Tirsdag morgen opprant uten drama.
I år er 10 år siden undertegnede for første gang besøkte Sedbergh. Da sammen med sin unge og svært englandsvennlige venninne. Den første turen den gang endte på Sedbergh Golf Club og siden har man forgjeves lett etter denne klubben på opp til flere utflukter i området. Det var bestemt og vedtatt at denne gang skulle det lykkes!
Men før man satte i gang operasjon golf klubb skulle det handles såpe! Det ble avtalt med såpefabrikant Dorthe at damene skulle møte opp til prat og såpekjøp på Buckbanks Farm, hvor såpedamen bor. Slik ble det! Såper ble overlevert til en altfor lav pris, men man takket og bukket og var glade som lerker. Dette er såper man har savnet!
Traskende hjemover og fortsatt svært fornøyde traff vi plutselig på et ektepar som gransket bakken inngående. Engstelige nærmet vi oss, hva var da dette? Det satt en fugl i gresset, helt urørlig. Mannen ytret stor bekymring over pippens tilstand. Var den skadet mon tro? Hva skulle vi gjøre. Fuglen var for øvrig av arten Goldfinch og visstnok svært sjelden å se på nært hold.
Fire bekymrede mennesker sto med øynene festet på vidunderet. Alle med skremte øyne. Da bøyer mannen seg fram for å røre ved den lille, og under over alle under løftet den plutselig vingene og fløy frisk som en fisk mot himmelen! Alle skravlet lykkelige og lettet i vei. Og vi hadde sett en Goldfinch!
Så var det golfbaneleting som sto på programmet. Vi visste retningen og dro av gårde. Modige valgte vi å traske langs veien. Underveis traff vi to pointere og en fransk bulldog, vi kunne vi stolte forklare en annen vandrer veien til The Pepperpot (muligens forlot hun oss mer forvirret enn opplyst). Vi møtte også verdens vakreste hvite hest. Siden vi akkurat hadde diskutert muligheten av riddere på hvite hester, valgte man å ta dette som et tegn. På hva er uvisst…
Uten andre problemer enn regn og skiftende skydekke ankom vi klubben i tide for servering av lunsj. Hvilken lunsj! Kalde og våte kom vi inn. Mette og varme gikk vi ut. En hyggelig dame forsynte oss med te og sandwicher fyllt med Lancashire Cheese og hjemmelaget chutney. Mmm…
Puben innehold forresten et nydelig ladies room, med de mest yndige broderier…
Så satte vi nesen hjemover. Med forklaring fra vertskapet og litt hukommelse fra skribenten fant man fint skogogmarkveien tilbake til «villagen»…
Middag ble endelig inntatt på stampuben. Pubdamen var antakelig født til sin rolle som akkurat dette (pubdame). Ordene kom i strie strømmer, alle glade og omsorgsfulle! Maten, «steak and ale pie», smakte mer enn fortreffelig og dagen kunne ikke endt bedre!
Min rosa verden...yeah right... 