

Olaf! Let it go!

Litt uklart, men Marley er klar for overnatting!

I dag, på denne fredagen, har Marley med mamma vært med mormor’n på legebesøk, og av den grunn fått sjansen til å rusle en tur langs Porsgrunnselva. Der var det fint! Det var svaner, ender, duer og måker og måker og måker…og måker… Alle som en ble glad for en brødbit! Vi ikkeflyvende vesener avsluttet formiddagen med frossen yoghurt, et perfekt valg som vanlig.

Vakkert svanepar fra Porsgrunn.

Tålmodighet…

Marley Mia

Løp! Måkene kommer!

On the top!

Yummi!

Besøk av Fårefjolset og annet hyggelig!

Søndag var det tid for en lenge etterlengtet vinkveld med min gode gamle venn Fårefjolset! Det var på tide, og vi hadde en skuldersenkende, morsom og litt alvorlig kveld. Altså en helt vanlig vinkveld for de to festlige damene!

Vin til vinkvelden!

Kjærlighet…

Vin eller ikke vin, vi orket å stå forholdsvis tidlig opp neste morgen for en frisk og lang tur med Kenya & Co. Det bar til Asdalvann for å vise tante Tessa at minstehunden faktisk kan svømme. Hvilket minstehunden nektet å gjøre mye av, så tanten måtte tro oss andre tobeinte på våre pålitelige ord. Eldstehunden derimot svømte som vanlig, og ristet etterpå alt overflødig vann ut over to intetanende tilskuere. Sånn kan det gå, og selv om noen måtte gå hjemover våtere enn andre, så var alle fornøyde med turen og selskapet! Nå lengter vi bare etter neste tante Tessa-besøk!

I stille undring…

Nye svøm.

Gratis friluftsdusj!

I går, mandag, fikk vi her i huset besøk av en annen uventet gjest. For første gang kom Marley syklende nesten helt alene (storebror var rett borte i gata), og storebror hentet ham alvorlig litt senere så de kunne sykle sammen hjem. Men først skulle Marley overraske onkel, drikke sjokolademelk og spille litt på et usannsynlig morsomt spill som onkel hadde.

Mormor var litt betenkt over å slippe dem alene hjemover, og ble lettet som en sky da pappa’n ringte for å fortelle om deres trygge hjemkomst.

Ikke forstyrr meg nå altså!

Mmm…Nesquik…

Alvorlig storebror…

I dag har mormorfarmor eller omvendt kjørt prinsessen med mamma (og Oscar) til flyplassen. De skulle besøke prinsessens mormor som snart også blir farmormormor eller omvendt. Forvirringen er ofte total. Uansett gledet prinsessen seg til å besøke sin svenske side av familien, og var på superhumør.

Klar for mormor!

For at ikke lille Oscar skal føle seg helt utenfor i alt prat om alle disse trollungene, så har altså mormor…jeg mener farmor strikket ferdig den lille elefantbuksa hans. Eller hva det nå heter. (Nå ble du vel glad lille Oscar?)…

Elephant onesie

Også avslutter vi (jeg) med et bilde fra en liten tur forbi det som engang var spøkelseshuset, og det epletreet som blomster så vakkert med minner om noen som engang møtte våren velkommen her, og plukket epler når høsten satte inn.

På tur en annen dag.

Just another Saturday

Jeg har jo lovet meg selv å skrive noen ord hver dag, i alle fall i en periode. Det er ikke alltid like enkelt…

I dag for eksempel. Turen vår var ganske vanlig, bare en passe liten rundtur i nærheten. Skogen var kjølig og himmelen hang grå og sprekkferdig av regndråper over oss. Bono var ikke på sitt beste humør, tror han savner Kenya nå. Likevel var det en god tur, skogen er vakker i all slags vær. Dog var det noen som hang mer med hodet enn andre:

Rosaveis som venter på sola…

Senere på dagen fikk mormor være med på konsert for å høre Noah spille sammen med resten av korpset. De hadde øvet seg hele dagen, vært på seminar! Utrolig flinke var de, mormor hadde som vanlig tårer i øynene og klump i halsen. Tenk at mormors gutt skal gå i tog og spille på 17.mai. Han fikk medalje i dag også, for å ha spilt i ett år.

