Farfield Mill

Gårsdagens tur gikk til Farfield Mill. Været var usikkert (som det som oftest er her akkurat nå), men vi tenkte; ut på tur, aldri sur! Så vi trasket i vei. Vi hadde funnet en «bruksanvisning», som skulle lede oss på rett vei, og det gjorde den faktisk. Vi ruslet over sauebeiter langs The River Rawthey. Så hygget vi oss langs smale veier med høye hekker, inniblant med utsikt til sauer og kuer i skjønn forening.

Egentlig hadde vi bare møllen som et mål for dagen, ingen store forventninger til innholdet, men vi ble gledelig overrasket (vi blir jo stadig det). Ikke bare var det utstillere av håndverk og kunst av alle slag, vi fikk også en grundig innsikt i møllens historie. Dessuten ble vi høytidlig invitert til åpningen av en slags arts and crafts exhibition i Witherslack. Hadde man bare tatt sjansen på venstrekjøring, så hadde man dukket opp der, rett og slett fordi møbelsnekkeren som ba oss pent, var en utrolig kjekk og hyggelig kar. Angrer på at jeg ikke kjøpte en tresleiv, han var vel verdt det…

Det beste fant vi kanskje i underetasjen? En koselig kafè, med koselige mennesker, som serverte koselig suppe med ostescones til. Kan anbefales når regnet detter ned utendørs, og man ikke er helt klar for en våt hjemvei!

Før vi pakket opp og forlot vårt varme, tørre skjul, lot vi oss friste til å kjøpe et par bunter med garn hver. Vi er tross alt skrekkelig glad i sauer, og dette var garn fra Cumbriasauene våre! Hjem til heklenål og tv bar det, og maken til hekleenergi skal man lete lenge etter. Og maken til grovt garn skal man også lete lenge etter, men sånn er det når det kommer sånn omtrent rett fra vår ulne venner. Tror vi ender opp med hvert vårt heklede sitteunderlag, men det trenger vi jo!

P.S. På hjemveien traff vi (eller så i det fjerne) en ordentlig gjeterhund i aksjon. Kjempegøy! Også traff vi verdens søteste Border Collie dame. Hun het Beatrice, og var 13 år. Gjett om denne dame fikk lengsel i blikk og hjerte? Savner Bono’n min…

Beatrice