Etter konserten fikk vi kaker, saft og kaffe. Mange flinke mennesker som tar var på ungene våre, og ordner så fint!

Konsentrasjon…

Jeg må ikke glemme å få med at jeg så Casablanca i formiddag. Tidenes vakreste kjærlighetsfilm, synes jeg… Ingrid Bergmans skjønnhet kan bergta de fleste, og Humphrey Bogarts alvorlige blikk smelter hjerter den dag i dag. For ikke å snakke om musikken! Vil noen ha meg til å gråte, er det bare å spille «As time goes by«!

Here’s looking at you kid…

Nytt år

Ingen original tittel går jeg ut fra, men det er da sant?

Julen er over og takk for det. Deilig at alt i dag er ryddet bort, og huset er fritt for rødt igjen. Synes jeg. I år.

Årets jul i bilder…

Årets første tur, med medbragt mat og drikke, er gjennomført. Deilig vær i varme klær. Hunder og barn hadde det fint, og det hadde de voksne også.

En god start på 2015

Snart ferdig!

Blir det noe på meg tro?

Eller meg?

Noen koser seg…

Godt noen er like glad i pinner, som i pølser…

The end…

Også noen bilder til minne om 2014:

Nye Marius gensere!

Prinsessen og Olaf

17.mai og gåsegvilltur

17.mai er en viktig dag, og den starter gjerne minst dagen før. Kaker skal bakes, måltider forberedes og bunadskjorter skal strykes. Jeg valgte dette året, å  hverken vaske eller stryke sistnevnte, og det gikk over all forventning bra! Skorta var liksom ferdig krøllet, og rede for feiring…

16.mai skulle vise seg å bli svært så travel. Først måtte mormorfarmor kjøre som en gal, for deretter å løpe som en gal, slik at hun kunne rekke toget i prinsessens barnehage. Jammen klarte den svette, tungtpustende dama å få med seg siste rest av hurraropende unger. Hurra! Kan jo ikke gå glipp av slike begivenheter, ikke så lenge bena vil bære én iallefall.

Fint med pappa’s hånd når man går i tog.

Videre til en  bittelitte mathandel, som raskt utviklet seg til en bitteliten shoppingrunde, med sushi som kjapp lunsj innimellom slagene. Me like!

Så skulle kaker bakes, for familie og for skole. Familiens marengsbunn var intet problem, disse (problemene) oppsto da sjokoladekake til skolens tilstelning skulle bakes. Av uante grunner nektet ovnen å steke denne type kaker 16.mai 2014. Første forsøk, vår velbrukte oppskrift på «Enkel sjokoladekake», ble helt og fullstendig flat og rå! Merkelig…

Piratene (altså gutta) var elleville denne dagen, må ha vært sterke forventninger innenfor kommende nasjonaldag, og vi fant at videre kakebaking burde oppgis. Senere, etter lettere hvile, tenkte denne erfarne husmor at et forsøk til var rimelig. Tross alt, familiens ære sto på spill. Som tenkt så gjort, og ut av ovnen en time senere kom nok en flat kake. Stekt, men flat. For flat. Nederlaget var fullkomment, og husmoren innså at spillet var tapt. Skolen fikk ingen kake fra familien Flatkake dette år! So be it…de måtte bare se å klare seg uten. (Hvilket de helt fint gjorde…sørgelig, men sant…).

Den 17. opprant med strålende sol og det samme forferdelig bråket fra skramletoget som vekker meg og bikkja hvert eneste år. Presis klokken 07.00 smeller det, så er de igang. Med korps først og unger etter. Og foreldre. Noen ganger synes det som om det er flere foreldre enn støyende unger. Mulig det er tilfelle også.

Så ble det kaffe, vask og påkledning. Saker og ting ble stappet inn i bilen, og dagen var igang. Den skred framover med barnetog, lunsj og glade bikkjer (som ble hentet av medlidenhet fra fjernt og nær!).

Skolegutten i skoletoget!

Hurra!’

Marley pynter kaken!

Yeah! Pavlova!

Elise, pappa og tante tegnet paradis…

Glade hunder!

Hyggelig var det alt sammen. Siste del av dagen besto av den tradisjonelle grillingen ved min sjarmerende svigersønn, assistert i siste innspurt av min egen yngstemann. Man skjønte det var kveldstid når samme yngstemann bemerket at kveldens vert var i dusjen, og moderen (altså undertegnede) hadde vitnet at vertinnen hadde gått til sengs med ungene på verandaen. For å vente på solnedgangen ble det uttalt. Like greit, man lengtet hjem til hvitvinen i kjøleskapet, og et aldri så lite stykke pavlova. Pavlova’n et resultat av gårsdagens marengsbunn. Et flott resultat om det skal sies, og det skal det jammen etter to elendige sjokoladekaker…

Hvor mange is kan man egentlig spise på 17.mai?

Bø!!!

Dagen derpå bar det i vei til skogs. Noah’n vår ville gå seg vill, så vi gjorde så godt vi kunne. Vi klatret og skled oss fram til en framifrå nisteplass, hvor vi inntok medbrakt spise. Et deilig, deilig sted, som duftet av skog og vår. Disse turene våre blir verre og verre synes det, eller så er det jeg som blir eldre og eldre. Det siste er svært sannsynlig. Bratte stup og lange omveier etter savnede langliner er slett ikke uvanlig.

Vi gikk oss ikke vill denne gangen heller, atter en gang rutsjet vi på plass på vår gamle, gode vei. Hindringene var dog ikke over av den grunn. Noah måtte klatre etter en fastsittende sittepute (ja, litt underlig at de havner i trær i første omgang, men men…), og en huggorm skremte oss en smule, der den lå med løftet hode (klar til hugg?) i solsteiken. Mulig det ikke var noen huggorm, men det føltes veldig sånn akkurat der og da, og den var sort?

Litt skremt ble man som sagt, og det ble vurdert om framtidige turer skal forgå til strender for en aldri så liten periode. Med grøss og gru ble det tenkt over hva man kunne ha tråkket på og over under dagens vassing i blåbærlyngen. For øvrig kan det rapporteres om meget blåbærkart så langt!

Kan jeg også få sjokoladkake Noah?

Nyter skogen?

På vei!

What?

Sitteunderlag i trær er svært vanlig i området…

En liten venn? Eller ikke?

Tirsdag etter Palmesøndag

husker jeg ingenting fra? Onsdag derimot var vi på tur igjen! Line, gutta, vovsene og undertegnende. Turen gikk mot Sortebogen, og vi kjørte langt og lenger enn langt. Deretter forsøkte vi å finne igjen plassen vi parkerte på for hundre (noe overdrevet) år siden, og jammen gjorde vi det. Fant den igjen…Det ble parkert, og alle veltet ut av bilen. Bokstavelig talt.

Så tuslet (og løp) hele denne mer eller mindre energiske gjengen gjennom skogen mot Asdalvann. Man er alltid litt spent på om rett sti er funnet, eller om den i det hele tatt går et eller annet sted, denne stien man går på. Stier i Bamble har en hang til å stoppe opp på de underligste og minst hendige steder. Nemlig! Denne stien var rett sti, og førte oss til dagens mål, altså som før nevnt; Asdalvann…

På vei!

Skjønn gutt i stor skog…

 

Man var svært spent på om baby Kenya kunne være like interessert i en svømmetur eller flere, slik som onkel Bono, og det skulle vise seg at lysten nok var der, men motet sviktet! Det ble vassing og “nesten”bading!

Hva gjør du onkel Bono?

 

Kom tilbake!

Å ja! Du skulle bare hente pinnen til meg!

Begge firbente ble uansett ganske våte, og siden alle våte hunder foretrekker å riste seg på mennesker, og også gjerne hoppe over eller sette seg på medbrakt nistemat, tok vi turen til andre siden av vannet. Den halvgamle damen kunne nemlig love den unge damen at der fantes en form for trebenk, hvor man kunne plassere både seg og maten. Følgende bilde er vist med risk for reprimande fra den unge damen, siden den unge damen ikke liker offentliggjørelse av bilder hvor det tygges. Det eldste barnet er svært alvorlig, han tenker muligens på Minecraft, og hvordan i all verden han så snart som mulig skal få mulighet til å spille, eller iallefall snakke om dette for tiden svært så populære spillet. Med spill menes her alt som kan spilles på telefon, nettbrett eller pc. Nevnte Minecraft kan også observeres via uendelig kjedelige videoer på YouTube.

Minstemann er årsak til at bildet legges ut til alment skue, han er her nemlig overlykkelig over å ha mottatt brødskiver, kaviar og TO egg! Hvilken lykke, og hvem sier at barn ikke setter pris på de små ting i livet? Ikke jeg iallefall!

Lykken er kaviar!

Etter mat bar det hjemover i hui og hei! Ikke mer å si om den saken…

Eller jo det er det da! Det ble studert sopp på trær, og også utført balanseøvelser, sånn i tilfelle en av hundene vurderer å rømme med et eller annet sirkus. Eller noe…

Dype studier i de dype skoger…

Snart klar for sirkus…

Hva man gjør for en skarve leverbit…eller to…

 

En ganske vill lørdagstur

Det var sol, og det var vår i lufta. Alt lå til rette for en deilig tur i skog og mark med tre unger, tre bikkjer og tre kvinnemennesker. Alt fra pølser og saft, til nybakte kanelsnurrer og like nybakte proteinkjeks skulle fortæres. Det skulle ikke gå helt etter planen.

Første hindring inntraff ved første anledning. Vann og jord blir søle, og søle spiser sko når barn insisterer på å løpe fram og tilbake over den. Mens tre gale hunder ble sluppet sammen for første gang , ble situasjonen vurdert, og man bestemte seg for å like godt gi opp all trasking og forbli på jordet. Tross alt hadde man allerede et barbent barn og ta hensyn til.

Som sagt så gjort. Engangsgrill ble funnet fram og forsøkt tent av opptil flere deltagere på turen. Etter iherdige og langvarige forsøk lyktes vi tilslutt, og pølser ble rullet rundt på varmen. Nå må det sies at innen dette skjedde, så hadde de fleste allerede inntatt diverse deler av måltidet. Likevel klarte da ungene og få stappet en del pølse ned i magen. Nevner spesielt eldstemann, som har en riktig pølsemage! Så satt vi der da, i sol og hygge.

I dette øyeblikk av velvære og glede over å være sammen, ble det oppdaget to menn gående i skogkanten, nedover mot vår lille gruppe. To av hundene var heldigvis trygt forvart, bundet til et tre (den ene fordi hun uten særlig opphold insistere på å hoppe over grillen, den andre fordi han vel aldri har vært mer sølete. Og for den som kjenner denne hunds hang til bading i søle, så sier det en hel del). Tredje hund ble raskt tilkoblet kobbel, og i vårt indre takket antakelig alle vi tre kvinner høyere makter for at ikke vårt nye selskap hadde ankommet mens villdyrene løp i rebelsk fart over jordet.

Mennene ble raskt identifisert som søppelplukkende bønder, og det viste seg at den ene var selveste eieren av vårt piknikområde. Etter lange og inngående samtaler i mange ulike emner (tolket av oss som sterke forsøk på høflighet og overbærenhet), ble det klart at vi var svært uvelkomne der på gresset. Vi fikk en belærende forklaring på forskjell mellom innmark og utmark, og en vennlig oppfordring om aldri å forsøke noe slikt som å sette oss på hans jorde igjen. Ever! Nå skal det sies at vi alltid rydder opp etter oss, dette jordet består 50% av vann for øyeblikket, og det er svært vanskelig å se hvilken stor ødeleggelse vi kunne har forårsaket denne solrike lørdagen. Men. Prinsipp er prinsipp, og må visstnok etter loven etterstrebes av norske bønder. Så da så…

Mens gamla forsøkte å forvirre bonden med samtaler hun var helt på jordet (bokstavelig talt) med, ryddet de unge kvinner opp i rekordfart. Vi samlet troppene og forlot området i raskt tempo. Vi kommer nok ikke tilbake, hvilket er sørgelig, for i flere år har man tuslet på stier i nærliggende skog. For øyeblikket finnes dog ikke snev av lyst til å møte bondemannen igjen, hverken i skog eller på jorde. Uansett så hadde vi hatt en god stund i solen. Ungene hadde kost seg, og bikkjene like så. Altså ikke en helt fånyttes tur, snarere tvert i mot. Man er ved godt mot, men undrer på hvor vi skal plassere oss neste gang turlysten kaller?

Hygge i solen

Mer hygge i solen

Noah og Maika i stille undring over vårens under

Slipp oss fri! Vi vil ha pølse!

Kjære bondemann, tilgi oss om du ser dette bildet!

Siste del av denne dagen ble for min del tilbragt sammen med min gode, gamle venninne Bente. Etter horn med ost og skinke, stakk vi innom Skien kirke for å overvære et herlig svensk band’s tolkning av Johnny Cash. Flinke var de! Tilbake til mer hygge med kake og te, for ikke å snakke om inngående fordypelse i de amerikanske presidenter (og noen få svenske statsministre). Omsider rullet denne trette dame hjemover til senga (og et glass rosa vin). En god lørdag var over, man håper på mange fler.

Te, kaker og presidenter: bra kombinasjon.

Johnny forever!

Uka som gikk…

Søndag hadde jeg besøk av Elise. Vi bakte rullekake, og Elise ga Lars Roar et bad. Siden han ikke har badet på minst 45 år, så var det antakelig på tide? Som man kan se av bildene, krever begge deler intens konsentrasjon…

Rullekakebaking på høyeste nivå!

Lars Roar får et bad i tante Lines gamle dukkebadekar…

Bono har oppdaget at badesesongen endelig er i gang!

Etter badet…

Marley koste seg med Bono.

Kos!!

Noah og jeg så på to Harry Potter filmer, og Noah hadde sin første «strikketime».

Noah og strikketøyet.

Kenya fikk nytt bur, og Bono visste ikke helt hva han synes om å bli puttet inn i det.

Inneburet!

Vi var på tur med niste, sol og masse vind!

Gode venner…

Valpen vår!

Også bare for å bevise at det er litt vår:

Sol på bakken!

Vår i bedet!

Påskeharene kommer!

Dette er det jeg har gjort i dag. Jeg har lett land og strand (pinterest) rundt etter noe å lage til ungene til påske, og jammen meg fant jeg til slutt noen fine krabater!
Hun her er helt sikkert en prinsessepåskehare, og har nok veldig lyst til å bo hos en annen liten prinsesse.
Tviler på om guttene blir glade for prinsesser, så må nok se om det finnes noen skumle påskeharer bak en busk et sted. Vi får se…

Hvordan jeg skulle trylle fram en liten harepus, ja det lærte jeg fra Twins’ Knitting Patterns MiniShop.